---
6
KONSERT
Elvis Costello & Steve Nieve
Den Norske Opera
---
Steve Nieve har spilt piano for Elvis Costello i en liten mannsalder, både i gruppene The Imposters og The Attractions, litt av og på siden singelen «Watching The Detectives» i 1977, og det påfølgende albumet «This Years Model» året etter. Konserten deres begynner med å gå helt tilbake til denne tida, men en versjon av «This Year’s Girl». Fortsatt til stor glede med Costellos pågående holdning, mens Nieve veksler mellom Farfisa-lyd på det elektroniske brettet, og Abba-triller på operaens flygel. Litt senere kommer «Watching The Detectives» også. Nå som tung dub sammenlignet med den lettere reggaetakten den hadde den gangen. Nieve på melodica også, for å forsterke det autentiske reggaepreget.
Dette er altså ikke en kveld der sangene til Costello gjøres om til pianoballader. Han har fem gitarer stående der, både akustiske og elektriske, og han kommer til å bruke dem. Men her er også er par mikrofoner av gammeldags studiodesign. Når han følger «This Year’s Girl» med «Jack Of All Parades» forstår vi at det kommer til å bli en kveld med store kontraster, ikke bare rock’n’roll. Mange av sangene er dramatiserte på en måte som er et operahus verdig. Dette er på grensen av hva stemmen hans tåler i dag, noen ganger holdet ikke helt heller, men det blir kompensert med stor innlevelse, spilleglede og sjarm.
«Waiting For The End Of The World” er en annen av sangene som går helt tilbake til begynnelsen, men med et Hammond-lignende brus fra Nieve som gjør den mer til progrock enn den ny bølgemusikken som den en gang begynte som. «Pills And Soap» spilles som skitten psykedelia med skurrende gitar og trommemaskin.
Som han antydet da vi deltok i et nettmøte med mannen på 69-årsdagen hans forleden: Dette kom ikke til å bli rutinepregede konserter, med de samme sangene hver kveld. Berømte artister spiller ofte de samme sangene kveld etter kveld når de er på turné. Vi ser at det er et show med mye større grad av spontane innfall enn andre omreisende trubadurer.
Konsertene til Costello og Nieve har altså mange overraskelser. Også når de rett som det drar noen av de aller mest kjente sangene opp av hatten kommer vi på at det er lenge siden sist vi har hørt dem på konsert. Costello er også en entertainer, som ved å gi folket mange av sangene de aller helst vi høre også kan tillate seg å framføre noen av de hans synes de skal få. Som å gi barn grønnsaker sammen med godteri.
Slik blir for eksempel «What It Is I Need That I Don’t Already Have» fra albumet «Hey Clockface» framført på konsert for bare andre gang. «The Whirwind» er en annen mindre kjent sanger fra samme album. Den blir et høydepunkt denne kvelden, en framførelse som det sømmer seg i et operahus, der sangeren til slutt går til siden og tar de siste strofene uten mikrofon. Sterkt nok for meg.
Costello tillater seg en helt omarrangert versjon av «Veronica», en gang en spretten poplåt skrevet sammen med Paul McCartney. Nå i mye mer følsom tolkning. Han kommer også som ventet med en hyllest til Burt Bacharach, etterfulgt av fine versjoner av to av deres beste samarbeidssanger, «Toledo» og «I Still Have That Other Girl».
De første Oslo-konsertene til Costello og The Attractions var korte, hektiske og nærmest arrogante ifølge de som var til stede. Denne kvelden er den rake motsetningen. Costello er så imøtekommende som det bare går an. Han forteller gjerne om bakgrunnen til flere av sangene. Noen ganger er det kanskje rene røverhistorier, men dette gjør dem bare enda mer spennende. Hvem visste at «Accidents Will Happen» ble skrevet om en romanse som gikk skeis, fordi dama spilte for mye Pink Floyd i bilen?
Han er også raus nok til å gi folk «She» når konserten går mot slutten. Egentlig en gammel sang av Charles Aznavour som Costello sang i filmen «Notting Hill», og som derfor er hans mest kjente innspilling for folk flest. En Elvis Costello-konsert setter gjerne punktum med enda en coverlåt, hans versjon av Nick Lowes «(What’s So Funny ‘Bout) Peace, Love And Understanding». Nå med Steve Nieve som vokalist i andre vers! Og hver gang tenker vi at denne sangen høres ekstra aktuell ut nå. Verden endrer seg lite i det store og hele, men Elvis Costello er i stadig forandring.
Denne gangen er han imidlertid ikke helt ferdig likevel. Konserten har en overraskelse oppe i ermet. Han kaller inn den slovenske gruppa Joker Out, kjent fra årets Eurovision, intet mindre. Costello har samarbeidet med dem om en engelsk versjon av en av deres litt eldre låter. «Novi val» blir «New Wave» oversatt til engelsk, «og hvordan kunne jeg ikke synge en sang som heter «New Wave»» spør han retorisk. Musikalsk er den litt utenfor resten repertoaret, men det er veldig koselig til slutt. Bortsett fra at det fortsatt ikke er helt slutt.
Elvis Costello har nemlig spart to av sine fineste sanger til slutt. Den evige krigsbekymringen «Shipbuilding», og hans aller nest første singel, «Alison». Nå er det gått to timer. Stemmen hans har nok gjort det den skal. Steve Nieve har også stått for en kraftprestasjon. Mer enn dette kan ingen forlange av en konsert.
