Terningen kastet: Da Wam og Vennerød gikk i kritikerkrigen

«Wam og Vennerød truer kritikere med juling».

Slik lød en av avisoverskriftene under Filmfestivalen i Haugesund, i august 1981. Da hadde Petter Vennerød, først på landets eneste radiokanal, og så på filmfestivalens pressekonferanse, erklært at han ville slå til Aftenpostens kritiker, og kalt norske filmanmeldere for «grådige bikkjer».

– Dette var jo ikke en rimelig reaksjon på en reflektert anmeldelse, konstaterer tidligere filmanmelder i Aftenposten Per Haddal i dag. Han var til stede på pressekonferansen, og gikk i protest, da han ble truet med vold.

[ «Den siste filmen» er blitt et nydelig portrett av Petter Vennerød ]

Denne uka var det premiere på kinodokumentaren «Den siste filmen», om Petter Vennerøds sykdom og død, og Wam & Vennerøds turbulente karriere. Gjennom 14 spillefilmer på 20 år lå de i konstant krig med alle – NRK, banken, filmsensuren, kinosjefer, AKP (m-l), Kristelig Folkeparti, norsk presse, og fremfor alt: Filmkritikerne.

Wam og Vennerød var både elsket og hatet. De startet karrieren med å få Filmkritikerprisen, og endte med å trekke en film fra kinoene i protest mot anmeldelse i VG.

«Uhyre mislykket», «bedritne filmer», «uspiselig graut» – dette var noen av adjektivene ledende norske filmkritikere brukte om Wam og Vennerøds filmer i avisanmeldelsene.

Ingen norske filmskapere fikk like mye oppmerksomhet på 1970- og 80-tallet, og de sto i en særstilling i hvordan de både fikk og svarte på negativ kritikk, for å siterere filmprofessorene Gunnar Iversen og Anne Gjelsvik, i sine fremstillinger av henholdsvis norsk filmhistorie og norsk filmkritikks historie.

– Folk fikk mene hva de ville om filmene, Petter var klar på det. Men han reagerte når kritikken gikk på Svend og ham personlig. Det syntes han var leit. Han følte at de ble trakassert av kritikerne. Jeg syntes også han ble urettferdig behandlet. Det var trist å se hvordan han ble angrepet i mediene.

Dette sa Karianne Vennerød, enken etter Petter Vennerød, til Dagsavisen i fjor, under arbeidet med «Den siste filmen». «Vi fikk veldig gode kritikker til å begynne med. Så ble det verre og verre» sier Petter Vennerød selv i dokumentaren.

Men Wam og Vennerød visste også å slå tilbake: De boikottet pressen i flere omganger, nektet å arrangere filmvisninger, skjelte ut kritikerne i leserinnlegg og kronikker og intervjuer, og kalte navngitte kritikere for drauger, bødler og bøller.

Nå er både Svend Wam og Petter Vennerød borte. Begge fikk Parkinson-relaterte sykdommer og døde i henholdsvis 2017 og 2021. De fleste av de samtidige filmkritikerne er også gått bort. Men to av de mest sentrale står igjen på slagmarken.

«Klabber til deg også»

Aftenpostens mangeårige filmanmelder Per Haddal er en nestor i norsk filmkritikk, han er fortsatt aktiv med sin Filmsalong på Cinemateket i Oslo, og ble i 2014 utnevnt til Ridder av St Olavs Orden.

Fra 1975 til 1987 var han leder i Norsk Filmkritikerlag. Han hadde delt ut Filmkritikerprisen for 1976 til Wam og Vennerøds debut «Lasse og Geir» (1976), og han hadde skrevet tildels rosende om flere av Wam og Vennerøds tidlige filmer. 21. august 1981, under filmfestivalen i Haugesund, hadde Wam og kinopremiere på sin første rendyrkede komedie, «Julia, Julia». «Ikke det aller minste morsom, ikke et glimt, ikke et gnist» konstaterte Aftenpostens anmelder Øyvind Thorsen i avisen lørdag 22. august. Samme morgen var Petter Vennerød på NRK-programmet «Ukeslutt» og raste mot mottagelsen av «Julia, Julia».

