Kultur

Hardtslående fra neonland

Nicolas Winding Refns TV-serie «Copenhagen Cowboy» er stillestående og dyster. Men fans av Refns voldsbetente neonbad vil garantert la seg fascinere.

Dagsavisen anmelder

---

4

TV-SERIE

«Copenhagen Cowboy»

Regi: Nicolas Winding Refn

Netflix

---

Det kan hende at en del finner fram til denne Netflix-serien fordi de elsker filmen «Drive». Og dem er det mange av. Men det er på ingen måte en garanti for at man vil like «Copenhagen Cowboy». Den danske regissøren Nicolas Winding Refn er her i sitt mest kryptiske og uforsonlige hjørne, hvor det visuelle er intrikat og blendende episk, mens selve fortellingen er fragmentert og ofte uhåndgripelig med alle sine antydninger og uavklarte sidespor.

Nicolas Winding Refn er både omstridt og omdiskutert, og nå tilbake i hjemlandet for første gang siden den tredje og siste «Pusher»-filmen med Mads Mikkelsen så dagens lys i 2005. Siden har han laget engelskspråklige filmer som «Valhalla Rising» i samme ånd som «Pusher»-filmene, samt det amerikanske mesterstykket «Drive» med Ryan Gosling og Carey Mulligan som han fikk regiprisen i Cannes for. Den ble fulgt opp med «Only God Forgives» og «Neon Demon». «Copenhagen Cowboy» har mest til felles med «Only God Forgives», også den et dypdykk i en kriminell fantasiunderverden drapert i tidvis abrupt ultravold og sadisme, psykologisk forvitrede skikkelser og fargesterke tablåer.

«Copenhagen Cowboy»

Den seks timelange episodene med «Copenhagen Cowboy» vil garantert dele publikum, og i Netflix-sammenheng er den noe av det mest kunstnerisk kompromissløse man finner på hele strømmetilbyderen. Det er helt i tråd med Nicolas Winding Refns nærmest overjordiske selvsikkerhet som en «auteur» som går sine egne veier. Han har sagt at det er en film om hans egne alter egoer, og typisk nok signerer han verket med bare initialene NWR. Det er også noen interessante sidespor i produksjonen. Lola Corfixen, datter til regissøren og Liv Corfixen har en relativt stor rolle. Liv Corfixen lagde for øvrig en dokumentarfilm om ektemannen under «Only God Forgives»-innspillingen, et regissørportrett som sier mye av hans perfeksjonistiske sider og fantasiene som man igjen ser i full blomst i «Copenhagen Cowboy».

Denne gangen er det som om han peker nese til alle de som synes han blir for mye, som om han vil formidle at han trolig lett kunne laget «Copenhagen Cowboy» som en spillefilm. Innholdsmessig ville det latt seg gjøre, men i stedet har han strukket alt ut i både tempo, lengde og vidtrekkende atmosfæriske stemningsbilder. Nå kan for eksempel kamera sveipe rundt et rom i langsomt tempo uten at det egentlig skjer noe i scenen, annet enn stemningen i det mørke, lumre interiøret og kanskje en person som man ikke helt vet om vil foreta seg noe eller ikke. Han gjør det ikke bare en gang, men gjentar øvelsen i det uendelige.

«Copenhagen Cowboy»

«Copenhagen Cowboy» er i likhet med mange av Refns historier en fabel, nærmere bestemt over en hevner og hennes opplevelser i internasjonale kriminelle miljøer i København og dens randsoner. Den mystiske kvinnen Miu kommer inn i dette miljøet for å bringe sine overordnede lykke. Men som Refn selv gjør i kunstnerisk forstand, går også hun sine egne veier. Hun oppsøker en rekke lyssky personer som hun har noe uoppgjort med. Det sies også at når Miu kommer tilbake uten det lange håret sitt, da skal menneskene frykte for livet. Miu i Angela Bundalovics skikkelse er korthåret, storøyd og såret. Hun er en stille betrakter som ikke sier mye, men den spinkle framtoningen er bedragersk. Det skal flere få erfare, også de som i utgangspunktet ikke frykter henne. Men for andre bringer hun vitterlig lykke i en verden der dørene til en parallell tilværelse av levende døde og ånder som ikke finner ro, av og til åpner seg. I hvert fall på gløtt.

Åpningsscenene fra et grisefjøs, med tung panorering over dyrene stuet sammen i båser, er et frampek man lett kan tenke seg til ettersom griser, og spesielt frilandsgriser, spiser hva det skal være. Uroen ligger som en dirrende streng under det hele fra første stund, godt hjulpet av den elektroniske musikkens dronende, drivende kraft. Komponist og trommeslager Cliff Martinez fra blant andre Red Hot Chili Peppers står for det mektige og urolige lydsporet sammen med canadiske Peter Peter og danske Peter Kyed, som sammen lagde musikken til blant annet Pusher-filmene og «Valhalla Rising», samt Julian Winding som jobbet med Refn på «The Neon Demon». Musikken bidrar til at det tunge, truende og skyggefulle i historien forsterkes.

«Copenhagen Cowboy»

«Copenhagen Cowboy» framstår som en rekke tilstandsrapporter fra Refns dels voldelige og visuelt hedonistiske univers. Midt i dette står Angela Bundalovic i rollen som Miu, og det er henne alt dreier seg rundt etter hvert som hun oppsøker det være seg albanske bordeller, trafficking-ofre, gamle nedrige dopdealere i underverdenen, en kinesisk restaurant som skjuler en hensynsløs mafia og andre som bærer ondskapen med seg i alle dens sjatteringer. Miu har ikke mange replikkene, og hun observerer mer enn hun handler, men når hun snakker bør man lytte.

Miu er en skikkelse ikke ulik den Gosling spilte i «Drive», en hevnens engel som Refn har kalt det. En androgynt utseende utgave av den klassiske ensomme rytteren som kommer til byen for å skille de onde fra de gode. Bundalovic spiller henne med en inderlig, men også poserende kraft som bærer serien, hvor hun balanserer frykt med styrke og medlidenhet. Slik blir hun det sterkeste leddet i en kjede av eksplosive farger og urovekkende episoder, men hvor mangelen på begrensing og antallet løse tråder tynger det hele ned. Kanskje tenker Refn at Netflix skal gi han en sesong til for å komme i mål, men trolig er det ikke tilfeldig at han lar en gammel Suzie Quatro-låt avslutte det hele. Hennes «Back to the Drive» har så vel i tittel som i tekst all symbolikken man kan ønske seg.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen