---
4
TEATER
«Vaginamonologene»/ «The Supreme Gentleman»
Av Eve Ensler/Nanna Cecilie Bang, oversatt av Anne B. Ragde og Ferdinand Falsen Hiis
Regi: Ilene Sørbøe og Runar Hodne
Med: Henriette Faye-Schjøll, Ferdinand Falsen Hiis
Centralteatret
---
Det er nå over tjue år siden Eve Enslers (som hun het den gangen) «Vaginamonologene» gjorde furore på verdens teaterscener. Monologen, som er basert på 200 kvinners fortellinger om erfaringer med deres eget underliv, ble en snakkis da Monna Tandberg tok den til scenen på Torshovteatret i 2000. Når den nå settes opp som en av to monologer på Centralteatret, oppleves den kanskje ikke som utdatert, men som en godt etablert scenetekst, som kan få en til å lure på om det ikke er lov å være verken blyg eller privat lenger. Og i denne forestillingen har den fått en slags «motmonolog» å spille opp imot, nemlig Nanna Cecilie Bangs «The Supreme Gentleman», som tar utgangspunkt i en sann historie om en såkalt incel og hans tragiske liv. I dette monologmøtet treffer den tøffe, selvsikre kvinnen den usikre, ensomme mannen i det som nærmest oppleves som en kamp for og om underlivet.
Ideen med å sette sammen disse to teatertekstene er glitrende, ikke minst som et utgangspunkt for debatt. For er det slik at vi, etter årtier med kamp for kvinnens uavhengighet har glemt å frigjøre mannen? Har kvinnene som tar så stor plass etterlatt seg en gjeng med stusslige gutter og menn? En ting er sikkert, det er vanskelig å snakke om menn og kvinner generelt når det kommer til disse spørsmålene. Og disse monologene må da også kunne sies å representere hvert sitt ekstreme ytterpunkt i samtalen om kvinner og menn. For på samme måte som at ikke alle enslige menn er aggressive incels som skyter ned en rekke mennesker, så gjenspeiler heller ikke Vaginamonologene alle kvinners syn på seg selv og sin egen kropp.
[ Mimmi Tambas teaterkonsert «Semper Eadem» er grensesprengende (+) ]
Henriette Faye-Schjøll åpner det hele med en heftig, rytmisk, underholdende og energisk versjon av «Vaginamonologene», som i 2018 ble revidert og tilpasset dagens virkelighet av dramatikeren selv, som i dag kaller seg bare V. Nå har både kosmetiske underlivsoperasjoner og sosiale medier fått plass i teksten. Faye-Schjøll har et sterkt nærvær og er en god forteller som lokker publikum med inn i sitt univers, der grotten, pølsepåsan, fiskemottaket, Lærdalstunnelen, fru Frantzen, eller ja, vaginaen som den egentlig heter, står i sentrum. Det fortelles både rørende, morsomme, tøffe og såre fortellinger, som alle reflekterer ulike erfaringer kvinner har med sitt eget underliv.
[ Teatervåren 2023 - disse forestillingene gleder vi oss til ]
Samtidig oppleves det også som noe underlig at underlivet kan være opphav til så mye trøbbel, så mye mytologi og så mange historier. Det er da i bunn og grunn bare en kroppsdel, som en hånd, en nese, en fot. Eller? Men forestillingens første monolog river oss i alle fall med – vi lytter, vi ler, vi føler med. Og selv om innstuderingen kan oppleves som noe prøvende og eksperimenterende, tenker jeg at de har fått til mye med bare to ukers prøvetid, skuespilleren og de to regissørene, Runar Hodne og Ilene Sørbøe.
For ja, av uvisse årsaker har ikke dette prosjektet hatt lenger prøvetid enn to uker. Og de to regissørene har vekslet på å instruere Faye-Schjøll og Ferdinand Falsen Hiis, som avslutter kvelden med sin versjon av «The Supreme Gentleman». I denne monologen blir det tydelig at prøveprosessen kanskje ikke har fungert optimalt, eller har vært for kort. For dette når ikke helt igjennom, og den forknytte, innadvendte karakteren vi ser og hører på scenen, er fryktelig slitsom å følge med på. Rolletolkningen er unyansert og matt, og den får heller ikke noe drahjelp av at teksten ikke utforsker hvorfor hovedpersonen blir en incel, altså en ung mann som hele tiden avvises av attraktive kvinner, lever i ufrivillig sølibat og ender med å begå en skyte-massakre for å hevne seg på kvinnene.
[ «Evy og alltid»: Fornuft og følelser i Sandnes (+) ]
De aller fleste mennesker tåler noen avvisninger i livet, så hva er det som gjør at denne unge mannen ikke gjør det? Her har heller ikke regissører og skuespiller klart å fylle ut noen hull, og denne mørke monologen forblir mørk gjennom det hele, men blir aldri særlig dyp. Dermed treffer ikke humoren som den skal og sitter man heller ikke igjen med så mye ny kunnskap eller noen ordentlig sterk opplevelse.
Begge disse monologene er fulle av seksualitet i alle slags varianter og sjatteringer, og et interessant trekk er at de har flere scener eller fortellinger som er parallelle og som minner om hverandre. Perspektivene er bare ulike. Og der den første monologen kan få en til å lengte etter litt blyghet, er den andre såpass drøy i noen av sine seksuelle skildringer at det hadde vært deilig å slippe å høre dem.
Men alt i alt blir dette en teaterkveld som går ut veldig sterkt og lander i et slags vakuum. Det er trist med tanke på teateropplevelsen, selv om det forhåpentlig ikke går ut over publikums lyst til å diskutere seg imellom etter forestillingen. Det skulle uansett ikke forundre meg om noen endringer av konseptet for prøveperioden hadde gjort underverker for dynamikken både i og mellom disse to monologene.
[ Lattervekkende fyllekule tar fyr på ny scene i «Et glass til» ]
