Utmattende, men mesterlig «Byggmester Solness»

---

5

TEATER

«Byggmeister Solness»

Av Henrik Ibsen

Ved Vinge/Müller

Det Norske Teatret

Med aktører fra kompaniet Vinge/Müller og Det Norske Teatret

Det Norske Teatret

---

«Byggmester Angst» står det skrevet over scenen der Vegard Vinge og Ida Müller utfolder sin tolkning av Henrik Ibsens stykke fra 1892 gjennom åtte og en halv timer. Det er langt fra rekord for den internasjonalt anerkjente og fryktløse duoen. I Norge har de blant annet hatt en «skandalevisning» av «Vildanden» under festspillene i Bergen, og i Berlin har de herjet i et eget teaterhus og skapt performanceteater som har strukket seg mer enn dobbelt så lenge som «Byggmeister Solness» gjør i dag.

Deres «Byggmeister Solness» er blitt en teateropplevelse helt utenom det vanlige. Et visuelt overflødighetshorn som river og sliter i sansene, som lokker, kjæler, underholder og provoserer, og som i sine mest lysende øyeblikk byr på dyptgripende tematiske og fantasieggende scener som vil sitte spikret i sinnet. På sitt verste er de som et godstog som sporer av og dundrer ut i det store ingenting mens det ramler sønder og sammen.

Dette er den andre oppsetningen de gjør i samarbeid med Det Norske Teatret. Den første, «Hedda Gabler» (2022), kom aldri nær slutten under premieren. Ikke denne heller. Men hos Vinge/Müller er ikke nødvendigvis konklusjonen det viktigste. Ved hjelp av et folksomt ensemble utforsker de motiver, forelegg og i dette stykket Ibsens symbolske oppbygning av handlingen. Forestillingene deres er sensasjonspregede og ofte spontant viltvoksende, men i «Byggmeister Solness» er strukturen fastere. Her er det kontroll på både det dramaturgiske og konseptuelle.

Voldsom lydbruk og video er presist timet, sentrale scener ligger ferdig innspilt på video, andre spilles inn i sanntid og vises på skjermene. Humoren er absurd og dryppende satirisk. Ibsens originale sceneanvisninger fornemmes i scenografiens tapeter og tarvelighet. Bokholderen Kaja Fosli speiler Ibsens egen beskrivelse som «omhyggelig klædt, men af et sykelig utseende». Det sier noe om ambisjonsnivået og detaljrikdommen som preger forestillingen.

Russland og «Apokalypse nå!»

Samtidig det grensesprengende kaoset komplett. Her blander de inn Russland, opptak av gateopptøyer og napalmscenen fra «Apokalypse nå!». Og selvsagt avføring, blod og sex. Aller helst i samme scene. «Byggmester Solness» har fått klink 18-årsgrense. Det er gode grunner til det.

På overflaten handler det om en aldrende byggmester som har nådd toppen av sin berømmelse. Nå frykter han at ungdommen skal fortrenge han, samtidig som han selv lengter etter den samme ungdommen. Angsten for høyder er et annet motiv som driver byggmesteren inn i galskapen og til erkjennelsen av at han i motsetning til den mystiske Hilde Wangel og vikingene mangler den «robuste samvittighet», eller «Robust samvit». Fortiden og nettopp ungdommen skal komme til å innhente han i form av den unge Wangel, men vi skal gjennom mye i denne forestillingen før hun etter mange timer gjør sin spektakulære entré med ranselen full av skittent undertøy.

Vinge/Müller lar selvsagt ikke den replikken fra stykket gå til spille. Den neste halvtimen er et galskapsritt med både undertøy og underliv, tilgrising, sex, ståk og spetakkel når det første møtet mellom Solness og Wangel finner sted samtidig som han dels drømmer, dels angrer på første møte med Wangel ti år tilbake i tid, da hun «mest var et barn». Vi vet aldri hvem skuespillerne under maskene er, men kan nok analysere oss fram til noen ut fra listen av medvirkende aktører, teknikere og øvrig stab.

