---
5
TEATER
«Ronja Røvardotter»
Av Astrid Lindgren
Regi: Catrine Telle
Med: Thea Lambrechts Vaulen, Peiman Azizpour, Paul Ottar Haga, Frode Winther, Silje Lundblad, Marianne Krogh, m.fl.
Det Norske Teatret
Passer for barn fra 7 år
---
Da jeg fikk vite at Det Norske Teatret skulle sette opp «Ronja Røvardotter» denne våren, vakte det straks både glede og entusiasme hos meg. Da jeg så forstod at Astrid Lindgrens klassiker denne gangen ville gjøres i en ganske annerledes og aktualisert versjon, der handlingen er lagt til et krigsherjet område, ble jeg kanskje ikke skeptisk, men litt betenkt. For er ikke dette egentlig en klassiker som står veldig solid på egne ben? Er ikke fortellingen om de to barna Ronja og Birk, som trosser de voksnes dumskap og bygger broer over både helvetesgap og andre kløfter, symbolsterk nok? Jo, det er den, men regissør Catrine Telle og hennes lag av kunstneriske medarbeidere har klart å skape en ny versjon som det faktisk svinger av, både visuelt og musikalsk, og i både alvor og humor. Dette er et konsept det er lett å kjøpe.
Det er flere ulike biter og referanser Catrine Telle har valgt å pusle sammen i sin «Ronja Røvardotter». Ikke bare har Mattisborgen blitt en utbombet boligblokk og Ronja blitt født under et bombeangrep, men til å ledsage denne krigsfortellingen har Telle også valgt å bruke Björn Isfälts musikk og sanger fra Tage Danielssons film om Ronja som ble laget i 1984. Denne musikken har et ganske tydelig middelalderpreg, og man skulle tro det ville bryte merkbart mot det ellers moderniserende konseptet. Men det fungerer som bare det, og musikken er også en kilde til både nostalgi og gjentagende gåsehud hos en anmelder som var i helt riktig målgruppe da filmen kom ut.
Det er et gledelig gjenhør, rett og slett. Kanskje har ikke de som er barn i dag det samme sterke forholdet til filmen, men denne forestillingen kan i alle fall gi dem en flott musikalsk opplevelse som minner lite om den vi vanligvis får i barneforestillinger. Og musikken gir ikke minst røverne i Mattisborgen en tydelig identitet som gruppe.
[ First Aid Kit: - Vi var jo bare små barn ]
Den sterkeste grunnen til at dette fungerer så godt, er allikevel at grunnfortellingen om livet i Mattisborgen, der røverhøvdingene Mattis (Paul Ottar Haga) og Borka (Frode Winther) rivaliserer om makten, fortsatt får være i forgrunnen. Konfliktene mellom de to røverfamiliene og det gryende vennskapet mellom Ronja (Thea Lambrechts Vaulen) og Birk (Peiman Azizpour), er det som driver handlingen, og i store deler av forestillingen sitter man som naglet til fortellingen og det som utspiller seg på scenen. Krigssituasjonen blåses ikke opp så mye at den tar fokus fra hovedhandlingen, og det er tidvis lett å glemme at dette er en nytolkning. For her er det historien om menneskene som skinner sterkest – også takket være gode skuespillere.
Både Lambrechts Vaulen og Azizpour fyller sine roller som optimistiske og viljesterke barn med masse energi, spilleglede og troverdighet. De gir begge to sine karakterer et driv som er nødvendig for at handlingen ikke skal miste kraften, men holde koken fram til siste slutt. Og som i både film og bok beveger de seg i en nærmest mytologisk verden av villvetter og grådverger, og denne gangen også noen militærkledde futeknekter som er en felles fiende av både Mattis- og Borkarøverne. Det hele er lett modernisert, uten å miste kontakten med det opprinnelige materialet.
Flere av Astrid Lindgrens meste kjente fortellinger har et mørke over seg, og visuelt sett er kanskje «Ronja Røvardotter» den mørkeste, selv om fortellingen er lysets og håpets fortelling. Men dette er også en ganske tøff historie, både i handling og språk, og det er nok en fordel at barna kjenner til historien eller at man snakker om dette før man ser forestillingen. Det er ikke få ganger Ronja sier «Dra til helvete!», og ord som «drittsekk» og «skitstøvel» går igjen titt og ofte. Røverne drikker øl som det var vann, og slåsskampen mellom Mattis og Borka er både høylytt og dramatisk. Nå er vi jo generasjoner av unge som har vokst opp med Lindgrens mørke fortellinger, og vi har tålt dem godt, alle sammen, så noen grunn til bekymring er det ikke akkurat. Men det kan jo være greit å vite.
Forestillingen varer i en time og førti minutter uten pause. På grunn av en kommunikasjonsfeil gikk vi til premiere med en forventning om at det skulle være en tjue minutters pause. Dette påvirket noe av opplevelsen. Da forestillingen var litt over halvveis, kunne den oppleves som en noe langtekkelig første akt.
Og flere av scenene i den siste halvdelen mistet også noe av den spenningen man kunne oppleve innledningsvis. Kanskje var det lagt opp til en pause som ikke ble noe av, og så har man ikke helt klart å lappe sammen forestillingen etterpå? Dette er en relativt lang forestilling for barn, så det kunne gjort seg å ha to akter med en skikkelig cliff hanger som avslutning på den første.
[ Energisk galskap driver «Idioten» (+) ]
Det Norske Teatret har uansett et sterkt kort på hånden denne våren med denne oppsetningen av «Ronja Røvardotter». Krigsscenarioet er kanskje mest for de voksne å forstå, men denne scenefortellingen har også masse å gi til de yngre tilskuerne. Barna som satt rundt meg, hoppet i alle fall begeistret opp i applaus da forestillingen var ferdig, hvis noen skulle lure på det.
