---
5
FILM
«Vesper»
Regi: Kristina Buozyte & Bruno Sampe
Frankrike/Belgia – 2023
---
Det er normalt en klar fordel å ha et romslig budsjett når man iscenesetter ambisiøse sci-fi-filmer, men Kristina Buozyte og Bruno Samper har fått til oppsiktsvekkende mye med veldig lite. De har puslet med den dystopiske fremtidsvisjonen «Vesper» i seks år, og spilte inn alt på location i Litauens trolske natur. Regissørene har selv beskrevet dette som et mørkt folkeeventyr, inspirert av den fransk-tsjekkiske tegnefilmen «Fantastic Plantet» (1973), Hayao Miyazaki samt de nederlandske barokkmalerne Vermeer og Rembrandt. Dette kan kanskje sammenliknes med filmatiseringen av «The Road» (2009), Alex Garlands «Annihilation» (2018) og Casey Afflecks «Light of My Life» (2019), men minner aller mest om europeiske tegneserier for voksne, av den typen som ble publisert i albumform eller «Heavy Metal». Så tenk for eksempel Enki Bilal eller Jean «Moebius» Giraud.
«Vesper» dumper oss ned i en fremtid der menneskeheten prøvde å bremse opp en økologisk katastrofe med genetisk teknologi, og isteden forårsaket en enda større katastrofe - mens syntetiske virus, kunstige organismer og et assortert utvalg av mutert fauna tok kverken på alt som engang fantes av dyreliv og spiselige grønnsaker. En velstående elite har sanket sammen det de kan finne av gjenværende naturressurser og forskanser seg i et høyteknologisk forskningsstasjon kalt The Citadel, mens alle andre bokstavelig talt må rote rundt i søla for å finne noe som er tilnærmet spiselig. «Vesper» bygger opp en tettpakket mytologi vi bare aner konturene av, og det lille vi får vite blir gradvis avslørt i forbifarten. Men vi fersker fort at tilværelsen her er temmelig begredelig for alle utenfor den privilegerte boblen i Citadellet. Så spørsmålet «Vesper» stiller er hvordan man kan finne tilbake håpet i en helt håpløs fremtid.
I denne futuristiske middelalderen lever trettenåringen Vesper (Raffiella Chapman) isolert i en liten koie sammen med sin katatoniske, konstant sengeliggende far Darius (Richard Brake). Hans eneste måte å kommunisere med datteren er via en snakkende drone i fotballhjelmstørrelse, som Vesper har tegnet et molefonkent fjes på.
[ Står bak filmatiseringen av «Hør her’a!»: – Mye i fortellingen kan jeg dra veksel på ]
Pappa-dronen følger Vesper ut på oppdagelsesferder for å samle ressurser, men har ikke så mye å bidra med hinsides advarsler om konstante farer, allmenn negativitet og mye bitterhet. Tidligere hadde de selskap av Vespers mor, men for et år siden mistet hun tilsynelatende fotfestet og forlot familien for å bli del av en nomadisk sekt som kaller seg Pilgrimmene. De tilbringer all tid med å samle skrap, dekker til fjesene sine og kan ikke lengre snakke.
Det sies at de er et offer for et syntetisk virus. Et stykke unna bor Vespers onkel Jonas (Eddie Marsan) i en leir fylt opp av ville barn og klonede slaver, der han har opphøyd seg selv til allmektig enehersker. En manipulativ psykopat som benytter barna i sin varetekt som torpedoer, og har klare intensjoner om å formere seg med den mindreårige niesen sin. Jonas har sporadisk kontakt med vitenskapsfolkene i Citadellet, og tapper barna for blod som byttes i frø. Under en utflukt oppdager Vesper en farkost som har krasjlandet i skogen, og finner Camellia (Rosy McEwen). En ung kvinne som hevder at hun var på vei til The Citadel, og kan sikre både Vesper og faren hennes fritt leide dit hvis de hjelper med å spore opp hennes far Elias. Camellia er imidlertid ikke helt den hun gir seg ut for å være, og den eneste sjansen Vesper har til å sikre seg en tryggere fremtid ligger i hennes evner innen biohacking – og hvorvidt hun klarer å genetisk modifisere frøene fra Citadellet til å produsere en levedyktig matavling.
«Vesper» ser oppsiktsvekkende bra ut; og er så overfylt av fantasifulle detaljer at det til tider er vanskelig å orientere seg. Med parasittiske planter som gløder med bioluminescenslys, enorme, inntørkede sopper som troner langt over tretoppene, brennmanet-blomster som knitrer med elektrisitet, fargesprakende muggsopp og pulserende, gjennomsiktige kaktuser som drikker blod. Virkelig vakkert, og oppriktig truende.
[ «Haunted Mansion»: Spøkelser med spaltet personlighet ]
Jeg har aldri helt sett noe liknende, selv om disse organiske livsformene åpenbart er inspirert av ting man kan se dypt under vann. Så to tomler opp fra James Cameron, sikkert. Fun fact: man kunne ha laget rundt femti filmer som «Vesper» for det «Avatar» kostet, og at denne visuelle prakten ble iscenesatt for bare fem millioner euro gjør filmen desto mer imponerende.
Design, filmfoto, verdensbygging og sømløse spesialeffekter er i en klasse for seg, men dette er definitivt mer en særegen visuell opplevelse enn stram historiefortelling - som er i overkant enigmatisk, og krever litt mer tålmodighet enn en del rastløse kinogjengere sikkert er villig til å ofre. At filmen sirkler rundt temaer som klimakrise, klassekamp, solidaritet, desentralisering av makt og jevn fordeling av goder vil neppe gjøre konservative publikummere mer velvillig innstilt, men for dem som vet å sette pris på ettertenksom sci-fi drevet av visuell oppfinnsomhet er «Vesper» en sjelden godbit.
