Talking Heads er best på kino

Jonathan Demmes konsertfilm «Stop Making Sense» viser Talking Heads på toppen av karrieren under en opptreden i Hollywood i 1983, og vises snart i restaurert utgave, i første omgang i IMAX-format med en visning på Odeon i Oslo tirsdag. I 1983 hadde Talking Heads kommet tilbake fra en tre år lang pause med albumet «Speaking In Tongues», de fikk sin største hit i USA med «Burning Down The House», og var (midlertidig) klare for å vise seg fram for folk igjen. Jonathan Demme var allerede en kjent Hollywood-regissør, men hadde ennå ikke etablert seg i førstedivisjon med «Silence Of The Lambs», «Married To The Mob» og «Something Wild».

Igjen skal vi først tilbake til midten av 70-tallet, den lille klubben CBGB i New York. Et lokale med plass til noen hundre mennesker. Når man blant disse menneskene kunne regne med å treffe på Patti Smith og gruppa hennes, samt medlemmer av Television, The Ramones og Blondie så var det altså et kraftsentrum av historiske dimensjoner. En annen gruppe som frekventerte stedet hadde navnet Talking Heads. De ble minst like store som alle de andre.

[ Elvis Costello på vei til Operaen ]

Talking Heads debuterte med singelen «Love Goes To A Building On Fire» i 1977. Den ble ikke akkurat lansert i stor stil. Grunnen til at mange av oss fikk høre sangen var at den var med på samlealbumet «New Wave», som introduserte mange av CBGB-generasjonen (og noen andre likesinnede) for et europeisk publikum. Den glimret med sitt fravær på debutalbumet «77», som hadde nok av andre høydepunkter. Åpningslåten «Psycho Killer» er også åpningen på filmen, der David Byrne kom på scenen alene med en tidstypisk boombox, satte på et rytmespor (som nok kom fra miksebordet i virkeligheten) og framførte sangen med en kassegitar. Allerede der var det antydet at Talking Heads først og fremst var David Byrne. Dette var ikke de andre tre helt fortrolige med.

I filmen ser vi scenearbeiderne i full sving med å rigge for et større oppsett bak Byrne mens han framfører «Psycho Killer». I neste sang, «Heaven», er Tina Weymouth kommet med på bass. Chris Frantz faller inn på trommer i «Thank You For Sending Me An Angel», og med Jerry Harrison på gitar i «Found A Job» var grunnstammen på plass. Men Talking Heads var blitt utvidet med to kordamer og tre musikere til som fortsatt skulle på plass før konserten utviklet seg til den gedigne rytmefesten Talking Heads var blitt. Showet ble forsterket av en enkel og fantasifull scenografi, men først og fremst av at Talking Heads beveget seg så riktig på scenen – et rockshow som må ha vært godt koreografert på forhånd.

«Bandet har nok skjønt at det er billigere å sende et par filmruller på turné enn et svært bandoppsett», skrev Kjetil Rolness i anmeldelsen av konsertalbumet i Nye Takter i 1984. Men la også til at «lyden er topp, bandet spiller utrolig tight og svetter langt mer enn de gjør i studio». For første gang er også hele konserten kommet ut på plate, med låtene som ikke ble med i filmen.

[ Kaizers Orchestra: Den største pop-oppstandelsen i Norge ]

Da vi ble kjent med gruppa i 1977 var Jerry Harrison nesten historisk allerede, siden han hadde spilt på det første albumet til Jonathan Richmans Modern Lovers, ei plate som hadde ventet noen å på å komme ut. I 1978 kom det vanskelige andre albumet, «More Songs About Buildings And Food», som holdt interessen ved like. Her innledet de et samarbeid med produsenten Brian Eno, som skulle være med dem videre til de tre neste albumene også. Eno ble fascinert av Talking Heads med en gang han fikk høre dem. Tittelen på hans egen sang «King’s Lead Hat» fra 1977 er et anagram av «Talking Heads».

«Fear Of Music» i 1979 og «Remain In Light» i 1980 gjorde Talking Heads til et spesielt band. På sistnevnte hadde vestafrikanske rytmer, amerikansk funk, den nye sjangeren hip hop og enda flere danserytmer gjort inntrykk på gruppa. De dro tilbake studioet Compass Point på Bahamas, der de hadde spilt inn «More Songs About Building And Food». I mellomtida var dette blitt et hovedkvarter for mye av den spenstigste popmusikken fra disse årene.

David Byrne tok en pause fra bandet for å samarbeide med Brian Eno om albumet «My Life In The Bush Of Ghosts» i 1981. Ekteparet Frantz/Weymouth benyttet anledningen til å spille sammen som hobbybandet Tom Tom Club, som lekte seg med det «nye» fenomenet rap. Den morsomme singelen «Wordy Rappinghood» ble ironisk nok ble en større hit enn noe Talking Heads hittil hadde opplevd. I dag kunne de blitt anklaget for kulturell appropriasjon, men sånt jevner seg ofte ut i det lange løp: Tom Tom Clubs neste singel var «Genius Of Love», som senere er blitt samplet eller interpolert av hip hop-legender som Grandmaster Flash & The Furious Five, Public Enemy, Busta Rhymes og PM Dawn, og var grunnlaget for to monsterhits på 90-tallet, Mariah Careys «Fantasy» og Mark Morrisons «Return Of The Mac». I «Stop Making Sense» spiller Talking Heads også «Genius Of Love», riktignok mens David Byrne tar seg en pause bak scenen for å ta på seg sin overdimensjonerte grå dress, som er blitt et varemerke for ham siden.

[ Team Me: Det beste bandet i Norge i det nye århundret ]

Uansett hvor flott dette både så og hørtes ut ble det ikke så mange konserter på Talking Heads etterpå. De gjorde ferdig turneen, kom aldri til Norge, og det er nesten litt overraskende å bli minnet om at det fortsatte å komme album med dem i resten av 80-årene. Tre til, som aldri fikk den samme statusen som forgjengerne, men som solgte bedre, og alle hadde sine gode stunder. «Little Creatures» (1985) hadde et par av de senere Talking Heads-favorittene med «And She Was» og «Road to Nowhere». «True Lies» (1986) var et slags soundtrack til en kunstfilm av David Byrne, med «Wild Wild Life» som enda en av gruppa mest populære sanger. Det siste, «Naked» (1988), hadde den økologisk optimistiske «Nothing But Flowers» som sitt mest minneverdige innslag.

David Byrne har hatt en lang og omfattende solokarriere etter bruddet, med flere store samarbeid underveis, men aldri med sin gamle gruppe. Han var spesielt lite glad for at de tre andre forsøkte seg som The Heads i 1996, med en rekke gjestevokalister på albumet «No Talking, Just Head».

Frontene i gruppa har vært harde, men ikke helt uoverkommelige. De kom sammen igjen for å bli innlemmet i Rock’n’Roll Hall Of Fame i 2002, og spilte fire sanger sammen for anledningen. I forbindelse med nypremieren på Toronto Film Festival 11. september skal alle fire snakke sammen om filmen med Spike Lee. Lee regisserte konsertfilmen fra David Byrnes skamroste show «American Utopia», der en rekke gamle Talking Heads-sanger også var med. Man kan jo alltids håpe at de spiller noen sanger i samme slengen, men i flukt med en visning av «Stop Making Sense» er det dessverre fare for at en gjenforening fort kunne blitt et antiklimaks.