Skarpslipt drama om sorg og blodhevn

---

5

TEATER

«Oresteia»

Av Aiskylos. I en versjon av Jon Fosse

Regi: Eirik Stubø

Med Gjertrud Jynge, Oddgeir Thune, Bjørn Skagestad, Ingeborg S. Raustøl, Marie Blokhus, Lasse Kolsrud, Sarakka Gaup, Geir Kvarme, Bjørn Sundquist (stemme) med flere

Det Norske Teatret

---

Det er ikke akkurat løssluppent splatterteater vi er vitne til, men blodet flyter likevel i strie strømmer i Det Norske Teatrets oppsetning av «Oresteia». Den greske hærføreren og dramatikeren Aiskylos skrev den tredelte tragedien i år 458 før vår tidsregning. Her kommer den «i ein versjon» av Jon Fosse i anledning Fossefestivalen, altså nyskrevet og som en urpremiere. Sett opp mot originalmanuskriptene er den tekstknapp, men oppsetningen er desto mektigere, sylskarp i sine beste øyeblikk, stramt utflytende i andre. Og slett ikke uten regissør Eirik Stubøs trang til store musikalske sprang samt dynamiske bruk av tablåer og overtydelig symbolestetikk. Det er Stubø på sitt aller beste, men også på sitt mest kompromissløse. Det brister, men bærer.

Opprinnelig skulle «Oresteia» åpnet Fossefestivalen i 2021, men kom aldri til premiere på grunn av teaterstreiken. Nå settes den opp med dels andre skuespillere enn de opprinnelige. Det er ikke lett å vite om den også har endret seg på annet vis, men den stramme regien og den minimalistiske, likevel monumentale scenografien ligger like fast som Jon Fosses nådeløst retoriske spørsmål lagt i munnen på Oddgeir Thunes blodhevndrevne Orestes: «Kven slepp unna sorg og smerte. Kven er lykkelig ifrå fyrst til sist?».

Forestillingens tre deler har her fått titlene «Agamemnon», «Orestes» og «Atene». Den første delen omhandler kong Agamemnons (Bjørn Skagestad) hjemkomst til Argos etter å ha seiret i Troja-krigen. Agamemnon ledet hæren mot Troja etter at prins Paris av Troja stakk av med den skjønne Helena, kona til Agamemnons bror Menelaos. Aiskylos’ «Orestien» er skrevet både som et realistisk oppgjør med blodhevnen gjennom de påfølgende begivenhetene i lys av rettsstatens skjøre begynnelse, og et sammensatt spinn over myter og sagn fra den greske gudeverdenen.

Eirik Stubø har også andre guder enn de greske. The Rolling Stones heter en av dem, Deep Purple er definitivt en annen. Antikke rockeguder. Og David Bowie. Stubøs bruk av musikken eskalerer fra slutten av første akt, da The Rolling Stones setter et slags foreløpig punktum før forestillingens første av to pauser.

[ «Rasisten»: Sprikende og ambisiøs (+) ]

Gjertrud Jynge

En stor vegg mot scenens mørke er eneste kulisse i første del. Den blir både en skillevegg og et «lerret» for de fascinerende videoprojeksjonene (Eirik Stubø og Emi Stahl) av stormende hav og dønninger, mytisk skoglandskap og aktørenes ansikter i ekstreme nærbilder i sanntid. Agamemnons kone Klytaimnestra har ventet på ektemannen i mange år. I snart like mange år har hun ventet på hevnen etter at han ofret datteren Ifigeneia for å blidgjøre gudene da han ble liggende i vindstille på vei til Troja.

Klytaimnestra spilles med dirrende nærvær og stille, livsfarlig listighet av Gjertrud Jynge. Koret legger fylde og flere betydninger i teksten, Sammen med elskeren Aigistos dreper hun Agamnenon. Den store veggen åpner seg som en dør inn til mørket bak. Scenen av Klytaimnestra som kommer ut med ektemannens blod over hele seg, er som hentet fra en japansk horrorfilm. Men deres regjeringstid blir kort.

[ Mikhail Bulgakovs krigsepos «Flukt» er Nationaltheatret på sitt både beste og verste (+) ]

Forbannelsen i huset Atrevs

Det er ikke måte på hvilke forbannelser som ligger over denne familien, i huset Atrevs. Ulykkene har de imidlertid brakt over seg selv, og blodhevnen står sentral både i handlingen og som tema. Når Orestes returnerer i andre del, uten at moren først kjenner han igjen, er det ikke så mye snakk om et drap, som at moren i symbolsk forstand allerede har drept seg selv ved sine gjerninger. Nå faller hun bare over sverdet mens han holder det, som han sier.

