Å selge en baby

---

4

FILM

«Min vakre stjerne»

Regi: Hirokazu Kore-eda

Sør-Korea, 2022

---

Etter å ha tatt en svipptur til Frankrike med Catherine Deneuve-dramaet «Sannheten» (2019) drar den japanske auteuren Hirokazu Kore-eda videre til Sør-Korea for å jobbe med noen av de største skuespillertalentene der. Kore-eda er viden kjent for prisvinnere som «Nobody Knows» (2004), «Søstre» (2015) og «Shoplifters» (2018), samt sin overlegne evne til å fange opp velobserverte hverdagsscener, mellommenneskelige forhold og familiedynamikk. Så «Min vakre stjerne» er Koreeda på trygg hjemmebane, mens han utforsker nok en gjeng skakkjørte, småkriminelle outsidere som danner en slags provisorisk familieenhet.

Han tar samtidig tak i et interessant utgangspunkt: som sirkler rundt forlatte barn, adopsjon og såkalte «babybokser»: avlukker der man anonymt kan etterlate babyer man ikke er i stand til å ta vare på selv, i håp om at de vil bli adoptert. Jeg ante for å være ærlig ikke at dette var en virkelig greie, men babybokser er en praksis som startet tilbake i middelalderen (opprinnelig kalt «hittebarnhjul»), og den første i sitt slag ble opprettet så tidlig som i år 1198. De tas fortsatt i bruk i en rekke land, og er temmelig utbredt i Sør-Korea.

En regnfull kveld i Busan etterlater den unge moren So-young (Lee Ji-eun) babyen sin foran en kirke, før hun forsvinner ut i natten. Alt blir observert med iskald forakt av politidetektiven Soo-jii (Bae Doona) og hennes nye partner Lee (Lee Joo-young), som er på undercover-oppdrag for å rulle opp en bande med menneskehandlere. Denne «banden» viser seg å være renserieieren Ha Sang-hyeon («Parasite»-kjenningen Song Kang-ho) og kompisen Dong-soo (Gang Dong-won), som jobber deltid i kirken. Fra tid til annen stjeler de en av babyene som blir etterlatt i babyboksen, etter å ha slettet opptaket fra overvåkningskameraet og forsikret seg om at moren ikke kommer til å angre seg. Deretter finner de en passende adoptivfamilie på svartebørsen; ektepar som ikke er i stand til å få barn selv, men som vil unngå å gå igjennom en lang og komplisert adopsjons-prosess. Alt for et klekkelig honorar, selvfølgelig.

[ «Close» er en velobservert og til tider oppriktig rørende film om vennskap ]

De er to velmenende klodrianer som føler at de gjør en god gjerning ved å redde disse barna fra å vokse opp på barnehjem, og isteden omplasser dem til trygge hjem. Men Sang-hyeon er samtidig en opportunistisk luring som skylder store summer til Yakuza-mafiaen, og fremfor alt opptatt av pengene. I dette tilfellet har de uansett gjort en stor tabbe. Ikke bare fordi politiet er ute etter dem, men fordi den gatesmarte moren So-young angrer seg i siste liten og kommer tilbake. Hun er villig til å gi slipp på babyen for sin del av pengene, og sammen begir de seg ut på langtur i en skranglete varebil for å finne en passende kjøper. Også om bord er en blindpassasjer: det åtte år gamle barnehjemsbarnet Hae-jin (Im Seung-soo), som truer med å avsløre hele businessen deres med mindre han får være med på kjøreturen. Varebilen følges hele veien på avstand av politidetektivene, som sakte begynner å mistenke at denne gjengen ikke helt er de kriminelle mesterhjernene de håper på. Hirokazu Kore-eda holder innledningsvis kortene sine temmelig tett til brystet, og avslører ikke mer enn han må om disse personene.

Det sørkoreanske samfunnet har fint lite til overs for kvinner som ikke lever opp til morsrollen, og flere av rollefiguren fremviser ren forakt ovenfor dem som forlater babyene sine – uten å tenke et sekund på hvor fedrene er oppi alt sammen. Det er lett å fordømme på avstand, men «Min vakre stjerne» tar oss tett innpå mens vi gradvis finner ut nye ting som plasserer dem alle i et nytt lys. Kore-eda slenger jevnlig inn komplikasjoner som sirkler rundt en uløst mordsak, kona til en Yakuza-boss, prostitusjon, dobbeltspill, politiets forsøk på å få dem arrestert i en dekkoperasjon og utfordringene med å selge en baby som har pjuskete øyenbryn. Det er ingen kjempestor overraskelse at disse outsiderne gradvis blir en sammensveiset surrogatfamilie og får stadig større problemer med å selge en baby de begynner å bli glade i.

[ Mord har sjelden vært morsommere enn i «The Glass Onion» ]

«Min vakre stjerne» er befolket av dyktige skuespillere, skarpt skrevet og full av interessante nyanser, men det som stadig holder filmene til Kore-eda litt tilbake er at han ikke er en særlig visuelt spenstig regissør. Han foretrekker lange tagninger med naturlig lys, og beveger ikke kamera mer enn det som er strengt tatt nødvendig. Sånt kan få filmene hans til å se litt flate ut, og «Min vakre stjerne» er ikke noe unntak. Noe som muligens forklarer hvorfor Park Chan-wooks visuelt delikate «Decision to Leave» (som kommer til Norge i slutten av januar) isteden endte opp med å bli Sør-Koreas offisielle Oscar-bidrag.

«Min vakre stjerne» er høvelig humoristisk, sjarmerende, lun og hjertevarm, men aldri på en måte som går på bekostning av troverdigheten. Kore-eda er drevet av enorm empati for rollefigurene sine, men slett ingen sentimental filmskaper. Dette utspiller seg i en nådeløs verden der ingen er garantert en lykkelig slutt, og ting ikke nødvendigvis ordner seg for folk med gode intensjoner. Men Kore-eda har i det minste troen på at de fleste har gode intensjoner, og det er jo i seg selv rørende optimistisk.