Richard Storken suser videre

---

4

FILM

«Richard Storken og den mystiske juvelen»

Regi: Benjamin Quabeck & Mette Tang

No./Be./Ty. – 2022

---

Den første barnefilmen om spurvestorken Richard ble en betydelig suksess etter premieren i 2017, sett av over 100.000 publikummere her hjemme og solgt til over 150 land. Sikkert litt ekstra stas for det bergenske produksjonsselskapet «Den siste skilling AS», som tok initiativet til denne dataanimasjonen. «Richard Storken» var en europeisk samproduksjon finansiert med penger fra en rekke forskjellige land, men kvalifiserer fortsatt som mer enn litt norsk. Så hurra Norge.

Nå er produsent Kristine Knudsen tilbake med en oppfølger som har et høyere ambisjonsnivå og budsjett; nærmere bestemt nitti millioner kroner. Noe som angivelig gjør den til Norgeshistoriens nest dyreste animasjonsfilm etter «Troll – kongens hale». Ingen sto i fare for å forveksle den første «Richard Storken» med Pixar, men etter målestokken til europeisk dataanimasjon hold den jevnt over en høy teknisk kvalitet.

Mye har skjedd innen dataanimasjon i løpet av de seks årene som har passert siden første film, men det er vanskelig å påstå at «Richard Storken og den mystiske juvelen» tar noen enorme kvalitetsmessige kvantesprang. Figurdesignet er fortsatt i enkleste laget, omgivelsene høvelig detaljerte og dataanimasjonen jevnt over smidig. Mye av det vi ser er dessuten iscenesatt av det bergenske animasjonsstudioet Apparat. Så hurra Bergen.

I første film ble den foreldreløse spurvungen Richard adoptert av en storkefamilie, og beviste at han hadde sin plass i flokken ved å fly hele veien til Vest-Afrika med de små spurvevingene sine. På veien lærte alle noen viktige livsleksjoner om viljestyrke, mangfold og at man ikke skal undervurdere dem som er små.

Da «Richard Storken og den mystiske juvelen» starter har storkeflokken overvintret i Afrika, og det er på tide å migrere seg hjem i retning Nord. Før den lange flakseturen starter, skal storkene velge hvem som vil få den ærefulle oppgaven med å bli den neste flokkleder-lærlingen. Richard strutter sånn av nyervervet selvtillit at han tar opptaksprøven som en ren formalitet. Alle vet jo at han med hundre prosent sikkerhet vil kuppe den stillingen. Det er lett å forestille seg retningen historien vil ta, mens Richard blir nødt til å ta over flokklederstillingen fra storkepappa Claudius under den farefulle ferden tilbake hjem. Men nei. Isteden tar Richards hovmod overhånd, mens han blir diskvalifisert og dyttet ut på sidelinjen til fordel for adoptivbroren Max.

[ Nintendo-maskoten Mario vender tilbake i en familievennlig, fargesprakende og underholdende dataanimasjon ]

En sånn ydmykelse er mer enn Richard tåler, så han blir skikkelig sinna, sjalu og stikker sin vei langt inn i ørkenen. Etter en lang flytur oppdager han den typen 1001 Natt-inspirert by der ingen ville ha blitt særlig forundret over å se Aladdin suse forbi på et flygende teppe, mens arabiske stereotyper kaster turbanene sine på ham. Her blir Richard gjenforent med de småskrullete bestevennene Kiki og Olga - og kjent med spurvepiken Samia.

Hun lederer en gjeng spurvebanditter som stjeler edelstener, og er tvunget inn i en kriminell Oliver Twist-løpebane av den forfengelige, Fagin-aktige skurke-påfuglen Zamano. Han akter ikke å la spurvene slippe fri før de har hjulpet ham med å få klørne i tittelens mystiske juvel. Hvis de mislykkes, risikerer Samia og gjengen å bli drept av Zamanos bråstygge marabustork-håndlangere Biba og Bubo.

[ Farefulle eventyr starter med liten løveunge på soverommet ]

«Richard Storken og den mystiske juvelen» er mer et polert salgsprodukt myntet på det internasjonale markedet, enn et håndlaget vidunder i stil med tegnefilmen «Titina», men mindre barn vil sikkert bli begeistret. Dette er jevnt over av et høyere kvalitetsnivå enn mesteparten vi får servert av europeisk dataanimasjon. Det blir starten på et kryptisk rebusløp som selv Robert Langdon ville ha følt var i overkant ulogisk, mens klokken tikker ned til øyeblikket storkeflokken må starte migrasjonen uten Richard og vennene hans. Filmen taper definitivt på å plassere denne storkefamilien såpass langt ut på sidelinjen, mens Richard sendes ut på sine separate eventyr - som gir ham og smårollingene i kinosalen noen viktige livsleksjoner om viktigheten av teamarbeid, sinnemestring og å holde selvtilliten på et saklig nivå.

I likhet med første film er det ikke sjenerende mye å hente her for oss som har bikket åtteårsalderen, og ikke alt du fungerer like bra. Jeg føler for eksempel at de fjertende, internett-oppkoplede duene her er skrekkelig irriterende, og discodiva-undulaten Kikis overgang til hip hop-artist går stikk i strid med alt som er godt i verden. Til gjengjeld er fortellertempoet effektivt og filmen kjapt unnagjort på under nitti minutter. Det hjelper dessuten at det norske lydsporet er såpass spenstig, og mesteparten av stemmeleggerne fra forgjengeren er tilbake - inklusive Oskar Fjeldstad-Bergheim, Haddy N’jie og Bjarte Hjelmeland.

«Richard Storken og den mystiske juvelen» er mer et polert salgsprodukt myntet på det internasjonale markedet enn et håndlaget vidunder i stil med tegnefilmen «Titina», men mindre barn vil sikkert bli begeistret. Dette er jevnt over av et høyere kvalitetsnivå enn mesteparten vi får servert av europeisk dataanimasjon.