Kultur

Skrik, skrål og en halv katt

«Sudden death» på Det Norske Teatret er en høylytt samfunnssatire som ikke får sagt noe relevant om det den skal si noe om. Den etterlater seg bare et tomt hull.

Dagsavisen anmelder

---

2

TEATER

«Sudden death»

Av Petter S. Rosenlund

Regi: Sigurd Ziegler

Visuelt ansvarlig: Norunn Standal

Med: Kyrre Hellum, Oddgeir Thune, Marie Blokhus

Det Norske Teatret

---

En mann (Kyrre Hellum) kjører ved et uhell over en katt som blir delt i to, og drar for å spille tennis for å avreagere og hvile etter sjokket han har fått. På tennisbanen møter han sin faste makker (Oddgeir Thune), og snart får de selskap av en ung, singel kvinne (Marie Blokhus), som tilfeldigvis (eller ikke) har mistet katten sin. Dette er utgangspunktet for Petter S. Rosenlunds stykke «Sudden death», med urpremiere på Det Norske Teatrets Scene 3 i regi av Sigurd Ziegler. Det Norske Teatret reklamerer så fint med at dette er «ei forteljing om fornekting og livets svikefulle dramaturgi», «om korleis historiene vi fortel kvarandre om livet [---] skapar forventningar som kanskje ikkje stemmer heilt overeins med verkelegheita.» Og akkurat det samme kan man nok si om teatrets beskrivelse av forestillingen. For her skapes også noen forventninger som ikke innfris i virkeligheten.

Petter S. Rosenlund er en rutinert manusskribent med en lang merittliste som inneholder både film- og TV-suksesser, priser og internasjonal oppmerksomhet for manus han har skrevet. Det er ikke annet enn naturlig at man møter denne forestillingen med en antakelse om at her vil vi få oppleve en godt snekret fortelling med en viss relevans. Dessverre faller enhver antakelse jeg måtte ha, til jorden. Og det ganske hardt. For «Sudden death» er så mye surr, så mye skrik og skrål, og alt går inn gjennom det ene øret og ut gjennom det andre.

Det er selvsagt ikke manus alene som gjør at denne forestillingen ikke fungerer. Regissør Sigurd Ziegler har også en finger med i spillet, og jeg sitter igjen med følelsen av at han med alle mulige midler har prøvd å løfte et manus som egentlig ikke er spesielt morsomt, til å bli det på scenen. Det oppleves som kunstig og kladdete.

Sudden Death

Skuespillernes overdrevne spillestil, deres vandring inn og ut av fysiske absurditeter, og deres stadige, høylytte insistering på å være morsomme, skriker komedie. Uten at det blir morsomt av den grunn. På samme måte som at man ikke mistenker Kyrre Hellum og Oddgeir Thune for å være svært gode tennisspillere, selv om de minner om John McEnroe og Björn Borg i Norunn Standals outrerte tenniskostymer. Det gjør alltid vondt når man som tilskuer ser de første fem-ti minuttene av en forestilling og kjenner at nei, denne humoren forstår jeg ikke i det hele tatt. Sånn er det denne gangen. Publikummet har også veldig delte reaksjoner på denne forestillingen.

Dette er en scenefortelling med en veldig rotete struktur, der det tar lang tid før vi kommer til poenget. Hvis vi egentlig kommer dit i det hele tatt. Samtalene mellom den mulige kattemorderen, tennismakkeren hans og den single katteeieren er så fulle av digresjoner, av løse tematiske tråder og enda løsere prat, at det meste som foregår på scenen blir litt tomt. Her skal vi innom singelproblematikk, ulike definisjonsdiskusjoner, vi får imitasjoner, filmreferanser og ulike katte-relaterte historier. Og så får vi jammen litt metateater på kjøpet.

Sudden Death

Etter hvert får sosiale medier også en rolle i denne fortellingen, og her klarer de å ta tempen på hvordan folk lar seg rive med av de mest tullete prosjekter, som å lete etter allerede mulig død katt. Sosiale mediers vesen av å være en fiksjonsverden vikles også inn i musikalens verden, og dette er et fiffig grep, men det er også alt. Det virker som om forestillingen ikke helt vet hvor den skal, at den spriker i for mange retninger, og ikke klarer å føye sammen alle trådene i dette som skal handle om fortellingene vi forteller om oss selv og virkeligheten som er så vanskelig å forholde seg til.

På mange måter har «Sudden death» en del ting til felles med «Det såkalla heisstykket» som spilte på Scene 3 tidligere i vår. Også det var en komedie for tre aktører om tendenser i vår egen tid, med både filosofiske og samfunnskritiske trekk, men der humor og filosofi aldri spilte helt på lag. Resultatet ble både kaotisk og uten poeng, selv om det tidvis var morsomt. Noe av det samme kan sies om «Sudden death», men denne gangen er det ikke morsomt i det hele tatt. Er det virkelig så vanskelig å lage komedier om vår egen tid? tenker jeg.

Sudden Death

Eller er det det sparsommelige produksjonsapparatet ved Scene 3 som ikke klarer å gi disse tekstene vinger? Eller skulle man i dette siste tilfellet, «Sudden death», ikke prøvd å lage komedie i det hele tatt, men satset på en annen sjanger med noen andre forventninger og føringer for hvordan tematikken kunne fremstilles og bearbeides? Teateropplevelsen på Scene 3 ender med å bli denne sesongens svakeste, til tross for (eller kanskje helst på grunn av) dens harde forsøk på å more publikum med fortellingen om en død katt.