Årets jazzfestival i Molde ble en publikumssuksess. Det ble solgt over 26 000 billetter, det var mange utsolgte konserter, og om lag en million kroner utover det budsjetterte i inntekter. Moldejazz har all grunn til å juble.
I år kan undertegnende feire 50-årsjubileum for sin første festivalreportasje i denne avisa, den gang kalt Arbeiderbladet, en lang oppsummerende kronikk noen dager etter festivalen i 1973. Jeg skrev den gang at festivalen for lengst hadde blitt kvitt siden fødselsveer og hadde inntatt sin plass blant de internasjonalt best ansette jazzfestivaler. Og den hadde holdt seg unna mange utenlandske festivalers kommersialisme.
[ Strønens sjette sans. Anmeldelse Kongsberg Jazzfestival (+) ]
Festivalen i Molde var allikevel blitt mer allsidig, med innslag av bildende kunst, film, teater, lyrikk, viser og europeisk kunstmusikk. Og et godt flertall av jazzmusikerne var utenlandske. Stilmessig bød festivalen i 1973 mest på mainstream, swing og tradjazz. Men en del «modernister» som Keith Jarrett, Ralph Towner og Sam Rivers ble gjenstand for stor oppmerksomhet.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/ZYBNDPA6JBF2FKN2TTWJ3QIENI.jpg)
Å rangere det musikalske er ikke alltid så lett. Selv rakk jeg snaue tre dager av årets festival, men derfra kan jeg notere store opplevelser med Dave Hollands kvartett, den meget spesielle gruppa Meson med blant andre Elin Rosseland og Torgrim Sollid, pianoduoen Kris Davis & Craig Taborn, Erling Aksdal med NTNU Jazzensemble og den avsluttende seinkveldkonserten på lørdag med årets «artist in residence», gitaristen Hedvig Mollestad.
Nevnes bør også at Ytre Suløens Jass-ensemble hadde flere opptredener, og ble tildelt årets «Molderose» for sin mange års innsats.
[ Susanna setter kronen på verket med sin tredje Baudelaire-plate (+) ]
Årets festival (2023) var til gjengjeld mest preget av fri og moderne jazz. Før jeg ankom festivalen, hadde Hedvig Mollestad bydd på flere konserter med avansert gitarmusikk, publikum hadde hørt Det Norske Poesi & Satireorkester, Trondheim Jazzorkester, Trygve Fiske, Harald Lassen, Ola Kvernberg, Mette Henriette, Marcus Miller, Cortex og andre.
Noen markante trekk ved årets festival, til forskjell fra for eksempel for 50 år siden, er et betydelig ungt publikum. Jazz er ikke lenger for «gamlinger». Det er også verdt å nevne en endret kjønnsfordeling; festivalen er ikke lenger en «mannegreie», hverken i sal eller på scene. Det er oppmuntrende å se at prosenten av kvinnelige musikere har økt sterkt – vi nærmer oss en total likestilling. Gledelig!