Folkefiende i feminismens tegn

---

4

TEATER

«En folkefiende»

Av Henrik Ibsen, bearbeidet av Therese Willstedt

Regi: Therese Willstedt

Med: Ingvild Holthe Bygdnes, Eivin N. Salthe, Henriette Faye-Schjøll, Moudou Bah, Karoline Schau, Trine W. Svensen, Marius Lien, Gine Cornelia Pedersen

Hovedscenen, Oslo Nye Teater

---

«En folkefiende» (1882) var det første skuespillet Henrik Ibsen ga ut etter «Gengangere». «Gengangere» hadde satt både sinn i kok og debatter i gang da det kom ut i 1881, og det var i grunn ikke godt å vite hva man kunne vente seg fra den store dramatikerens hånd neste gang. Så kom da altså det ganske retoriske stykket om doktor Stockmanns oppdagelser av forurenset badevann, et stykke Ibsen selv omtalte som «et fredsommeligt stykke, som kan læses af statsråderne og grossererne og af deres damer, og som theatrene ikke behøver at vige tilbage for.»

Oslo Nye Teater viker heller ikke tilbake for dette stykket nå i 2023, og i vår tid, der både Peer Gynt og Hamlet har blitt gestaltet av kvinnelige skuespillere, er det nå også tid for å la doktor Stockmann bli spilt av en kvinne. Denne gangen finner vi Ingvild Holthe Bygdnes i rollen. Men er en «En folkefiende» virkelig et fredsommelig stykke, eller blir det krig når det nå settes opp på Oslo Nye Teater i regi av svenske Therese Willstedt?

Med ordfører Peter Stockmanns (Eivin N. Salthe) ord litt uti andre akt kan vi i alle fall si at «dette er heilt Texas». Da har vi vært vitne til et folkemøte spekket med hersketeknikker, og doktor Katrine Stockmann skal snart bæres ut av to sterke, mannlige vakter som en hvilken som helst «hysterisk kvinne» ville blitt. Dette er det dramatiske høydepunktet i denne forestillingen, som først og fremst oppleves som en slags svart-hvit komedie, der de «slemme» er komiske og dumme, og Stockmann er den alvorlige helten som aldri lar seg kue.

[ Skrik, skrål og en halv katt på Det Norske Teatret (+) ]

Ibsens drama om varsleren doktor Stockmann, som får hele byen mot seg når han (her hun) vil informere folk i hjembyen om at byens kurbad er forgiftet og gjør folk syke, har gjennomgått en ganske heftig modernisering. Regissør Willstedts egne bearbeiding og modernisering fungerer slett ikke så dårlig, og som politisk komedie er dette en ganske fornøyelig opplevelse.

Den mer alvorlige siden av dette dramaet blir det ikke nok kraft over, selv om dramatikken under folkemøtet er voldsom nok. For i bearbeidingsprosessen og Willstedts regi har også Ibsens opprinnelige fortelling blitt forflatet, overtydelig og som sagt, ganske svart-hvit i fremstillingen av konfliktene mellom doktoren og byens øvrige maktapparat. Denne versjonen får meg også til å lure på hvor sannsynlig det egentlig er at kurbadet ville fortsette å være den inntjeningsmaskinen for byen som det har vært, når folk faktisk blir syke av badevannet. Sykdom merker man som regel på et eller annet vis, så ville ikke folk da etter hvert slutte å gå på kurbad av seg selv, uten en frittalende doktors funn å støtte seg på?

I denne oppsetningen, som mange andre moderne versjoner av «En folkefiende», er det kapital og forbruk som settes opp mot helse og miljø. Det er det behagelige livet blant den tause massen som settes opp mot individet som går mot strømmen. Ikke så mye nytt der, altså. Men så er det kjønnsperspektivet, da, som skal tilføre akkurat denne versjonen noe ekstra. Det er ikke noe nytt grep å la Stockmann spilles av en kvinne. Det er de siste årene gjort blant annet av et teater i Canada og av et studentdrevet teater i New York. Men i versjonen på Oslo Nye er det kvinnelige perspektivet ganske eksplisitt uthevet.

[ Jon Fosse med ny dramatikk: «I svarte skogen inne» er et mørkt møte med naturen (+) ]

For eksempel beskyldes Katrine Stockmann, som nylig har blitt mor, for å ha kommet frem til sine funn av miljøgifter i badevannet fordi hun er full av hormoner og frustrert over å «bare» være mor. I replikkvekslingene bugner det av referanser til stereotype oppfatninger om det å være mor spesielt og kvinne generelt. Men igjen er det som om alt blir for overtydelig. Det er som om kjønnsperspektivet ligger utenpå den opprinnelige teksten og aldri blir en overbevisende del av den. I de partiene der forestillingen følger Ibsens plot og tekst tettest, glemmer jeg at Stockmann faktisk gestaltes av en kvinne. Og det er kanskje vel så bra.

Til tross for noen innvendinger, er dette en ganske god teateropplevelse. Det skyldes for det første at denne oppsetningen av «En folkefiende» aldri mister kontakten med sitt tekstlige opphav. Skuespillerne utgjør et fint og energisk lag, med en veldig stødig Ingvild Holthe Bygdnes i hovedrollen. Også Eivin Salthe må nevnes som kommunegrå, maktsyk ordfører med presidentfakter og et komplisert forhold til ballonger. Og Henriette Faye Schjøll gjør en av de mest ubehagelige tolkninger av aviseier og boktrykker Aslaksen jeg tror jeg har sett.

Der Ibsen ender sitt drama noe tvetydig med at doktor Stockmann står omringet av sin egen familie og samtidig proklamerer at den sterkeste er den som står helt alene, lar Therese Willstedt Katrine Stockmann bli en åndelig søster av Nora Helmer som faktisk forlater sin mann, sitt nyfødte barn og voksne datter for idealismens skyld. I en annen oppsetning kunne det kanskje vært rystende å se. Her blir det bare en litt trist avslutning på en ellers lystig teaterkveld.

Premiere nå i juni, spilles igjen fra 24. august