Kommentar

Farvel til en av Englands beste popsangere

Terry Hall, sanger i The Specials i mange år, er død. Svært få grupper har gjort sterkere inntrykk på meg.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Terry Hall døde etter kort tids sykdom, 63 år gammel, meldte familien hans sent mandag kveld. The Specials tilhørte overgangen fra 70- til 80-tallet, men så sent som i 2019 gikk de til topps på albumlista i Storbritannia med det nye albumet «Encore». Og for bare et halvt år siden sto Terry Hall i spissen for The Specials på festivalen Piknik i parken i Oslo.

The Specials hadde en kort og hektisk karriere i første omgang. Fra de slo gjennom til de ble oppløst gikk det bare to år. På denne korte tida rakk de å bli enormt populære, og forandre utviklingen i popmusikken samtidig. Denne påvirkningen har fortsatt opp gjennom årene. I det nye århundret ble The Specials forbilder for nye artister fra Amy Winehouse og Lily Allen til Razika og John Olav Nilsen & Gjengen i Norge. Jeg vet ikke om det er noen band jeg har vært mer intenst opptatt av, og begeistret for, enn The Specials fra 1978 til 1981. Jeg var ikke alene. På Twitter kommer æresbevisningene tett, fra samtidige og etterkommere som Madness, Shane MacGowan, Tracey Thorn, Squeeze, Elvis Costello, Billy Bragg, New Order, Massive Attack, UB40 og veldig mange andre.

Selv oppdaget jeg The Specials som oppvarmingsgruppe for The Clash i 1978. De slo meg helt ut. Jeg syntes de slo ut The Clash. The Specials sto fram med en helt egen forståelse for det nære forholdet mellom punk og reggae som oppsto på denne tida. Våren 1979 ga de ut singelen «Gangsters» på sitt eget plateselskap 2 Tone. Nå hadde de fått en stor egen fanskare. Såkalte rude boys, som kopierte The Specials nye framtreden, inspirert av bildene av The Wailers fra 60-tallet. Med kort hår, smarte dresser, spisse sko og hatter. Jeg begynte å gå med hatt selv. Konsertene til The Specials var nå rene oppvisninger i både musikalsk og fysisk spenning og spenst. Det endte nesten alltid med at scenen var full av folk som danset og sang. Popmusikken hadde aldri opplevd maken til fargerikt fellesskap.

The Specials i den første storhetstiden i 1979, med Terry Hall i midten.

Mitt første personlige møte med et utenlandsk band fant sted i Chester, nordvest i England, sommeren 1979. Jeg hadde tatt toget opp for å se The Specials spille på en av de små klubbene der de fortsatt hørte til. De var ikke større enn at de ladet opp på den lokale puben ved siden av, og mer enn gjerne slo i hjel et par timer med en norsk tilhenger. De fortalte at Gangsters faktisk var i ferd med å bli en hitsingel. Og nå skjedde ting veldig fort. The Specials fikk ikke bare en større platekontrakt, de fikk opprette selskapet 2 Tone, som skulle presentere nye, likesinnede band. På en konsert i London to uker etterpå hadde de med seg to av disse som oppvarming, The Selecter og Madness. Blant dem som var til stede var framtidige medlemmer av The Aller Værste. The Specials satte også sine spor hos norske band fra DePress til Monroes.

Både bevisst og ubevisst hadde The Specials en sterk politisk funksjon. Det ble sagt at tre minutter med denne gruppa på TV gjorde mer nytte enn tre år med Rock Against Racism. Dette var imidlertid bare en naturlig forlengelse av fellesskapet deres. Mer bevisst var deres rolle i forhold til den rådende regjeringen. På plata «Live At The Moonlight Club», tatt opp i 1979, hører vi Terry Hall starte konserten med å si det er kvelden før valget og «it s up to you», med referanse til åpningslåten. Margaret Thatcher vant valget likevel, og dette preget årene som fulgte. The Specials spilte inn en frekk versjon av Bob Dylans »Maggies Farm». Mange av deres egne sanger taler også sitt tydelige språk. The Specials var et band for krisetider.

