Popkunst skapt av spindelvev

---

6

FILM

«Spider-Man: Across the Spider-Verse»

Regi: Joaquim Dos Santos, Kemp Powers & Justin K. Thompson

USA, 2023

---

Fint få hadde noen anelse om at en beskjeden animasjonsfilm skapt av et filmstudio notorisk for å overstyre regissører ville ende opp med å bli en umiddelbar klassiker. Sony-studioet gjorde for en sjelden gangs skyld alt riktig med «Spider-Man: Into the Spider-Verse» (2018), et prosjekt som hadde såpass lav profil at den fløy under radaren til studiosjefen Tom Rothman og ble iscenesatt med ukarakteristisk kreativ frihet. Denne alternative utgaven av nettspinneren var førstemann til å utforske multiversets uendelighet av irrganger, før Marvels (spille)filmatiske univers bestemte seg for å melke i hjel temaet.

«Into the Spider-Verse» gjorde alt så til de grader bedre, og var ikke bare den hittil beste filmen om Spider-Man – men en av de mest vellykkede superheltfilmene noensinne. Den mottok en Oscar-statuett som beste animasjonsfilm, ble en betydelig kassasuksess og (sikkert viktigst av alt) fikk en entusiastisk terning-sekser på disse sidene. I motsetning til forgjengeren har ikke «Spider-Man: Across the Spider-Verse» muligheten til å snike seg inn bakveien som en frydefull overraskelse, og forventningspresset har bygget seg høyt opp de siste fem årene. Det samme har ambisjonsnivået.

Produsentene/manusforfatterne/primus motor Phil Lord og Chris Miller endte opp med en så vidtspennende historie at manuset ble stykket opp i to separate filmer – noe som ikke forhindrer at «Across the Spider-Verse» har blitt den lengste animasjonsfilmen i amerikansk filmhistorie, som klokker inn på overveldende 140 minutter. Lord og Miller tok i bruk det største tekniske teamet som noensinne har jobbet på en tegnefilm, og har endt opp med nok en banebrytende kinoopplevelse som blåser sokkene av alt vi har sett siden forgjengeren.

Miles Morales (stemmelagt av Shameik Moore) har vokst noen centimeter og er nå en mer moden tenåring, selv om det i filmens verden bare har passert halvannet år siden sist. Han strever med å sjonglere ansvaret som Spider-Man med skolegang og studieplaner, mens han prøver å holde sin identitet som overarbeidet superhelt hemmelig for foreldrene Rio (Luna Lauren Valdez) og Jefferson (Brian Tyree Henry). Men den første delen av «Across the Spider-Verse» dreier seg ikke egentlig om ham. Over i Earth-65-universet sliter Gwen Stacy (Hailee Steinfeld) med sin rolle som Spider-Woman, og en politikaptein-far som er fast bestemt på å pågripe hennes hemmelige alter ego for drapet på Peter Parker. Han forvandlet seg til supermonsteret Lizard i et feilslått forsøk på å imponere Gwen, og alt endte i tragedie.

[ Et forførende mareritt fra Jo Nesbø (+) ]

Problemene sender henne i retning mot Spider-Society, et interdimensjonalt byrå stappfullt av alternative Spider-Men/Women/dyr/etc. under ledelse av Miguel O’Hara (Oscar Isaac). En selvhøytidelig, super-intens superhelt i Nuevo York, som har en tung bagasje full av personlige traumer og en hemmelig identitet som inkluderer vampyrisme. Gwen blir hans siste rekrutt, som trosser sine ordre og gjør akkurat det hun har fått streng beskjed om å ikke gjøre: hun besøker Miles Morales.

Det viser seg å være god grunner til at han er en av de få Spider-mennene i multiverset som ikke har blitt rekruttert inn i denne aksjonsgruppen. Omtrent samtidig har en klossete superskurk som kaller seg The Spot (Jason Schwartzman) begynt å gjøre livet surt for Spider-Man. Han er mer plagsom enn direkte ond, og Miles avviser fyren først som en bagatellmessig distraksjon knapt verdig «ukens småskurk»-status. Men The Spot har utviklet en lidelse/superkraft som gjør ham unikt egnet til å smette fritt rundt i multiverset, og denne brysomme plageånden er fast bestemt på å bli Spider-Mans store nemesis.

[ «Den lille havfruen» mageplasker i den digitale fjæra ]

Dette er bare en vag skisse av et kompleks eventyr som byr på en masse overraskelser; til de grader at vi anmeldere måtte signere en kontrakt som forpliktet oss til å ikke avsløre noe av slutten. Filmen introduserer hundrevis av alternative Spider-Men, -Women og Spider-alt-mulig-annet-rart – men vi blir bedre kjent med en håndfull av dem, deriblant den høygravide motorsykkel-badassen Jessica Drew (Issa Rae), Bollywood-sjarmklumpen Pavitr «Spider-Man India» Prabhakar (Karan Soni) og den britiske anarkisten Hobie «Spider-Punk» Brown (Daniel Kaluuya). «Across the Spider-Verse» er dessuten overlesset av nok interne morsomheter, visuelle detaljer uventede gjestespill og obskure tegneseriereferanser til å slite ut pauseknappen på Blu-ray-spilleren når den tid kommer.

Alt dette vil muligens fortone seg som skrekkelig desorienterende for dem som ikke allerede er lommekjente i Marvels multivers, men historien rulles ut på en imponerende oversiktlig måte. De tre regissørene vet akkurat når fortellertempoet må skrus ned for å fokusere på karakterutvikling, og når de kan gasse på uten hemninger. Eneste gang filmen står i fare for å bli i overkant heseblesende og kaotisk er en frenetisk slapstick-sekvens der Miles Morales jages av hver bidige Spider-Man i multiverset – og selv den scenen er skikkelig imponerende iscenesatt.

I likhet med første film spenner «Across the Spider-Verse» over et bredt spekter av følelser, fra gjøglete ablegøyeri til oppriktig rørende alvor. Animasjonen strekker strikken enda lengre; et fargesprakende festfyrverkeri av stadig skiftende visuelle stiler, som er rent ut mesterlig iscenesatt og en sann fryd fra begynnelse til slutt. Eneste ankepunkt er at dette bare er første halvparten av historien, som ender med en klippehenger og «fortsettelse neste film». Ikke på en langt nær like feilslått måte som «Fast X», men det føles fortsatt litt skuffende at avslutningen først kommer i neste kapittel. «Spider-Man: Beyond the Spider-Verse» slippes rundt disse tider neste år, så da har vi i det minste noe å virkelig glede oss til.