Sløseriombudsmannen og rumpemaling

Vinge/Müller er svært gjenkjennelige i stilen, men utover det kan alt skje. Her slynges dialogen, ofte oppstykket og hakkende, ut som fordreide og metalliske stemmer, og skuespillerne bærer lateksmasker, noen tilnærmet naturalistiske, andre groteske og forvridde. Enkeltscenene tværes ut, går ofte i loop og tas ut i det ekstreme.

Underveis utforsker Vinge/Müller også sin egen teaterfilosofi og kommenterer posisjonen de har. Det bidrar til at «Byggmester Solness» blir til en totalopplevelse av en teaterforestilling som i den flere timer lange «prologen» handler vel så mye om Vegard Vinge og Det Norske Teatret, som stykket i seg selv. De viser videoklipp av rumpemalingen som Sløseriombudsmannens begjærlig omtalte på Facebook-siden og fyrte opp under debatten om kultur og bruk av skattepenger. Så lenge etter føles poengteringen overflødig, men det skal bli rumper og rumpehull her også, som obsternasige insisteringer på den fortsatte barnsligheten og underlivsfikseringen som ligger i duoens DNA.

Scenografien og dekorasjonene inneholder flere rom og bygninger hvor handlinger utspilles parallelt. Fra byggmesterens kontor/hjem på galleriet utøver han sin makt. Figurene har sin egen hakkende, langstrakte rytme, og høye lydeffekter som illustrerer alt fra skritt til knyttneveslag forsterker måten de bygger en parallell verden til vår egen. Og slag blir det. Og blod, sæd og ekskrementer i scener som dels er opprivende, dels motbydelige, men sjelden utenfor eventyrets illusoriske rammer.

Det hele starter i foajeen med en labyrint av et kunstverk – «Programkatalogen» – med hundrevis av tegninger, malerier og illustrasjoner av særlig amerikansk, men også europeiske referanser til film, musikk, reklame, porno og andre mer og mindre ikoniske visuelle holdeplasser. Her er en hel og reell DVD-samling blant malte plateomslag, filmplakater, eksplisitte og angstforvridde illustrasjoner av peniser og vaginaer, Madonna og Munch, «Rocky» og «Rambo», Fox News, John Waters og Depeche Mode. En sentralt plassert illustrasjon av Fellinis «8 ½» matcher stykkets spilletid, alt i Vinges overdådige strek, ikke ulikt konseptkunsten til Christopher Nielsen.

Publikum humrer når Vinge over høyttalere skråler at de skal spille «Byggmester Solness» i 365 dager. Vi har møtt opp klokken 14.00. Klokken 23.00 må de være ferdige etter avtale med teatret. Vinge insisterer på å bygge scenegulvet først, av asfalt som så legges av et arbeidslag i kjeledress og hjelmer. «Sceneteknikerne øverst på plakaten» roper Vinge på et tidspunkt. Gudene skal vite at det hadde de fortjent.

Selve oppsetningen er overraskende tro mot Ibsens tekst, om ikke bokstavelig, og kronologi. Vinge/Müller gir det en ytterligere dimensjon gjennom å vektlegge Ragnar Brovik, sønnen til arkitekt Brovik. Ragnar er gjennomgangsfiguren, satt inn i en rik ramme av film- og musikkreferanser som framstiller han som en sår og mentalt ustadig tenåringsskikkelse som snytt ut av en amerikansk skrekkfilm. Han minner i utseende om dukken Chucky fra «Child’s Play»-filmene, mens Joy Divison-T-skjorten understreker hans beksvart, triste og observerende emo-«lek». Han er en ganske rørende outsider.