Gruppas første album het bare «The Specials», og kom høsten 1979. Den er fortsatt en av tidenes beste plater, med en skarp og strengt poengtert produksjon av Elvis Costello. Året etter kom «More Specials». Allerede her hadde visjonene til gruppas musikalske leder Jerry Dammers vokst. Kanskje mer enn mange rundt ham satte pris på. Dammers visjoner fikk sin fullbyrdelse med «Ghost Town» sommeren 1981. En spøkelsesaktig beskrivelse av England som var i ferd med å miste motet under Margaret Thatcher. Den toppet listene samtidig med store opptøyer i en rekke britiske byer, og bryllupet til Charles og Diana.

The Specials gjorde sin eneste opptreden i sin første fase Norge denne sommeren, på Hortenfestivalen. I kulissene ble det tydelig at gruppa ikke var på talefot. De ble oppløst like etter, på toppen av sin karriere. Terry Hall, Lynval Golding og Neville Staples fikk stor suksess som Fun Boy Three. Jerry Dammers tok med seg noen av medlemmene til The Special AKA, og ga ut så eksplisitt politiske sanger at nesten ingen ville høre dem. Bortsett fra én av dem: «Nelson Mandela», som ble en stor suksess på så mange måter. Men her var altså ikke Terry Hall med.

Terry Hall hørte vi videre i en lang rekke andre sammenhenger. Først med to av sine kollegaer i The Specials i gruppa Fun Boy Three, som fortsatte å gjøre inntrykk på hitlistene i noen år etterpå. Deres andre album, «Waiting», var etter min mening det beste av alle som kom i 1983. En av sangene derfra som gjorde sterkest inntrykk var «Well Fancy That!», der Hall synger om da han som 12-åring ble kidnappet av en lærer, som tok ham med til Frankrike og misbrukte ham, og ga ham psykiske problemer resten av livet.

Dette var kanskje en medvirkende årsak til at Hall ofte framsto som en lukket personlighet, arrogant på scenen, kynisk i mange av sangene sine. Men: – Sånn er humoren i Coventry der jeg kommer fra. Mange ser på meg som en sosialt utilpasset fyr. Det er en spøk. Jeg kaller det en sunn depresjon. Jeg skader hverken meg selv elle andre. Når jeg skriver en kjærlighetssang klarer jeg bare ikke å se de fantastiske sidene av affæren. Jeg blir skremt, fortalte han en gang jeg snakket med ham.

Også Fun Boy Three fikk en kort karriere, men Terry Hall sang videre, i The Colorfield, trioen Terry, Blair, and Anouchka, og duoen Vegas med Dave Stewart fra The Eurythmics. På 90-tallet ga han ut noen riktig gode soloalbum. Vi hørte ham også i gjesteopptrender med nyere navn som Tricky og Gorillaz.

The Specials gjorde et stort comeback på plate i 2019, Terry Hall med Horace Panter og Lynval Golding.

The Specials spilte samtidig videre i forskjellige restutgaver med to-tre av de opprinnelige medlemmene, uten Terry Hall. Men i 2009 kom mesteparten av originalbesetningen tilbake. I 2010 spilte de på Øyafestivalen. Deres energiske sceneopptreden var langt på vei intakt. Etter ni år på veien lagde de også omsider et nytt album, «Encore», som gikk rett til topps på albumlista i Storbritannia. The Specials kom tilbake til oss fra fortida, men musikken hørtes heldigvis aktuell ut. Tekstene også, kanskje dessverre, i nye harde tider. Mot slutten av albumet kom Terry Hall med en slags minimusikal: «The Life And Times (Of A Man Called Depression)». Vi vet nok om ham til å vite at denne mannen sannsynligvis var ham selv.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen