---
ROMAN
Nikolaj Frobenius
«Utryddelsen»
Gyldendal
---
En mørkere, mer grublende tone preger høstens roman, der en stor del av handlngen er lagt til luksuriøse omgivelser på den spanske solkysten. Kamp med indre og ytre demoner er ikke ukjent terreng for Nikolaj Frobenius. Menneskets skyggesider er hentet fram med jevne mellomrom i flere av hans romaner. I «Utryddelsen» er det gravejournalisten Jonathan som står i sentrum, den ene av sønnene til eiendomsinvestoren Adrian Svane. Av redaktøren i «Dagens økonomi» blir han sendt til Marbella for å skrive om kriminaliteten som florerer der.
Naturligvis med sin egen agenda, en hemmelig drøm om endelig å få røyket ut forbryterne som sto bak de to store husbrannene, den ene som tok livet av hans lille sønn Eden, skadet datteren Asta og la farens, Adrian Svanes fasjonable hjem i aske.
Det er gått hele tre år siden brannen, men ingen er dømt for forbrytelen. Bevis lar seg ikke oppdrive, og indisiene holder ikke. Selv om de er mange og sterke, mener både Jonathan og etterforskerne. Jonathan vet at det må være farens gamle fiende Ernst Damm, godt hjulpet av den «vaggende sosiopaten» Jacob Øyen, som står bak brannene. Dette er menn som har levd godt på dopimport og svindel i mange år uten å bli tatt. I yngre år skal de ha samarbeidet med Adrian, men det hele skar seg.
[ Monica Isakstuen vise sommeridyllens vrangside (+) ]
Nå har de rømt landet, men mye tyder på at de befinner seg på «Costa Del Crime», som politietterforskerne kaller den spanske kyststripa med Marbella som det luksuriøse sentrum. Dette er stedet for skjulte penger, liberalt politi og private vaktstyrker. Dessuten har stedet en overflod av «små gamle menn med purunge glamourmodeller ved armen som passerer gjennom gatene med gjengrodde smil på leppene». Nikolaj Frobenius er god på treffende karakteristikker av mennesker og miljøer.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/6RLF66MMS5DJNKLJ2KQOHDEEEE.jpg)
Jonathan har fått i oppdrag å skrive en avslørende reportasje om «kolonien” med nordiske kriminelle som har etablert seg på denne kysten. Han skal også forsøke å finne en mystisk nordmann ved navn Ove Lekmann, en kjent investor som plutselig forsvant, men som i følge ryktene på mystisk vis skal ha dukket opp igjen, med hukommelsessvikt.
Jonathans søster Ella som driver i eiendomsbransjen har et digert hus i nettopp Marbella. Alt ligger til rette for at Jonathan skal få en mulighet til å nærme seg noen svar, eller helst få hevn. Jonathan er en mann som sliter med vonde drømmer, savn, sorg og mye sinne. Han klarer ikke å kvitte seg med bildene av den lille sønnen, som jevnlig oppsøker ham i drømme.
Det er mange fine partier i denne romanen der Nikolaj Frobenius henter fram «drømmebildene» som martrer Jonathan. Dette hemmelige livet som ikke forlater ham, som plager ham natt etter natt, og som han håper kanskje skal bli blekere om forbryterne en gang kan bli tatt. Disse «bruddene» i romanteksten gir rom for refleksjon og ettertanke og gjør «Utryddelsen» til noe langt mer og mørkerer enn en ordinær spenningsroman. Gravejournalisten Jonathan lider ikke bare av sorg og hevntrang, men sliter også med identitetsproblemer. Er han egentlig Adrian Svanes sønn? Mange spørsmål virvles opp mens karakteren Jonathan fyker omkring på solkysten, tidvis som journalist og tidvis som klassisk detektiv. Om natta er han fylt av bekmørke drømmer.
[ Helene Floods «Enken» vil glede enhver tilhenger av blodløs krim (+) ]
Det nesten uvirkelige skjer kort tid etter at Jonathan er kommet til solkysten. Mer eller mindre tilfeldig dumper han over forbryteren Jacob Øyen, som både Jonathan og politetterforskerne mener er mannen bak mordbrannene, med Ernst Damm som «hjernen» i bakgrunnen.
Jacob Øyen har ingen har sett på tre år. Han bor i et lite, bortgjemt hus. Her lever han med kjæresten, en skuespiller som sitter i rullestol etter en alvorlig ulykke. Jonathan kan rolig rolig betrakte sin fiende gjennom kikkerten fra en bil et stykke unna. Hevntankene tar form. Ingen vet at han har oppdaget de kriminelle. Han kan straffe dem. Han har kontroll. Men kanskje er det for lettvint bare å ta livet av noen. Hvorfor ikke ta fra dem det de elsker mest i verden, selve livsmeningen? Slik han selv er blitt frarøvet det han elsker mest.
Nikolaj Frobenius breier seg ikke med spektakulære, blodige opptrinn. Det er en lavmælt, men effektiv forfatter som skriver fram denne kompliserte intrigen. Det er noe nesten nostalgisk over forfølgelsesscener med kikkert fra bilvinduer ned i opplyste stuer, og en mann som årvåkent traver gate opp og gate ned etter sine «ofre».
Det er en dempet, tilbakelent atmosfære over «Utryddelsen» som forsterker det mørke innholdet. Som uttalt i en av de indre monologene: «De sier at hevnen er søt, men hatet er ekstase, stille og vaktsomt, sjenert».
Til tider blir det noe nesten kryptisk over handlingen, noe hemmelighetsfullt. Vekslingen mellom de indre monologene og de ytre spenningsdrevne elementene er som alltid hos Nikolaj Frobenius skrevet fram med følsomhet og sans for takt og variasjon.