Hamsun og Jon Fosse

I foajeens installasjon finnes tittelen «Fear And Loathing in Kristiania» – frykt og avsky i Kristiania. Den spiller på både Hamsun og Hunter S. Thompson, og kalles del 2 i Vegard Vinges «institusjonelle desperasjon & avmakt-trilogi». Hamsun dukker opp i selve forestillingen når Ragnar hamrer inn de første setningene av «Sult» på en PC, i tillegg til utdrag fra Jon Fosses «Melancholia I». Det er i dette spennet Ragnar plasseres, hvor Ibsens symbolikk speiles i det eksistensielle hos Hamsun og Fosses knugende tvil gjennom fortellingen om kunstneren Lars Hertervigs vanvidd av ulykkelig kjærlighet og sin sterke tvil rundt sin egen begavelse.

[ Skarpslipt drama om sorg og blodhevn (+) ]

Tvilen og vanviddet gjennomsyrer «Byggmester Solness». Solness har aldri gjort noe for å rose Ragnar, og surnet forholdet mellom gamle Brovik og Solness. I den tidlige giftige samtalen mellom de to sier Brovik: «det er jo det forferdelige. Det, at jeg er begynt at tvile på gutten». Faren er ansatt hos Solness som arkitekt, men nå er han døende. Han ber om at Solness skal gi Ragnar et villaoppdrag, men Solness frykter ungdommen som Ragnar representerer. Han har beriket seg på å holde andre nede, men nå er han gammel. Tiden er kommet for at Solness må tre til side.

Den gamle byggmesteren selv er i elendig forfatning, i bleier og med et verkende sår på overkroppen. Den unge Solness i tilbakeblikk som en amerikansk mafioso, mens Hilde Wangel foruten maske og parykk etter hvert blir naken under store deler av forestillingen. Mer beregnende enn forelsket i sitt møte med mannen som lovet henne et slott, kimen til hans angst samtidig som hun gir næring til Aline Solness’ sjalusi. Byggmesterens kone som hos Ibsen alltid går i svart, framstilles som en skikkelse fra et black metal-band, alt mens Doktor Herdal spiller sitt renkespill. Men alt dette kommer i bakre rekke til fordel for hvordan Ragnar løftes fram.

[ «Sorte gutter gråter ikke» er en intens, original og sannferdig utforskning av skam og maskulinitet (+) ]

Hilde Wangel og trollet hos Ibsen

En av de sterkeste scenene er den som viser at byggmesterens suksess har rot brannen som raserte Aline Solness’ barndomshjem hvor de bodde med små tvillinger. Etter den fikk Aline feber. Den gikk i melken og tvillingene døde etter amming. Her ligger prisen Solness fikk betale for lykken, «den forferdelige pris, jeg måtte betale for at få komme til». Den mektige scenen med marsjerende bygningsarbeidere som bærer «lykken» i hendene under videoer av brennende bygninger og gateopptøyer, er Vinge og Müller på sitt mest geniale, etterfulgt av en forhåndsinnspilt ammescene med to nakne «tvillinger» som begge er til forveksling lik Hilde Wangel. Det er visuelt slående, som fra en gotisk horrorfilm.

Ikke alt som skjer er like lett å plassere i forhold til Ibsens originaltekst, men på sin spesielle måte er Vinge/Müller tro mot nøkkelscenene og persongalleriet. En uforklart og demonisk skikkelse kan muligens knyttes til «hjelperne og tjenerne», som Solness her gjentar som et mantra. Hos Ibsen er hjelperne og tjenerne i «Byggmester Solness» betegnelsen på trollet i menneskene. Vinge/Müller tolkning kan vi anta tar utgangspunkt i Solness’ innrømmelser til Hilde Wangel om nettopp lykken: «Men jeg skal sige Dem, jeg, hvorledes den lykken kendes! Den kendes som et stort, hudløst sted her på brystet. Og så går hjælperne og tjenerne og flår hudstykker af andre mennesker for at lukke mit sår», heter det i stykket. Såret til Solness er som en Vinge/Müller-oppsetning. Det heles aldri, snarere tvert imot, og jo dypere det graves jo mer betent blir det. Slik skapes grensesprengende teater også på de vågale institusjonenes premisser.