Kultur

Fjollete demon-fantestreker

«The Exorcist» gjorde alt i «The Pope’s Exorsist» så mye, mye bedre allerede for femti år siden.

Dagsavisen anmelder

---

3

FILM

«The Pope’s Exorsist»

Regi: Julius Avery

USA, 2023

---

Julius Avery grøsser følger i forsporene til «The Conjuring»-serien, ved å være «basert på virkelige hendelser». I den forstand at alt bygger på fantasifulle røverhistorier diktet opp av en virkelig person. I dette tilfelle: fader Gabriele Amorth, en italiensk prest som i 1990 stiftet «International Association of Exorcists» med godkjentstempel fra Den katolske kirke. Han hadde en fargerik fortid som motstandsmann under andre verdenskrig, jobbet som journalist og var utdannet advokat, før han hørte kallet og bestemte seg for å vie livet til å jage demoner. På eldre dager stemplet fader Gabriele alt fra Harry Potter til Yoga som satanistisk styggedom, og skrøt av å ha utført over 160.000 djevleutdrivelser. Nei, ikke en skrivefeil.

Fader Gabriele mente at flere tusen rampete smådjevler kunne befinne seg i samme person, men det er fortsatt lett å anta at han rundet sluttsummen bittelitt oppover. Gabriele Amorth drev ut demoner helt frem til han dro til himmelriket i en alder av 91 år i 2016, og allerede året etterpå var han temaet i to dokumentarfilmer: «Amorth, the Exorcist» og «The Devil and Father Amorth». Sistnevnte skapt av «The Exorcist»-regissøren William Friedkin, som fader Garbriele var en stor fan av. Han skrev dessuten to selvbiografier: «An Exorcist Tells His Story» og «An Exorcist: More Stories», som denne filmen angivelig er basert på. Temmelig løst, tipper jeg. «International Association of Exorcists» har i alle fall uttrykket sin dype misnøye med filmen, og sendte nylig ut en pressemelding der de kritiserte «The Pope’s Exorsist» for å feilaktig fremstille hvordan djevleutdrivelser utføres i praksis. En kritikk som ikke virker særlig urimelig, helt uavhengig av hva man måtte velge å tro på.

For oss som ikke er sjenerende religiøse er det for eksempel lett å tro at fader Gabriele var en forkvaklet fanatiker som misbrukte sin religiøse autoritet til å innbille psykisk sårbare mennesker at de var besatt av onde krefter. Men som åpningsteksten understreker, med et sitat fra Gabriele Amorth: ingenting gleder Djevelen mer enn gudløse hedninger som ikke tror på ham (fritt oversatt). «The Pope’s Exorcist» prøver å helgardere seg mot skeptikere ved å la fader Amorths motstandere i Vatikanet høres ut som surmagede filmkritikere, og understreker at han tross alt avviste 98 prosent av alle potensielle demonbesettelser som mentale vrangforestillinger. De resterende to prosentene er imidlertid andre boller, stekt i varmeste helvete.

«The Pope’s Exorsist»

Det er unektelig en stor styrke at hovedrollen spilles av Oscar-vinneren Russell Crowe, som ser ut til å ha blitt betydelig mindre kresen med rollevalgene etter sin kostbare skilsmisse for noen år siden. Han gjør fader Gabriele Amorth til en mer heltemodig skikkelse enn han etter alt å dømme var i virkeligheten; en eksentrisk skøyer drevet av en god porsjon hovmod og mye whisky fra lommelerke. I det herrens år 1986 drar den amerikanske enken Julia (skrekkfilmveteranen Alex Essoe) til den spanske landsbygda sammen med sin tenårige datter (Laurel Marsden) og sønnen Henry (Peter DeSouza-Feighoney). Sistnevnte har ikke sagt et kløyva ord siden han var vitne til at faren ble drept i en bilulykke, og vi vet alle jo at traumatiske sjokkskader er djevelens lekeplass. Det eneste Julia arvet av sin avdøde ektemann var et uhyggelig kloster fra 1400-tallet, og dette oppussingsprosjektet skjuler en forseglet katakombe med sataniske hemmeligheter.

Snart oppfører Henry seg som den trassige lillebroren til Linda Blair, og landsbypresten Esquibel (Daniel Zovatto) er slett ikke utrustet til å håndtere djevelskap på et sånt nivå. Så selveste Paven (Franco Nero) sender sin beste mann på saken: sjefseksorsisten Gabriele Amorth. Han oppdager at Henry ikke er besatt av normale smådjevler, men av en mektig demon med ambisiøse planer som sirkler rundt Den katolske kirkes skammelige kulturarv under inkvisisjonstiden - og insinuerer at djevelske krefter har infiltrert Vatikanets porter.

«The Pope’s Exorsist»

«The Pope’s Exorsist» har noen interessante ideer og det er et stort pluss at regissør Julius Avery (som sto bak den livlige nazizombie-filmen «Overlord» og Sylvester Stallone-superheltfilmen «Samaritan») kan boltre seg med en streng «R»-aldersgrense i USA. Med alt det innebærer av røff språkbruk, ufin demonoppførsel, noen gørrete øyeblikk og en håndfull nakenscener. Russell Crowe gjør en skikkelig karismatisk og dedikert innsats, men det er synd at han gjør det i en såpass fjollete film. For det er dessverre flere ting som senker «The Devil’s Exorcist»: til dels bruken av middelmådige dataeffekter, der munnene til de demonbesatte blir digitalt forlenget på en måte som er mer lattervekkende enn skummelt. Det er dessuten et problem at man ikke helt har klart å synkronisere leppebevegelsene til barneskuespilleren Peter DeSouza-Feighoney med den dubbede demonstemmen som kommer ut av munnen hans (supplert av den britiske karakterskuespilleren Ralph Ineson), noe som gir hans scener et ufrivillig komisk preg.

Klimakset tar turen rett til tøyseland, og prøver å konstruere en mytologi som peker videre mot en fortsettelse – noe som får dette til å minne mest om pilotepisoden til en kabelserie i stil med «Evil». Det er lett å sette pris på elleville scener der paven spyr blod rett i fjeset på en biskop mens klissnakne fristedemoner eksploderer som blodballonger, men stort sett består de djevelske fantestrekene av slitne klisjeer vi allerede har sett i utmattende mange besettelse-grøssere.