Kultur

Jordan vet hvordan

«Air» representerer et slags comeback for Ben Affleck som filmskaper. Om Nike-konsernet og Michael Jordan.

Dagsavisen anmelder

---

4

FILM

«Air»

Regi: Ben Affleck.

USA – 2023

---

Ben Afflecks første film som regissør på sju år er en betydelig suksess i forhold til det ambisiøse mageplasket «Live by Night» (2016), som ble starten på en bratt nedadgående spiral for hans del. Etter en turbulent periode ser ting ut til å ha stabilisert seg for Affleck, her med et vellaget åttitallsdrama med smalt utgangspunkt: som kartlegger den forholdsvis sanne historien om hvordan Nike-konsernet ble størst i sitt felt, ved å rekruttere en ung basketballspiller ved navn Michael Jordan. Senere allment ansett som en av de dyktigste sportsutøverne i amerikansk historie, og en levende legende.

For oss som i utgangspunktet kanskje ikke er super-fascinert av joggeskodesign, kontraktsforhandlinger og basketball er «Air» fortsatt en velregissert kuriositet, drevet av lun humor og et ensemble med severdige skuespillere. Dessuten en gjenforening av gamle venner. Ben Affleck og Matt Damon har rukket å samarbeide på tjue prosjekter siden gjennombruddet som unge Oscar-vinnere for «Good Will Hunting» for drøyt 25 år siden, og de har fortsatt en skikkelig bra kjemi sammen. Man kan stusse litt over at «Space Jam»-stjernen Michael Jordan selv er påfallende fraværende, og behandles med en ærbødighet ellers forbeholdt religiøse skikkelser som kan provosere fram en fatwa. Så han skimtes bare i periferien, og i sporadiske dokumentaropptak.

air

Jordan har ikke personlig vært involvert i produksjonen, men var angivelig velvillig innstilt, stilte opp som uoffisiell rådgiver og har gitt filmen tommel opp. Noe som gjør det desto merkeligere at han ikke egentlig er portrettert her, og etterlater et stort tomrom «Air» aldri helt klarer å kompensere for.

Året er 1984, og Nike sliter med å holde tritt med konkurrentene Adidas og Converse. Selskapet gjør bra business på joggeskomarkedet, men er langt fra konkurransedyktig i en ny vekstnæring: basketballsko. Konsernsjefen Phil Knight (Ben Affleck) har ansatt kompisen Sonny Vaccaro (Matt Damon) til å saumfare basketballverdenen etter lovende talenter, men et magert markedsføringsbudsjett forhindrer dem i å signere sponsoravtaler med de største navnene. Med mindre noe drastisk skjer er det en overhengende fare for at Nike må legge ned hele sneakers-avdelingen og innlede masseoppsigelser. I ren desperasjon kommer Sonny opp med en djerv plan: han vil investerte hele markedsføringsbudsjettet i en eneste spiller.

Et ungt collegetalent som er i ferd med å gjøre sin NBA-debut for The Chicago Bulls, og som på alle måter er et usikkert kort. Ja, naturligvis Michael Jordan. Sonny er overbevist om at Jordan vil bli en fremtidig stjerne, og er villig til å risikere jobben sin for å bevise at han har rett. La gå at han er en mann med betydelige gambling-problemer, som tidligere har satset stort og tapt alt.

Verken konsernsjefen Phil eller den lakoniske markedsføringssjefen Rob Strasser (Jason Bateman) føler at dette er en smart idé, særlig med tanke på at Michael Jordan allerede er fast bestemt på å signere en avtale med konkurrenten Adidas. Jordans arrogante hotshot-agent David Falk (Chris Messina) nekter å engang arrangere et møte med Nike, så Sonny tar en snarvei. Han oppsøker isteden den virkelige maktfiguren bak Michael Jordan: moren Deloris (Viola Davis). En sylskarp flintestein med finslipte forhandlingsferdigheter, som deler Sonnys klokkertro på sønnens lyse fremtid. Han har store vyer, og planlegger noe mer enn en tradisjonell sponsoravtale. Sonny ser for seg en basketballsko skapt spesielt for denne avtalen; som får navnet Air Jordan.

air

Litt av problemet med denne typen «tatt fra virkeligheten»-historier er at utfallet allerede er såpass godt kjent, og i etterpåklokskap er det lett å se hvor rett Sonny Vaccaro hadde. Men suksessen er fortsatt oppsiktsvekkende. Nike ble det mest verdifulle sportsselskapet på kloden, med en markedsverdi på over 300 milliarder kroner, mens Michael Jordan tjente dobbelt så mye på denne sponsoravtalen som han gjorde under hele sin NBA-karriere. Til stort del fordi moren Deloris klarte å forhandle fram en avtale som sikret sønnen en prosentdel av inntektene fra sko-salget, den første i sitt slag noensinne tilbudt en sportsutøver. Så hurra kapitalisme!

Fordi dette er en film om en kjent og lukrativ merkevare bør du neppe vente deg et særlig kritisk innblikk i forretningsdriften til Nike-konsernet, og i motsetning til for eksempel Ridley Scotts «House of Gucci» er det ingen skjeletter i skapet her. Vi får noen velvalgte spydigheter om nazifortiden til den tyske Adidas-grunnleggeren Adolf «Adi» Dassler (som sannelig kunne ha blitt en interessant film i seg selv), og en kommentar om at joggesko blir produsert ved å utnytte billig arbeidskraft i underprivilegerte land – men ingenting som rammer Nike direkte. Det er kanskje litt absurd å lage en oppløftende underdog-historie om søkkrike folk som forhandler millionkontrakter og forventer at vi skal heie på dem, men den joviale kjemien mellom skuespillerne demper den beske bismaken.

«Air» har dessuten en avvæpnende sans for humor som gjør den konsekvent underholdende, og er så teppebombet av nostalgiske referanser at filmen nærmest blir et kjærlighetsbrev til åttitallet. Noe som muligens ikke demper mistankene om at Ben Affleck har blitt en vandrende midtlivskrise, men uansett bekrefter at han er en fordømt dyktig filmskaper.