---
2
DANS
«Zekt»
Av Henriette Pedersen/Nartmanstiftelsen
Regi og koreografi: Henriette Pedersen
Dramatiker: Pernille Mercury Lindstad
Med: Håkon Mathias Vassvik, Josephine K. Collins og Lærke Grøntvedt
Black Box Teater
---
«Skal vi ikke lage en forestilling om Knutby, da?», skal scenekunstner Henriette Pedersen ifølge Black Box’ hjemmeside ha sagt til dramatiker Pernille Mercury Lindstad ved en anledning. Og en forestilling om Knutby, det lille svenske stedet i Uppsala kommune som er aller mest kjent for sitt noe tvilsomme sektmiljø på tidlig 2000-tall, har det blitt. Forestillingen har de kalt «Zekt», og den kan oppleves som en slags fri fabulering over hva som kan ha utspilt seg bak lukkede dører i den svenske bygda der gudsdyrkelse og samhold utartet til overgrep, utnyttelse og mord. Men hva dette egentlig handler om, og hva Pedersen, Lindstad og de tre skuespillerne på scenen vil med dette, det forblir ganske tåkelagt.
Det er snart tjue år siden at dramaet i Knutby, med påfølgende rettssak, virkelig begynte å fylle mediene. Det isolerte sektmiljøet, der makt, sex og mord ble knyttet sammen i en farlig knute, har siden blitt gjenstand for både dokumentarer, bøker og fyldige featureartikler. Den som ønsker å fordype seg i dette og prøve å forstå alt som egentlig ikke kan forstås, har med andre ord mange alternativer å velge mellom. I en kunstnerisk behandling av denne historien fra virkeligheten, som vi nå får på Black Box, har man noen helt egne virkemidler til hjelp når man vil belyse saken. Siden kunstnere ikke er bundet av forventning om etterrettelighet og saklighet, har de to opphavskvinnene Pedersen og Lindstad egentlig ganske så frie tøyler og mulighet til å gjøre som de vil. At de ender med en ganske kort forestilling som aller mest oppleves som dyrking av et seksualisert kroppsspråk kombinert med religiøse møters form og uttrykk, er derfor bare underlig.
[ «Pieces Of Me» stiller spørsmål rundt identitet med utgangspunkt i et ekstraordinært livsvalg (+) ]
Noe av det som slår meg i møte med denne forestillingen, er at den får hele Knutby-saken til å virke noe utdatert. Forestillingen makter ikke å trekke temaer og hendelser fra dette spesifikke sekt-fenomenet over i noe mer allment. Hendelsene i Knutby brukes ikke til å reflektere over sekter som fenomen verken kulturelt, religiøst eller psykologisk. Det kunne være masse interessant å dykke ned i her, men det skrapes i grunn bare litt i overflaten. For først og fremst konsentreres det om de tre skuespillernes (Haakon M. Vassvik, Josephine K. Collins og Lærke Grøntvedt) fysiske samspill. Om hvordan lederen, fremstilt av Josephine Collins, utnytter de andre seksuelt, og hvordan messing og sang går over i nytelsesutrop.
Utforskingen og utviskingen av forholdet mellom det religiøse og det seksuelle får det meste av både tiden og rommet i forestillingen. Dette er en tre kvarter lang religiøs orgie som det er vanskelig å få noe særlig ut av. Det tar også en god stund før jeg i det hele tatt forstår hva som foregår. Særlig fordi de tre sektmedlemmene på scenen er kledd i kostymer med middelalderpreg og store løs-ører som får dem til å ligne dyr, eller noe som minner om fantasy-skapninger.
[ Teaterforestillingen «Rasisten» er konfronterende og utfordrende (+) ]
Kanskje visualiserer de sekten som et både alderdommelig og ganske umenneskelig fenomen? Jeg prøver uansett ganske lenge å finne et referansegrunnlag eller en kontekst å plassere disse fremmedartede skikkelsene i, som kan fylle ut historien og peke på noe som føles relevant, men det fremstår egentlig som en umulig oppgave. Det er dessuten ofte vanskelig å høre hva skuespillerne sier, siden det gjennom mye av forestillingen spilles musikk som overdøver stemmene deres. Så da sitter man i grunn der og ser på disse udefinerbare skikkelsene som inntar ulike fysiske posisjoner mens de messer ut et eller annet. Det gir ikke så mye.
Selv om forestillingen ikke oppleves som morsom, høres det spredt og høylytt latter fra salen flere ganger under premieren. Pedersen og Lindstad har nok prøvd å harselere over sekt-fenomenet og alle de groteske situasjonene vi må kunne forestille oss har utspilt seg i Knutby. Men fordi Knutby-saken ikke lenger er en brennende aktuell sak, er det som om tiden som har gått, ligger imellom og forhindrer at dette kan bli den satiren det kanskje er tenkt å være. Hadde Knutby-saken fremdeles pågått, hadde det nok være lettere å oppleve forestillingen som treffende på et eller annet vis.
Kanskje var ideen om å lage en Knutby-forestilling en litt for rask innskytelse fra Henriette Pedersen. Kanskje har arbeidsprosessen også vært for rask, siden resultatet er blitt både tynt og kort. Forestillingen blir i alle fall raskt glemt.