Monumentalt danseteater

5

DANS

«The Hamlet Complex»

Av Alan Lucien Øyen og Andrew Wale

Koreografi/regi: Alan Lucien Øyen

Musikk: Henrik Skram

Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett

En liten gutt går rundt i salen og leter etter pappaen sin: «I’m looking for my father. Have you seen my father?» Det er Hamlet, som vi snart skal følge i tre smekkfulle timer i Alan Lucien Øyens nye, store scenekunstverk, «The Hamlet Complex». Når forestillingen nærmer seg slutten, leter den lille gutten fortsatt etter faren sin, og det er hjerteskjærende, men i mellomtiden er vi med på en reise jeg aldri i verden kan forestille meg at Shakespeare selv så for seg da han skrev Hamlet. Det er helt vilt og ikke så rent lite fantastisk.

Alan Lucien Øyen jobber helst med de store og lange scenefortellingene. Han tar gjerne utgangspunkt i klassikerne, der hans tekstmakker Andrew Wale får skrive nye, filminspirerte replikker, og blandingen av teater og dans er sentral. I sommer gjorde Øyen et både unikt og noe nært perfekt samarbeid med Wuppertal Tanztheater på Operaen. Og da som nå, og ofte ellers for Øyen, er døden et sentralt tema.

Men skal man jobbe med Hamlet, kommer døden slett ikke alene. For av alle de tematiske trådene dette stykket spinner sammen, har Øyens versjon også lagt mye vekt på relasjonen mellom foreldre og barn, kjærligheten, fiksjonen og løgnen, og det hele knyttes opp mot våre egne liv og vår egen tid. I «The Hamlet Complex» har dessuten ingen ringere enn både Elisabeth den første, Mel Gibson, Supermann og Sigmund Freud tatt turen innom fortellingen. For om ikke den opprinnelige Hamlet favner bredt fra før, så favner denne versjonen enda litt bredere, både tematisk og uttrykksmessig. Og det hele gir mening. Det er egentlig umulig ikke å bli imponert.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Selv om dette er en typisk «cut and paste»-forestilling, er den overraskende lineær i forhold til den opprinnelige fortellingen. Men dette er en Hamlet blottet for «å være eller ikke være». Silas Henriksens Hamlet bare er. Og gjennom hans eminent dansede fremstilling av den danske prinsen, oppleves Hamlet mer som en tilstand enn som en karakter. Hamlet er en måte å se verden og tingene på – et tilbakeskuende blikk preget av nostalgi, evig letende, men egentlig aldri på vei fremover. Og Hamlet er en fiksjon, slik du og jeg også er fiksjoner, sett fra stykkets psykologiske ståsted. For som stykkets Freud sier om alle kompleksene og teoriene han har fremlagt: Det hele er bare noe han har funnet på.

Nasjonalballettens dansere viser seg absolutt fra sin beste side i denne forestillingen, men på det ekstremt dype scenegulvet er de ofte så langt unna publikum at det er vanskelig å nyte dansen i fulle drag. Forestillingen setter seg da heller ikke i minnet som nettopp en danseforestilling. For «The Hamlet Complex» er et moderne allkunstverk der Åsmund Færavaags enorme scenografi (merk spesielt en stadig tilbakevendende trevegg som nærmest fremstår som et stykke klassisk arkitektur) slår en like mye som prestasjonene på scenen. Filmkomponist Henrik Skrams malmfulle og stemningsskapende musikk, fremført av operaorkesteret, fyller også så mye av opplevelsen at det til tider er vanskelig å finne et godt fokus. For man vil gjerne vie all oppmerksomhet til hvert eneste element i denne forestillingen. Når den også appellerer til nysgjerrighet og intellekt med sine mange refleksjoner og innfall, kan det bli så mye vidunderlig å ta inn på en gang at det ene går på bekostning av det andre.

Les også: - Det påstås at Hamlet er den mest omtalte rollefiguren i hele litteraturhistorien etter Jesus (Dagsavisen+)

Der Øyens forestilling med Wuppertal Tanztheater var en særegen men også nær opplevelse, en produksjon som må ha kommet rett fra hjertet, er denne mer distansert og intertekstuell. Vi overværer et stort teatermaskineri som forteller mer enn det berører, og danserne og skuespillerne (sistnevnte fra Øyens eget kompani Winter Guests) kan til tider oppleves mer som statister i den store helheten enn som senter for handlingen. Bortsett fra Kate Pendrys Elisabeth den første, da, som er utstyrt med en mildt sagt synlig kjole. Hun gjør seg bemerket både visuelt og i spill.

Det er nok ett ord som best beskriver denne kvelden i operaen: Monumental.