– På radioen sa Petter Vennerød at han ville slå til Aftenpostens kritiker hvis de møttes, forteller Per Haddal. Han var i Haugesund for å dekke filmfestivalen, der Petter Vennerød var kommet for å delta på festivalvisningen.

– På pressekonferansen åpnet jeg med å spørre om Petter Vennerød holdt fast ved utsagnet om at han hadde lyst til å klabbe til Aftenpostens anmelder. «Ja, og kommer du i nærheten, så klabber jeg til deg også» sa Vennerød. Da reiste flere av mine kolleger seg og gikk i protest, og til slutt gikk jeg også, forteller Haddal.

Hendelsen skapte overskrifter i flere aviser. «Utillatelig (...) Det er ikke første gang Wam & Vennerød er kommet med slike trusler mot kritikere» skrev Morgenbladet. «Vi angrer ikke et sekund» sa Wam og Vennerød til Arbeiderbladet etter Haugesund-trusselen. «Det er ikke vi, men kritikerne, som oppfører seg skandaløst (...) de har drevet rene heksejakten på oss opp gjennom årene».

Mye god PR

I masteroppgaven «Fenomenet Wam & Vennerød. En uvanlig produksjonshistorie» (Høgskolen i Lillehammer, 2011) beskriver filmviter Adrian Ophus hvordan Wam og Vennerød bevisst gikk til krig mot presse og kritikere, for å markere seg som outsidere, sikre en kontinuitet i filmproduksjonen, og etablere «Wam og Vennerød» som et mediefenomen. Kritikerne var deres beste fiender. Samtidig forble de ikke uberørt, mener Per Haddal.

– Vi tok det ikke alltid helt alvorlig, sier Per Haddal.

– Som guttunge har man jo kranglet med søsken og fettere, det kan bli voldsomt, og så går det over. Og for dem var det mye god PR i rabalder og skandaler. De ble jo aldri fysiske.

– Hvorfor ble det så harde fronter mellom kritikerne og Wam og Vennerød?

– For det første var vi litt for kritiske. Det var jo som å få Fassbinder inn i en traust norsk filmtradisjon.

– Og de var nok også sårbare. Sårbarheten ble forsterket i denne villaen på Frogner hvor de bodde og hadde sitt hovedkontor, omgitt av sine tilhengere, hvor de kunne være konstant opposisjonelle.

– Før hendelsen i Haugesund hadde vi jo gitt «Lasse og Geir» kritikerprisen. Så i utgangspunktet var det ikke noe ugreit, sier Per Haddal.

– Men de la seg til en uvant stil etter norske forhold. Dialogene var manierte, stilen var maniert. Norsk film var ellers relativt blodfattig. Vi var vant til realisme, ingenting skulle bryte med det folkelige og hverdagslige. Og her kom Wam og Vennerød med en teatralsk stil og en karnevalsk innstilling.

– De hadde en så desperat tilnærming. Alt var så forferdelig i Norge. Det eneste som var å gjøre var å kaste seg inn i karnevalet. De hadde skapt et effektivt produksjonsapparat, men produksjonen deres var veldig ujevn, også innad i hver film.

– Og indignasjonen deres var ekte, når de hadde jobbet hardt for å få klar en film til premieren, og ble møtt med negative kritikker, mener Per Haddal.

Det siste slaget

Det siste store slaget mellom Wam og Vennerød og kritikerne sto i 1992. Igjen toppet det seg under filmfestivalen i Haugesund. Våren 1992 hadde VGs kritiker Jon Selås anmeldt duoens 13. spillefilm «Lakki» til terningkast 1. «Et håpløst, ustrukturert kaos» (…) «den totalt meningsløse film» skrev Jon Selås i VG, som hadde sett filmen på en åpen førpremiere på Colosseum, flere dager før den offisielle kinopremieren. Wam & Vennerød mente VG og Jon Selås hadde ødelagt for lanseringen av filmen, og trakk den tilbake fra alle landets kinoer utenom Oslo, for å klippe den om.

Dette var jo skandaløst nok i seg selv. Men ikke nok med det: Under filmfestivalen i Haugesund i august skulle de presentere den omarbeidede «Lakki» med tittelen «Gutten som kunne fly».

