---
6
FILM
«Babylon»
Regi: Damien Chazelle
USA, 2022
---
Her snakker vi FILM med store bokstaver! Årets mest polariserende storproduksjon har allerede rukket å bli en av fjorårets største økonomiske katastrofeprosjekter i USA – noe som bare får meg til å like «Babylon» enda mer. Om de tragiske skjebnene som ble etterlatt i grøftekanten mens filmmediet ble en respektabel underholdningsindustri. Man kunne lett ha gjort dette til et selvhøytidelig epos om Hollywoods gullalder, men Damien Chazelle («Whiplash», «La La Land») har gjort det stikk motsatte. Hans «Babylon» er et frenetisk festfyrverkeri marinert i champagne-spy, kokainsvette og elefantbæsj, som understreker at stumfilmtidens Hollywood ikke var et respektabelt sted drevet av uskyldsren idealisme. Det var en lovløs nybyggerby i den nye ville vesten: befolket av opportunister, ubehøvlede tivoliarbeidere og desperadoer som brant lysene i alle ender.
At denne brytningstiden utspilte seg under de glade tjueårene forsikret at hedonismen sto i høysetet, og Chazelle går lengre i sin skildring av jazzalderens utsvevelser enn de fleste trolig er forberedt på. Definitivt mye lengre enn mange puritanske amerikanere var villig til å tolerere. Han feirer kreativiteten, livsgleden og entusiasmen som drev filmmediet gjennom de første voksesmertene, og magien som ble skapt i dette kaoset, uten å legge skjul på at det var en skitten bransje drevet av hemningsløs rusmisbruk, desperasjon og et veldig avslappet forhold til menneskelig sikkerhet. «Babylon» er frydefullt vulgær, og feirer Hollywood med en febret kokain-energi som noen sikkert vil finne utmattende – særlig med tanke på at filmen varer i godt over tre timer.
Bare som en introduksjon starter «Babylon» med en halvtimelang orgie, før åpningstekstene engang har dukket opp. Året er 1926 og studiosjefen Don Wallach (Jeff Garlin) har invitert alle som er noen i filmbransjen til et hemningsløst bakkanal i sitt romslige herskapshus i Bel Air. Den meksikanske immigranten Manny Torres (Diego Calva) har fått den utakknemlig oppgaven med å frakte kveldens underholdning til festen: en elefant.
Manny blir vår guide ned i denne underverdenen, en ambisiøs streber som drømmer om å få jobbe i drømmefabrikken. Han har så vidt rukket å parkere elefanten før han blir rammet av naturkraften Nellie LaRoy (Margot Robbie), en upolert «flapper»-partypike fra fattige kår i New Jersey, med tung bagasje, traumatisk fortid, nesen full av hurrapulver og munnen full av stygge ord.
LaRoy anser seg allerede som en stjerne, og Manny blir umiddelbart forelsket. Også på plass under dette hedonistiske haraballet er det alkoholiserte Hollywood-idolet Jack Conrad (Brad Pitt), som skjuler sin beskjedne fortid bak en sofistikert, spritmarinert fasade. På scenen står den afroamerikanske jazztrompetisten Sidney Palmer (Jovan Adepo) og den lesbiske, kinesisk-amerikanske kabaret-artisten Lady Fay Zhu (Li Jun Li). De representerer på hvert sitt vis minoriteter på ytterkanten av filmindustrien, og stadfester at Hollywood på denne tiden var et mye mer inkluderende, tolerant sted enn det skulle bli etter at de puritanske kreftene tok kvelertak på bransjen. Innen helkvelden er over har de fleste kroppsvæsker blitt utvekslet, minst en person har dødd av en overdose, mens Nellie og Manny er på god vei til å få filmdrømmene sine oppfylt. Men i horisonten truer en ny oppfinnelse: lydfilmen, som vil snu opp ned på livene til dem alle - og representerer slutten for flere.
Alt dette er bare oppstarten til hyperaktiv odysse preget av enorme oppturer og forferdelige nedturer. Innen eventyret er over og projektorlyset slukkes har Nellie rukket å bli filmhistoriens første sexsymbol og «It Girl», mens hun opparbeider seg en overveldende spillegjeld til den demoniske gangsteren James McKay (Tobey Maguire). Mesteparten skjedde neppe i virkeligheten, men de fleste figurene vi møter hadde sine høyst virkelige forbilder.
[ Dobbeltspill med høy puls i «Blodsbrødre» (+) ]
Nellie LaRoy er i hovedsak basert på stumfilmstjernen Clara Bow, Brad Pitt spiller en lett forkledd utgave av matineidolet John Gilbert, mens Jean Smarts syrlige sladderdronning Elinor St. John er en kombinasjon av Elinor Glyn og sladrespaltisten Adela Rogers St. Johns – som i sin selvbiografi «Love, Laughter and Tears» beskrev Hollywood poetisk som «en gullforgylt slum der dramatikken og hjertesorgen ble dekket av glitter; et samlingspunkt for de vakre og de fordømte».
Jeg kan si med hundre prosent sikkerhet at figurgalleriet er tett basert på virkelige personer siden jeg har tatt meg tid til å lese originalmanuset, der mange av rollefigurene er oppført under sine virkelige navn. Det var trolig et smart trekk at Damien Chazelle valgte å pakke inn «Babylon» i en fiktiv ramme og gjøre alt litt mindre spesifikt, men han holder seg fortsatt overraskende tett opp til hvordan Hollywood faktisk ble drevet under stumfilmtiden.
[ Disse filmene var de beste i 2022 ifølge Dagsavisens anmeldere ]
Ja, dette er en hyperaktiv heisatur preget av absurd humor, grotesk griseri og fantasifulle overdrivelser, som er mer inspirert av andre filmer enn historiens gang (blant innflytelsene her kan vi spore «La Dolce Vita», «Singing in the Rain», «The Day of the Locust», «The Wolf of Wall Street», «Boogie Nights» og den tyske serien «Babylon Berlin») - men «Babylon» fanger fortsatt opp essensen av Hollywoods barndom mer treffsikkert enn de fleste respektable storfilmer. At Chazelle har fått muligheten til å iscenesette noe så kompromissløst, ambisiøst og oppviglersk i så stor skala føles enestående i disse tider, og det vil sannelig ta lang tid før vi får muligheten til å oppleve noe liknende på kino!
