Livet etter livsløgnen

---

4

TEATER

«Pieces Of Me»

Av Bo Petersen

Regi: Cliff A. Moustache

Med Bo Petersen

Musikere: Olve Flakne og Bafana Nhlapo

Nordic Black Theatre, Caféteatret

---

Hvem er man, hvis man ikke lenger kan være den man er? Det er kort og godt spørsmålet Nordic Black Theatre-oppsetningen «Pieces Of Me» stiller i møte med en historie fra virkelighetens Sør-Afrika. Det er en ekstraordinær historie som skjuler både dramatiske valg og menneskelige omkostninger. Det er dette den sørafrikanske skuespilleren Bo Petersen er opptatt av å formidle, i tillegg til at hun utforsker identitet, selvbedrag og arv på et så vel personlig som allment plan. Sterk bruk av musikk og enkle virkemidler løfter fram en skjebne utenom det vanlige.

«Pieces Of Me» er historien til Erica Ingrid Petersen, eller Bo Petersen som hun kaller seg. Den er et samarbeid mellom Nordic Black Theatre og amerikanske The Living Theatre, og handler om hennes egen familie, om arv på et personlig plan. Faren, Benjamin Johannes Petersen, kalt Benny, foretok et valg i 1944 som skulle prege hans framtidige familie og etterkommere. Som mange i det tidligere kolonilandet var Benny av både europeisk og afrikansk avstamning. Av det sørafrikanske regimet, som fire år senere skulle innføre apartheid, ble han bokført under gruppen av mennesker som ble kategorisert som «coloured», eller «farget». Men da han møtte kvinnen som skulle bli mor til Bo Petersen, valgte han å utgi seg for å være hvit. Yvonne Elliott King var hvit, og stammet fra de britiske bosetterne som kom til landet på 1800-tallet.

De forelsket seg og giftet seg, og Benny klassifiserte seg som en del av den hvite eliten som i det sterkt rasistiske landet hadde alle privilegiene og tilgangene svarte eller «fargete» ikke hadde. Han løp en risiko det er vanskelig å fatte konsekvensene av, hadde hans virkelige bakgrunn blitt avdekket. Han ville blitt straffeforfulgt og fengslet, familien utstøtt. Benny og Yvonne fikk fem barn. Bos historie maner fram skrekken ved hver av fødslene. Tenk om barnet var mistenkelig mørk i huden, eller hadde krøller. Da ville hele illusjonen av den perfekte hvite familien Petersen være en saga blott.

[ «Fram» utforsker nytt land for eldre operastemmer (+) ]

I USA, men også i Sør-Afrika, gjemmer uttrykket «passing» en lang og ofte smertefull historie for familiene det gjaldt. Mennesker av både hvit og afrikansk eller asiatisk avstamning valgte av ulike årsaker å utgi seg for å være hvite. Ofte handlet «passing» om jobbmuligheter, utdannelse og muligheter, noen ganger også om kjærlighet, eller rett og slett det å ikke bli akseptert som den man var. Ble hemmeligheten avslørt, kunne det medføre straffer og til og med livsfare i de strengt segregerte og rasistiske miljøene. Videre førte valget om å «passere» som hvit til at familier ble splittet, til at foreldre, barn og barnebarn ble avskåret fra hverandre, at de ble utstøtt. Det er ofte blitt kategorisert som «et selvvalgt eksil». Hvis og når familiehemmelighetene ble kjent, førte det til spørsmål rundt identitet, bakgrunn og opphav. Til å finne sannheten bak et liv levd i løgn.

I Bo Petersens svært personlige historie handler det om å se, eller ikke se. Farens forkledning var plettfri, han jobbet sammen med hvite, de hadde hvite venner og han unngikk blikkene som kunne avslørt han. I så stor grad at barna på sin side måtte kjempe om hans blikk, om å bli sett av sin egen far. Bo Petersens fortelling handler først og fremst om identitet, om å transformere seg selv til å bli en annen. Hun sammenligner seg selv som skuespiller med farens evne til å ikle seg en annens «hud». Det er det samme hun gjør når hun former en rolle gjennom valg av klær, rekvisitter, toneleie, kort sagt valg av hud som forvandler henne til noe annet. Slik blir hun en annen, slik faren ble en annen enn den han var.

Bo Petersen ble født i 1955 som den fjerde av fem søsken. I fire tiår har hun vært en etablert skuespiller i både teater og film i hjemlandet og i USA. Etter farens død har hun forsøkt å dokumentere farens liv, og familien Petersen, som de aldri fikk møte. Slik er «Pieces Of Me», som spilles på engelsk, et noe annerledes prosjekt fra Nordic Black Theatre. Men tematikken rundt marginalisering, undertrykkelse og splittelse er universell.

Sammen med regissør Cliff A. Moustache har Petersen skapt et teaterstykke dels ved å spille ut ulike figurer og familiemedlemmer som gir glimt av farens historie. Dels gjennom partier med monolog, og historiske gjennomganger av både farens liv og Sør-Afrikas utvikling. Et eksempel er åpningen, idet hun «spiller ut» en brevveksling mellom seg selv og farens søster. Men farens hemmelighet tåler ikke dagens lys, uansett hvilken side av gjerdet man ser den fra. Og gjerdet fantes, også bokstavelig talt. I en annen sekvens spiller Peterson ut hvordan Bennys mor måtte se på sin egen sønns familie, altså barnebarna og svigerdatteren, på avstand, bak gjerdene som skilte de hvite fra resten av befolkningen. De møtte aldri hverandre. I splittelsen ligger stykkets smertepunkt.

[ «Byggmeister Solness» er teaterduoen Vinge/Müller på sitt mest viltvoksende og provokative (+) ]

Utgangspunktet er sterkt, men for Bo Petersen handler det ikke så mye om historiens åpenbart dramatiske vendinger og hendelser, som det handler om det indre dramaet både i seg selv og hos sine nærmeste. Om hvem man er innerst inne. Som teater ville «Pieces Of Me» tjent på en tydeliggjøring av farens valg, hvordan det skjedde, hvordan barna fikk rede på hemmeligheten hans. Det ville i større grad åpnet opp for større refleksjon rundt tematikken.

Forestillingens opprinnelse var for øvrig en lesning av selvbiografien på den sørafrikanske ambassaden i Oslo. Bo Petersen framførte en versjon av det i USA i sommer, og skal turnere med det i Sør-Afrika neste år. Nå står hun på Nordic Black Theatres scene på Cafeteatret i Oslo med sin egen tekst i sentrum. Olve Flakne på gitar/tangenter og perkusjonisten og vokalisten Bafana Nhlapo fargelegger både atmosfære, følelser og historiske tilbakeblikk med fantastisk innlevelse. Særlig Nhlapos karakteristiske stemme skjærer inn i historiens mange lag av fortvilelse og desperasjon, hvor den så finner nerven som ligger mellom ordene.