– Da de hørte at jeg var på vei til Haugesund for å anmelde den nye versjonen av «Lakki», trakk de filmen fra festivalprogrammet. Om natten hadde de hengt opp plakater over hele Haugesund der de forklarte at de ikke ville vise filmen fordi jeg var kommet til byen. Det var stor oppstandelse, forteller Jon Selås i dag.

[ GEIR RAKVAAG: «Wam og Vennerød satte norsk film på hodet» ]

Flygebladet Wam og Vennerød hadde spredt i Haugesund hadde overskriften «KRIG?». De omtalte Selås som «sjefbøddel» og skrev at de måtte beskytte sin film mot «tabloidbøllenes skrekkvelde». Wam og Vennerød hadde nektet å dra til Haugesund i protest mot at Selås skulle være til stede. Igjen ble det store presseoppslag

– For meg handlet det om faglig konsekvens og redelighet. Det var naturlig for meg å dra til Haugesund for å anmelde den nye versjonen av filmen, siden jeg hadde anmeldt den første, sier Jon Selås i dag.

– De følte seg forfulgt. Det var en kulturelt betinget paranoia, sier Jon Selås i dag.

– Det gikk litt hardt for seg. Men vi møttes senere og tok hverandre i hånden, forteller Jon Selås. Han var kritiker og kommentator i VG gjennom 30 år og gikk av med pensjon i 2016.

– Petter pratet jeg med flere ganger, de var hyggelige nok. Det endte vel med en viss gjensidig respekt for at filmskapere og kritikere har ulike oppgaver.

– Det ble personlig, syntes Karianne Vennerød?

– Det var ikke så lett å unngå. Wam og Vennerød var så til de grader synonyme med sitt eget verk, og fremstilte det også slik. Man kan ikke forvente at vi som kritikere skulle ha mer avstand til verket enn de selv hadde.

Var det ubehagelig for deg å stå i konflikt med Wam og Vennerød?

– Nei. For meg var det ikke personlig. Det var jobben min, konstaterer Jon Selås.

Er kritikerkrigen tapt?

Igjen roet gemyttene seg, uka etter Haugesund slapp Wam & Vennerød nyutgaven av «Lakki» på kino, med den nye tittelen «Gutten som kunne fly». Kritikkene var mildere - Jon Selås gikk opp til terningkast tre - men publikum uteble. «Er kritikerkrigen mot Wam og Vennerød tapt?» spurte Arbeiderbladet i 1995, da duoen kom med sin 14. spillefilm «Sebastian». Da hadde flere anmeldere gitt terningkast 4 og høflig ros til filmen. Flere av kritikerne roste filmens menneskelige varme, men savnet samtidig det provokative ved Wam og Vennerød. Arbeiderbladets filmanmelder Harald Kolstad konstaterte oppgitt:

«Så er Wam og Vennerød tilbake i sin filmatiske sandkasse igjen. Akk ja. Duoen har nå laget en slags filmer i et kvart århundre. Man skulle tro de ville lært noe på all den tiden. Men nei, her går det løs i rystende velkjent W & V-stil: Dumhet og kløneri uten stans».

«Sebastian» ble Wam og Vennerøds siste film, og deres nest minst sette på kino, bare slått av «Gutten som ikke kunne fly». Med to flopper på rad hadde Wam og Vennerød nådd bunnen kommersielt og personlig. De hadde slitt ut både hverandre, publikum og offentligheten:

«Wam & Vennerød hadde lenge utnyttet pressedekningen til sin fordel. Men til sist vokste mediestormen ut av alle proporsjoner. De mistet enhver kontroll over sin egen biografiske legende, den ble som et Frankensteins monster» konstaterte filmviter Adrian Ophus i masteroppgaven om «Fenomenet Wam & Vennerød».

Trier: - Enorm respekt

Etter «Sebastian» ble det stort sett stille rundt Wam og Vennerød, mens de fortsatte hver for seg. De siste årene har bildet av filmene deres endret seg. Kritikere og bransjefolk spør nå om Wam og Vennerød ble misforstått i sin samtid, flere nye filmskapere har løftet fram Wam og Vennerød som inspirasjonskilde. «Jeg har enorm respekt for særpreget og tydeligheten de har stått for (….) Wam og Vennerød fikk ufortjent mye motstand» sa Joachim Trier, en av Norges få Oscar-nominerte regissører, til bransjebladet Rushprint denne uka.

