Kunst til trøst og glede

---

KUNST

Gunvor Nervold Antonsen

«De fleksible»

Kunstnernes Hus

Til 6. august 2023

---

Sjelden er jeg blitt så imponert og berørt som jeg er etter å ha brukt tid i Gunvor Nervold Antonsens «De fleksible». Det er en utstilling fylt av omtanke, nærhet og håp. Samtidig er det en visuell kavalkade over menneskelig sårbarhet og fortvilelse, fremstilt i store treskulpturer og tekstile applikasjoner som sprenger rommets format.

Selv om du ikke har erfart det selv, vil ethvert oppegående menneske vite at livet har det med å tilføre oss slag, utfordringer og problemer: Fysisk og psykisk sykdom, urettferdighet, problemer av alle slag. På ett eller annet tidspunkt i livet blir de fleste tvunget til å stå i stormen og møte de problemene som blir kastet på oss.

Kunstnerens vilje og evne til å sette seg inn i lidelsens problem fremstår i senere tid som en rød tråd i Gunvor Nervold Antonsens kunstnerskap. Denne gangen er utstillingen basert på samtaler med medmennesker «som har levd utsatte liv», noe kunstneren har omsatt i fysiske objekter med gigantiske dimensjoner. Det kunne lett gått galt. Størrelsen kunne fort overskygget innholdet. Men slik er det ikke – i hvert fall ikke for meg. For etter hvert som jeg tilbrakte tid blant de store kunstverkene, oppdaget jeg at de er fylt av detaljer som forteller om ømhet og omsorg. Her er det kjærester i tett samspill og voksne som holder rundt barn, men også skog og uttrykk for fortvilelse. Formuttrykket er brutalt, men innholdet er nært, ømt og omtenksomt.

Gunvor Nervold Antonsen har utviklet kunstnerskapet i en råbarket gigantisk og hardtslående retning. Hun gyver løs på trestubber og hele trestammer, og hun former dem (med hjelp av Erik Pettersen) med motorsag som arbeidsredskap. Nå har hun laget sin hittil mest gigantomane utstilling. Hun fyller den ene overlyssalen i Kunstnernes Hus med menneskelignende skulpturer store som trær. I den andre overlyssalen strekkes de overordentlig store, tekstile applikasjonene oppover veggene og ut over gulvet. Én av dem, den som henger på den ene endeveggen, har fått en skog av grovt utskårne blomster foran seg. Tekstilens mørke ansikt har lyseblå øyne som retter blikket mot deg, en direkte konfrontasjon som mildnes av de mange, fargesterke blomstene på duken og på gulvet. I den andre enden av lokalet lyser en fargesprakende og lysskimrende nytolkning av Edvard Munchs «Solen» i Universitetets Aula, men med den forskjell at her er solen erstattet av tre mennesker som omfavner hverandre.

[ Utstillingen «Oltre Terra» glemmer det lokale og forgaper seg i det globale. Har ikke Nasjonalmuseet forstått sitt samfunnsoppdrag? ]

Jeg ser at én av mine kritikerkollegaer synes det kan bli litt for mye av det gode med 13 tekstile applikasjoner i én sal. Og ja, det er fullt. Men jeg ser det annerledes. Nettopp den store tettheten og det at du må manøvrere deg inn bak de 55 blomster­skulpturene for å se to av tekstilene rett forfra, minner meg – på en positiv måte – om livets realiteter: Det er krevende å se sine medmenneskers lidelse. Det er enda mer krevende å gjøre noe med det. Og det krever noe av deg for å blottstille deg og be om hjelp. Når vi står midt oppi en krise, er vi avhengig av medmennesker som er villige til å åpne seg og komme deg i møte, for å lytte, hjelpe og støtte. De fysiske rammene og utstillingens store tetthet blir en påminnelse om at kunsten kan åpne en dør inn til de kvalitetene vi må aktivisere for å være medmennesker for hverandre.

Før jeg tråkker over grensen for patosfylte utsagn, må jeg føye til at tekstilenes mangfoldige innhold og fargesterke uttrykk tilfører utstillingen en annen fortellertråd enn den du finner i skulpturenes grovskårne og forenklede uttrykk. Kunstnerens vilje og evne til å fortelle komplekse historier understrekes ytterligere av serien med relieffer på endeveggene i skulptursalen, og av de egenskrevne prosatekstene du kan lytte til i direksjonsrommet. Dem har hun skrevet på grunnlag av samtalene hun har hatt med fire kvinner «som har levd utsatte liv».

[ Han tok klassereisen til toppen av kultureliten. Men Bjørn Hatterud trives fremdeles best blant utskuddene (+) ]

Gunvor Nervold Antonsen (født 1974) startet som tekstilkunstner, men hun har lenge hatt en holdning til tekstilens kvaliteter som gjør overgangen til skulptur og maleri til en logisk utvikling. Sett i perspektiv av hennes fortellerkraft, er denne utstillingen et viktig skritt på veien mot et komplett uttrykk. Jeg håper at hun aldri blir ferdig, for det viktigste denne utstillingen viser er at kunstneren har et arsenal av historier å bidra med, og et stort spekter av kunstneriske uttrykk å formidle dem med.