Mageplasker i den digitale fjæra

---

3

FILM

«Den lille havfruen»

Regi: Rob Marshall

USA, 2023

---

Hei, vent nå litt og stop en hal! Ble vi ikke alle enige om at det er en skikkelig dårlig ide å resirkulere de klassiske Disney-tegnefilmene som spillefilmer? Trodde dette for lengst var opplest og vedtatt, så her må det ha skjedd en liten glipp. Ok, Disney trenger en uendelig strøm av ferskpresset innhold til barnevakt-strømmetjenesten sin, så de fortsetter å slippe disse syntetiske nyinnspillingene på Disney+ Det inkluderer «Lady og Landstrykeren» (2019), Robert Zemeckis’ begredelige «Pinoccho» (2022) og nå nylig David Lowerys «Peter Pan & Wendy» (2023). Men av en eller annen grunn slippes «Den lille havfruen» først på kino, muligens fordi Disney-konsernet har brent av vanvittige 2.2 milliarder kroner (etter dagens kurs) på denne musikalen. En digital reproduksjon av den folkekjære tegnefilmen fara 1989, som er over femti prosent datanimert og langt under halvparten så severdig som originalen.

Tegnefilmen har en veldig spesiell plass i Disney-historien, siden den revitaliserte konsernet på slutten av åttitallet og reddet animasjonsavdelingen deres før datakraften til slutt tok over. Et prosjekt onkel Walt Disney opprinnelig planla på slutten av 1930-tallet som del av en H.C. Andersen-antologi, før filmen ble midlertidig skrinlagt på grunn av økonomiske problemer. Så uten «Den lille havfruen» ville vi neppe ha fått gullrekken med tegnefilmklassikere de skapte utover nittitallet. Jeg har imidlertid vanskelig for å tro at årets versjon vil føre til noe godt i det hele tatt, rent bortsett fra at Disney forhåpentligvis, endelig slutter å lage totalt unødvendige filmer som dette – og isteden kanskje bruker pengene på å produsere noen håndlagde tegnefilmer igjen. Vel, det er lov til å drømme.

[ Tina Turner 1939-2023: den største av dronninger ]

Historien i årets versjon av «Den lille havfruen» er mer eller mindre uforandret: det klassiske H.C. Andersen-eventyret fritolket som en svulstig Broadway-musikal om prinsessedrømmer. Nå har imidlertid den den tenårige havfrueprinsessen Ariel blitt litt mer litt mer proaktiv, viljesterk og egenrådig. Ingen vil forveksle henne med Angela Davis, men uansett et lite fremskritt. Dette kritthvite eventyret har dessuten blitt mer multikulturelt, og Ariel spilles av afroamerikanske Halle Bailey (som gjør en sjarmerende prestasjon, og har en mektig stemmeprakt). Noe som virkelig ga nettroll og stusselige skaprasister mye saltvann på mølla, og provoserte frem en boikottkampanje på nettet med hastagen «NotMyAriel». Så der har vi i alle fall en grunn til å håpe at filmen tross alt blir en suksess. De fleste er forhåpentligvis store tilhengere av kulturelt mangfold i filmer om syngende havfruer, men dette er ikke i seg selv nok til å legitimere denne unødvendige nyinnspillingen.

[ «Fubar»: Arnold er tilbake i godt slag, men litt stivere i steget ]

Et sted under vannflaten i Atlanterhavet drømmer Ariel om å få oppleve menneskenes verden, selv om henne morske kongepappa Triton (Javier Bardem) har nedlagt strengt forbud om å menge seg med monstrene som drepte kona hans. Hun sniker seg opp til havoverflaten akkurat tidsnok til å se skipet til den barske adoptivprinsen Eric (Jonah Hauer-King) grunnstøte under en voldsom storm, og redder livet hans med sin smektende sirenesang. Noe som gjør pappa skikkelig rasende, og sender Ariel rett i tentaklene til tante Ursula (Melissa McCarthy) – en slu havheks som pønsker på hevn og taskenspill etter å ha bli utstøtt fra den akvatiske monarkiet Atlantica. Hun tilbyr niesen en deal: tre dager med magiske ben som kan gi henne sjansen til å besøke menneskenes verden, og få et kyss av prins Eric.

Alt Ursula ønsker i gjengjeld er Ariels stemme, som niesen får tilbake etterpå hvis hun mot formodning forblir ukysset innen tidsfristen. Også med på dette eventyret er den snakkende krabben Sebastian, den nebbete havsulefuglen Scuttle og den engstelige fisken Flounder. At Disney valgte å pressevise filmen med original tale hever helhetsinntrykket, men den slippes også på norske kinoer i en dubbet utgave med stemmelegging av blant andre Morgan Knaplund, Aleksander Walmann og Hilde Lyrån. Den er dessuten tilgjengelig i 3D, for dem som liker plastbriller.

[ Eili Harboe fikk rolle i storserien «Succession»: – Var helt ko-ko ]

«Den lille havfruen» har et påfallende fravær av fantasirikdom og visuell oppfinnsomhet, men er regissert med stødig hånd av musikal-spesialisten Rob Marshall («Chicago», «Nine», «Into the Woods»). Han har dratt med seg deler av teamet som skapte «Mary Poppins vender tilbake» for Disney, inklusive manusforfatter David Magee og medprodusent Lin-Manuel Miranda. Sistnevnte har også skrevet tekstene til fire nye sanger, med musikk av den originale komponisten Alan Menken (tekstforfatteren Howard Ashman døde av AIDS-komplikasjoner i 1991, året etter at han ble tildelt en Oscar for tegnefilm-versjonen av «Den lille havfruen»).

Selv oss som i utgangspunktet har et agnostisk forhold til syngende havfrueprinsesser kan anerkjenne at filmen er en betydelig teknisk prestasjon, som angivelig var et sant helvete å iscenesette. Det er gode grunner til at fint få musikaler utspiller seg under vann, noe som blant annet krevde at Halle Bailey måtte tilbringe mange lange arbeidsdager dynket i en dyp vanntank mens hun mimet til sangene. På sine egne premisser er de digitale spesialeffektene (som ble skapt av ILM og Peter Jacksons Weta Digital) høvelig imponerende, men «Den lille havfruen» feilberegner like grovt som nyinnspillingen av «Løvekongen» (2019) gjorde. Å forvandle uttrykksfulle tegnefilmfigurer til fotorealistiske dataanimasjoner er ingen forbedring. Det er en forverring, som bare gjør alt desto mer sjarmløst og syntetisk.