---
5
FILM
«Close»
Regi: Lukas Dhont
Be./Ne./Fra. – 2022
---
Uskyldighet blir ikke tapt, som det så ofte sies. Den blir knust. Og oppvekstskildringen «Close» utforsker øyeblikkene der noe uskyldig, rent og vakkert blir ødelagt for godt. Ikke med vitende vilje eller ren ondskap, men av vårt instinktive behov for å passe inn og frykten for å skille seg ut.
At Cannes-vinneren «Close» er skapt av den unge, belgiske «queer»-filmskaperen Lukas Dhont gir muligens historien en ekstra dimensjon, men dette er ikke egentlig en LGBTQ-historie om seksuell oppvåkning eller å oppdage sin egen legning. Mer en film om kjønnsroller, mannlig identitet og sosiale forventninger som lempes over på barn, men sånt kan sikkert tolkes i forskjellige retninger i henhold til egne erfaringer. Lukas Dhont fikk mye ros og flere filmpriser for debuten med transdramaet «Girl» (2018), og har tidligere regissert flere kortfilmer. Det er lett å anta at «Close» er basert på egne opplevelser, og at regissøren bearbeider personlige ting her – men han var faktisk inspirert av en faktabok. «Deep Secrets» av psykologen Niobe Way, som fulgte 150 tenårige gutter fra de var tretten til atten år. Da hun stilte spørsmål om vennskap til trettenåringene var de ofte veldig åpne om sterke følelser, sårbarhet og kjærlighet de følte for kompiser. Da de ble stilt det samme spørsmålet igjen flere år senere var retorikken helt annerledes, og de fikk seg ikke lengre til å snakke åpent om følelser. Sånt er jo ikke akseptert.
[ Mord har sjelden vært morsommere enn i «The Glass Onion» ]
Trettenåringene Leo (Eden Dambrine) og Remi (Gustav De Waele) har fortsatt den barnlige uskyldigheten i behold, mens de henger tett sammen hele sommeren og lever i sin egen verden. Leker fantasifullt som langt yngre barn, løper lykkelige rundt i naturen og sover sammen gjennom sommerferien. På avstand kan det se ut som om de er forelsket i hverandre. Denne idylliske boblen blir punktert så fort Leo og Remi starter på ungdomsskolen, og noen av elevene reagerer med skepsis på nærheten mellom dem. En jentegjeng lurer på om de «er sammen», og et par gutter oppfører seg veldig hissig. Særlig Leo tar disse reaksjonene ille opp, og trekker seg unna. Er redd for å gjøre noe som kan gi ham negativ oppmerksomhet, og tar avstand til Remi. Kanskje også litt redd for intense følelser han ennå er for ung til å forstå, men det er åpent for tolkning.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/I4HRRSAMHJCARC3T76D3PGFSSQ.jpg)
For å passe inn begynner Leo å snakke om fotball med de andre guttene i skolegården og spille ishockey i fritiden. Leken blir mer voldsom, den fysiske kontakten preget av aggresjon. Den mer sensitive Remi står igjen såret og forvirret, uten å skjønne hvorfor bestekompisen ikke lengre vil kjæle i gresset sammen med ham. Han prøver å redde vennskapet, men ender bare opp med å dytte dem lengre fra hverandre. Alt detonerer i et fortvilet oppgjør i skolegården, og etterpå møter ikke Remi opp til deres første klassetur. Herfra tar «Close» noen vonde, vanskelige vendinger som sender oss i retning spoilersonen, der vennskapsbånd røskes fra hverandre og noe rent blir skitnet til. Uten å avsløre for mye: en nøkkelscene om bord en buss kommer med en snikende følelse av dyp og overveldende uro. Noe av det sterkere jeg har opplevd på film i år, og så realistisk iscenesatt at det føles som et opprivende, selvopplevd traume.
Den andre halvdelen av filmen utforsker hvor galt det kan gå når noen føler seg forlatt, avvist og alene i verden. Samt skyldfølelsen, skammen og sorgen man må leve med når man har gjort noen man er glad i veldig vondt. Så ja, temmelig dark shit for det som tross alt er en julefilm, og ingen kan beskylde «Close» for å være munter underholdning. Det er åpent for diskusjon om filmens siste halvdel er i stand til å matche kraften fra den første, og hvorvidt Lukas Dhonts iherdige forsøk på å vekke sterke følelser ender opp med å bli en smule manipulative.
Dette er en skildring av vennskap mellom unge gutter filtrert gjennom synsvinkelen til en homofil filmskaper, som kanskje ikke er totalt representativt for hvordan de fleste har opplevd sånne ting. Men selvfølgelig ikke mindre relevant av den grunn, og Lukas Dhont holder alt såpass universelt og instinktivt at vi kan tolke hendelsene i flere forskjellige retninger på en gang. Dhont ser ut til å bygge opp filmen mer ut fra sanseinntrykk, farger, stemninger og bevegelse, fremfor å ta i bruk tradisjonell dramaturgi og dialog. Der meningen ikke blir stavet ut med ord, men vist i bilder. Så visuell historiefortelling, virkelig. «Close» føles uansett veldig autentisk, og er oppsiktsvekkende bra spilt av de unge hovedrolleinnehaverne.