Her lar Stubø Deep Purples «Child In Time» legge symbolsk beslag på oppmerksomheten, dundrende ut over scenen slik at Jynges desperasjon overdøves. «Sweet child in time/You’ll see the line/The line that’s drawn between/Good and bad», synger Ian Gillan i sangen om at hevnen slipper ingen unna, om så det er rikosjetten som til slutt treffer. «Sorga er der, eller så kjem ho. Det syter gudane og tida for», skal Orestes senere si.

Oddgeir Thune som Orestes, Bjørn Sundquist i opptak

Eirik Stubø lar dramaet lyse helhetlig gjennom denne oppsetningen, med en stilren tilnærmelse til ordets sentrale posisjon både gjennom skuespillere og i koret. Klytaimnestra spilles som opprinnelig tenkt i 2021 av Gjertrud Jynge, men nå er det Oddgeir Thune som spiller Orestes, og han gjør det godt. Han er på mange vis den tvilende kjernen i «Oresteia», som i kompaniskap med søsteren Elektra (nå spilt av Marie Blokhus) hevner morens drap på Agamemnon, som igjen hevnet hans drap på Ifigenia. Blant det store ensemblet som både er kor og furier har Sarakka Gaup og Frode Winther sentrale roller som henholdsvis Kassandra og sendebud. Bjørn Sundquist i opptak og fra «oven» skaper sammenfattende overganger til helheten gjennom de tre delene.

Gjennom de tre aktene, hvor den store «veggen» dras tilbake i andre akt for så forsvinne helt i den tredje, åpner det seg rom mellom den realistiske handlingen og en interaksjon med gudenes verden. Apollons hus er en indikasjon, med Apollon selv som en Johnny Cash-figur i Lasse Kolsruds skikkelse. Erlend Birkelands scenografi og kostymedesign er på samme tid like stram og utsvevende som Stubøs regi er, fra det overdådige til det jordlige. Alt ivaretatt av Ellen Ruges lysdesign.

Kjernen i Aiskylos – og Fosses – tekst, blir som et arnested for det moderne dramaet. Det er politikk, tragedie og til og med komedie, i hvert fall i denne bearbeidelsen. «Orestien» er den eneste bevarte trilogien fra antikkens Hellas, og vant Dionysosfestivalen i Aten da den ble uroppført for om lag 2.500 år siden. Noen år i forveien hadde statsmannen Perikles reformert rettsvesenet i Aten, hvor en jury bestående av borgere fra byen erstattet den tradisjonelle blodhevnen. Stykket omhandler store samfunnsmessige omveltninger og nye prinsipper for rettergang og dom. Men like mye handler det om menneskelige drifter i lys av troen på høyere makter.

[ «Sorte gutter gråter ikke» er en intens, original og sannferdig utforskning av skam og maskulinitet (+) ]

Gudinnen Athene i gull

Den bokstavelig talt mest lysende scenen er det Ingeborg S. Raustøl som bærer, i hennes slående inntreden som gudinnen Athene i en Hollywoodsk gullkjole som kunne tilhørt Jean Harlow. Athene er Atens skytsengel, og en verge for de heltemodige. Blodskylden Orestes påfører seg selv gjennom å drepe moren gjør han forfulgt av erinnyene, eller eumenidene, de «nådige gudinnene» som straffer de alvorligste forbrytelsene. Gudene Athene og Apollon forbarmer seg over Orestes og bidrar til at erinnyene frikjenner han for skyld i en «rettssak».

Athene blir en sentral stemme når furiene, som de her kalles, kommer opp fra det underjordiske for å dømme den levende. Det er Athene som bringer inn fornuften som ligger i det skjøre rettsprinsippet, samtidig som hun anerkjenner de menneskelige driftene. I Orestes tilfelle er det siste hevntørsten. Stubøs effektive bruk av den senkbare orkestergraven illuderer gapet mellom verdenene, og en furies V-tegn idet de forsvinner i dypet etter å ha avsagt «kjennelsen» understreker den underfundige humoren i dramaets absurde irrganger.

Tilbake sitter Orestes som en frikjent mann, men helt fri blir han aldri. «We can beat them, just for one day» som Bowie synger, men så vil sorga være der, som rikosjetten fra en blind manns villskudd.