Jurassic Light finner aldri helt formen

---

3

FILM

«65»

Regi: Scott Beck og Bryan Woods

USA, 2022

---

Dette hadde i teorien alle forutsetninger for å bli en skikkelig godbit for oss som setter pris på dinosaurer. En tett, minimalistisk sci-fi-overlevelsesthriller produsert av Sam Raimi: der to personer er fanget i en fortidsverden der alt vil spise dem. I praksis har imidlertid dette blitt en underveldende skuffelse som ikke er i nærheten av å leve opp til potensialet.

Det er vanskelig å snakke om dinosaurfilm uten å nevne «Jurassic Park»-serien, men selve utgangspunktet i «65» minner mer om den undervurderte sci-fi-actionfilmen «Outlander» (2008) – bare med Adam Driver, laservåpen og dinosaurer istedenfor Jesus Kristus, norske vikinger og drager. Men dette minner dessverre enda mer om M. Night Shyamalan-svisken «After Earth» (2013), som Will Smith tilsynelatende ga sønnen Jaden i konfirmasjonsgave. At en såpass nedstrippet B-film som «65» angivelig hadde et budsjett på nitti millioner dollar, antydet at det har vært litt tullball bak scenene. Innspillingen ble fullført for to år siden, og filmen sjanglet rundt på sendeskjemaet et halvt dusin ganger. Resultatet som nå settes opp på kino har alle kjennetegnene til en trøblete produksjon sabotert av studioinnblanding (en praksis Sony-studioet og deres kontroversielle konsernsjef Tom Rothman har gjort seg skikkelig notoriske for), som er redigert ned til tette nitti minutter, strømlinjeformet for en ungdomsvennlig aldersgrense i USA og mangler scener vi så glimt av i de første trailerne.

Space-piloten Mills (Adam Driver) begir seg ut på en lang romekspedisjon for å finansiere legebehandlingen til sin dødssyke datter, men halvveis ut i ferden blir skipet fanget i en meteorstorm og krasjlander på en fremmed planet. Skipet har revnet i to, mens det cryo-nedfryste mannskapet omkommer. «65» kunne ha melket en del uvisshet rundt denne ugjestmilde planeten, men som tittelen, traileren og filmen selv avslører på et tidlig tidspunkt: alt utspiller seg på Jorden for 65 millioner år siden. Mills tilhører en høyt utviklet, fremmed sivilisasjon fra planeten Somaris, der befolkningen tilfeldigvis er helt identiske med Homo sapiens og har amerikansk-klingende navn som Mills. Litt dårlig timing at han har ankommet Tellus mot slutten av dinosaurenes tid, der farer lurker overalt.

[ Følelsen da jeg skjønte at vår familie ikke anerkjennes, er vanskelig å beskrive ]

Mills’ naturlige reaksjon er å hyperventilere, få et panikkanfall og han vurderer seriøst å blåse ut skolten sin med en høyteknologisk laserrifle. Isteden biter han tennene sammen, tørker tårene og gjør et forsøk på å finne overlevende fra krasjlandingen. Han oppdager en uskadd kapsel med niåringen Koa (Ariana Greenblatt), en jentunge som snakker et fremmed språk og knapt er i stand til å kommunisere med Mills. Dynamikken mellom dem er farlig lik den mellom Joel og Ellie i «The Last of Us». Koa påminner Mills om datteren han forlot på hjemplaneten; så han holder avstand, er brysk og fortrenger først farsinstinktene. Han lyver for den traumatiserte niåringen og hevder at familien hennes venter på et fjell flere dagsturer unna, men de er for lengst døde.

Målet er egentlig å komme fram til vrakrester med et uskadd redningsskip, som kan frakte dem bort fra denne fordømte planeten. Veien dit er selvfølgelig blokkert av et assortert utvalg av dinosaurer, inklusive en skikkelig utspekulert T-Rex. Selv hvis vi ser bort fra dem har Mills deiset ned på Jorden under det verste tenkelige tidspunkt i planetens historie, så det er dessuten en tikkende dommedagsklokke her.

Radarparet Scott Beck og Bryan Woods har før dette markert seg med en håndfull beskjedne lavbudsjettfilmer, og fikk trolig finansiert dette kostbare prosjektet fordi de scoret en stor hitt med manuset til skrekksuksessen «A Quiet Place». Fint lite tyder på at de var rede for oppgaven. På plussiden har «65» et stilig Cinemascope-filmfoto av Salvatore Totino, med nok «lens flares» til å gi J.J. Abrams ståpels. Den lange postproduksjonstiden har gitt det overarbeidede VFX-teamet pusterom til å fullføre de digitale spesialeffektene, som jevnt over holder et helt ok nivå. De har skapt et assortert utvalg av høvelig overbevisende dinosaurer, la gå at flere av dem minner mer om rene filmmonstre enn noe som kunne ha eksistert i kritt-tiden. Ingen forventer en høy grad av paleontologisk realisme i en røverfilm som dette, men «65» sliter med å iscenesette dinosaurscener vi ikke allerede har sett gjentatte ganger tidligere.

[ I dag ville det blitt kalt mobbing. Så hardt var det før ]

Adam Driver er en dedikert og dyktig skuespiller, som får god nytte av sin militære bakgrunn her. Men han er samtidig en mann totalt berøvet for personlig sjarm, og hans gravalvorlige tilnærming til denne rollen suger ut mye av den potensielle underholdningsverdien. Manuset gir sannelig ikke Driver mye å jobbe med her, så han gjør sikkert sitt beste med en tynt skissert rollefigur. Vi kan føle tannhjulene i manuset rotere taktfast gjennom hele historien, der det meste føles mekanisk, underutviklet og frustrerende forutsigbart. Ting som helst burde ha vært antydet blir overforklart i store bokstaver, mens en del åpne spørsmål forblir helt uforklarte.

Enkelte logiske brister kan bortforklares med studioinnblanding og innstramming av spilletiden, men det mest sannsynlige er at produksjonen startet med stygge struktursvakheter og ble bygget på et vaklende fundament. Med lave forventninger kan kanskje «65» fungere bedre som en gjenoppdaget B-film på streaming om noen år, men som en fullverdig kinofilm er dette grovt underveldende.

[ Den eneste muligheten for å bli en skikkelig samfunnsborger ]

[ Stenger dørene etter streik ]