Kenneth Karlstad, nylig prisbelønt for TV2-serien «Kids in Crime», brukte et klipp fra «Adjø, solidaritet» i serien. «De var veldig frie, pønka og tydelig i filmene sine og budskapet sitt, noe jeg har savna i norsk film» sa Karlstad til Rushprint.

– Vi trenger flere som tør det Wam og Vennerød turte, sa produsent og filmskaper Thomas Robsahm til Morgenbladet sist uke (Robsahm spilte i flere av Wam og Vennerøds filmer).

– Overfor norsk film er det to ting jeg har dårlig samvittighet for: Jeg var for kritisk til Olsenbanden. Og jeg var litt for kritisk til en del av det Svend og Petter produserte, sier Per Haddal.

– Både «Lasse og Geir» og «Adjø solidaritet» er veldig interessante filmer, flere av de andre filmene deres også. Den grelle, grenseoverskridende estetikken deres er nå blitt mainstream. De var pionerer, sier Haddal.

Men Jon Selås er ikke blitt med på bølgen av Wam og Vennerød-rehabilitering.

– De var gode filmskapere, de fikk til mye, men det var også mye som manglet, sier Selås.

– Noen av komediene deres var ramsalte, og jeg kunne fremdeles ledd av dem, tror jeg. Men inntil noen forteller meg at jeg skal fordype meg i Wam & Vennerød-filmene igjen, tror jeg at jeg lar være.

– Angrer du på noe du skrev om Wam & Vennerøds filmer?

– Nei, svarer Jon Selås etter en kort tenkepause.

– Det tror jeg ikke. Ikke som jeg kommer på.

– Var norske kritikere for harde med Wam og Vennerød?

– Nei. Jeg er full av respekt for mye av det de fikk utrettet. Men det er ikke rett å pynte på et ettermæle heller. Det er egentlig å undervurdere folk. Og det skal en ikke gjøre.

Det siste terningkastet

Per Haddal hadde kontakt med Wam og Vennerød helt til det siste. I 2007 kom et utvalg av Wam og Vennerød-filmene i nyutgaver på DVD, med introduksjoner av Per Haddal.

– Mitt forhold til Wam og Vennerød ble roligere etter hvert. Da de gjenutga filmene sine på DVD, spurte de om jeg ville lage innledninger til filmene. Og det gjorde jeg med glede. I honorar fikk jeg en flaske Bris. En halv liter, forteller Per Haddal.

– Og i 2016 hadde jeg Petter Vennerød med på visning av «Adjø solidaritet» på Filmsalongen. Vi hadde en hyggelig, tilbakeskuende prat på scenen.

Siste gang Per Haddal møtte Petter Vennerød var i juni 2020, i begravelsen til «Olsenbanden»-regissør Knut Bohwim i Frogner kirke. Da var Vennerød hardt rammet av parkinsonisme.

– Petter satt i rullestol, forteller Per Haddal.

– «Hei Petter!» sa jeg. Det tok lang tid før han kjente meg igjen og hilste. Han kunne nesten ikke snakke. «Ja det er deg, ja» fikk han fram til slutt, det var vel omtrent det han klarte å få sagt. Det var trist å se hva som hadde skjedd med ham. Det var ikke snakk om å slå til noen da. Nei, stakkars gutt.

– Men nå har Wam og Vennerød fått terningkast 6 i VG, for «Den siste filmen»!

– Ja, det må være første gang, smiler Per Haddal.

---

WAM OG VENNERØD: FILMENE

«Lasse & Geir» (1976)

«Det tause flertall» (1977)

«Hvem har bestemt …!?» (1978)

«Svartere enn natten» (1979)

«Liv & Død» (1980)

«Julia, Julia» (1981)

«Leve sitt liv» (1982)

«Åpen framtid» (1983)

«Adjø Solidaritet» (1985)

«Drømmeslottet» (1986)

«Hotel St. Pauli» (1988)

«Bryllupsfesten» (1989)

«Lakki/Gutten som kunne fly» (1992)

«Sebastian» (1995)

---