---
The Beach Boys
Sail On Sailor 1972
Capitol/Universal
---
---
Børre Haugstad
Vinylens historie 4
Schreibtisch forlag
---
Bortsett fra at metaforen kanskje er dårlig valgt i forhold til sol-og surf-gruppa The Beach Boys er det få artister som har en mer tydelig «toppen av isfjellet»-synlighet. Gruppa er veldig godt kjent for sommermoro som «Fun Fun Fun», «California Girls» og «Barbara Ann», ganske godt kjente for et er par andre sanger som vi fort skal komme tilbake til, men det er langt fra alle som har hørt hele «Pet Sounds»- albumet, og enda færre som fulgte dem videre på albumene som kom etterpå.
Forfatter og musikkjournalist Børre Haugstad er kommet til fjerde bind i sin praktverk-serie «Vinylens historie». Etter tre bind om norsk platehistorie er det den store verden som står for tur, med en oversikt over hvilke som regnes som tidenes beste singelplater. Forfatteren kaller selv dette for «en debattbok». Jeg kjenner selv mange som aldri kommer til enighet om hva som er tidenes beste singelplater. Jeg klarer ikke engang å bestemme meg selv.
Haugstads grunnlag er nærmest vitenskapelig. Han har saumfart 23 kåringer av tidenes beste singelplater, fra 1976 til 2021, fra mange av de ledende musikkbladene i USA og Storbritannia, og Beat og DN i Norge. (Jeg blir minnet om at vi aldri har laget en sånn liste her i avisa. Det er fordi det er galskap!) Det er på denne måten man kan slå fast at «Good Vibrations» med The Beach Boys er tidenes beste singel, foran «Like A Rolling Stone» med Bob Dylan og «(I Can’t Get No) Satisfacion» med The Rolling Stones. Tre singler som kom ut på under to år, i 1965 og 1966. I løpet av denne tida kom The Beach Boys også med «God Only Knows», som er på 8. plass. Dette gjør dem større enn alle andre oppe i toppen – men som antydet har de ikke så mange andre innslag blant de 1.242 singlene som har vært innom disse 23 kåringene, og som alle er listet opp i boka.
[ Nyladd "Revolver": Nå høres The Beatles enda bedre ut ]
Boka inneholder omslagene på alle de 100 øverste singelplatene på hver sin helside. Det er altså ikke like mye lesestoff her som i de tre første bøkene i serien. Børre Haugstad bruker mye av tekstplassen til å diskutere hvordan disse listene har endret seg i årene løp, og vet selvfølgelig at metoden hans favoriserer de gamle platene som har hatt anledning til å konkurrere i alle de 23 kåringene. Det beste med alle sånne lister er at de skjerper appetitten på å høre om igjen gamle klassikere, som like gjerne kan være nederst som øverst på lista. Forfatteren unner seg å bruke god plass på å kåre sin personlige favorittsingel gjennom alle tider (nr. 1060 på den «offisielle» lista). Den skal vi ikke avsløre for de som vil lese hele boka, men det må være lov å skrive at han gir bort svaret selv på bokomslaget.
Men i alle fall: «Good Vibrations»! Spilt inn av The Beach Boys og en rekke fremragende studiomusikere gjennom 17 økter i fire studioer. Det er en sånn finpussing som sjelden fører noe godt med seg, men her er det vanskelig å argumentere mot at dette var popmusikalsk perfeksjon. En av de første heftige diskusjonene om popmusikk jeg kan huske kom i garderoben i gymsalen på skolen i desember 1966, og handlet om den helt nye «Good Vibrations» var bedre enn den eldgamle (en måned eldre) «No Milk Today» med Herman’s Hermits. Men niåringer den gangen var altså fullt ut i stand til å sette pris på et mesterverk som 56 år etter fortsatt er regnet som tidenes beste popmusikk. I midten av desember 1966 var «Good Vibrations» nr. 1 i USA, i Storbritannia og på «Ti i skuddet» på radio i Norge. Ikke et vondt ord herfra om «No Milk Today», som beholdt førsteplassen på den offisielle norske singellista.
[ Bob Dylans nye bok er høstens mest komplette kulturopplevelse ]
«Good Vibrations» ble ikke ferdig i tide til å være med på albumet «Pet Sounds». Den skulle kanskje bli en del av oppfølgeren «Smile», men til tross for den store suksessen til singelen hadde fraksjoner i The Beach Boys, og plateselskapet deres, fått nok av eksperimentene til Brian Wilson. Han fikk også stadig større personlige problemer, noe som kom til å prege gruppa i årene som fulgte. Men de ble aldri dårlige. Heldigvis har Beach Boys også fått sitt forseggjorte program med nyutgivelser som minner oss om dette.
Etter fjorårets omfattende «Feel Flows», som tok for seg albumene «Sunflower» (1970) og «Surf’s Up» (1971), er turen kommet til samlingen «Sail On Sailor», med albumene «Carl And The Passions: So Tough» (1972) og «Holland» (1973). I tillegg til luksuriøse platebokser er disse også tilgjengelig på strømmetjenestene, komplett med alt sitt ekstramateriale. Seks timer musikk, med de vanlige innblikkene i arbeidet i studio (uakkompagnerte Beach Boys-stemmer er som kjent ikke akkurat ueffent), samt opptak fra fem konserter i Carnegie Hall i november 1972. Et spillested restene av gruppa kom tilbake til så sent som for to uker siden.
Dette var en periode med en mindre beregnelig Brian Wilson stadig mer i kulissene. Det kom ingen hits fra disse LPene. Gruppa måtte finne nye løsninger. Carl Wilson hadde tatt over mye av styringen. Det var derfor de med glimt i øyet i 1972 oppkalte det nye albumet etter et gruppenavn de brukte i startfasen sin: Carl & The Passions.
Gruppa ville bort fra Los Angeles av mange grunner, hadde tenkt seg til England, men bestemte seg plutselig for Nederland etter at de ble ekstra godt mottatt på konserter der. De hadde fått to rekrutter i rekkene: Blondie Chaplin og Ricky Farrar, fra den sørafrikanske gruppa The Flames, som hadde vært oppvarmingsgruppe for dem. De to ble fort integrert. De sto bak to av sangene på «Carl And The Passions: So Tough», og på «Holland» fikk Blondie Chaplin synge åpningssporet, singelen «Sail On Sailor», som var en av de få sangene Brian Wilson hadde levert. De to kom også med sin egen «We Got Love», et mildt angrep på apartheid-tilstandene i hjemlandet deres. Den ble ikke med på albumet i første runde, men kan nå høres igjen med i sin fine tidlig 70-tallsstil.
«Holland» inneholdt også den tredelte suiten «California Saga», som antydet at de allerede begynte å lengte hjem. I utlendighet lagde The Beach Boys et album som nesten høres ut som det som senere er kjent som americana. «Holland» kom også med en ekstra EP, «Mount Vernon and Fairway», seks korte låter som tilsammen ble et eventyr om en prins og en magisk transistorradio. Sånt holdt Brian Wilson på med på denne tida. Han ville ha disse med på LPen, men ble i kjent stil overkjørt av de andre i bandet. I dette tilfellet var det kanskje like greit.
Blondie Chaplin og Ricky Fataars engasjement i The Beach Boys ble kortvarig. Fataar var etterpå med i Beatles-parodien The Rutles, mens Chaplin senere ble ekstrahjelp i The Rolling Stones. I 2009 fikk han sin egen konsert på Norwegian Wood-festivalen. Han har vært fast medlem i bandet til Brian Wilson i senere år, inkludert hans seneste konsert i Oslo i 2016, og får nå synge «Sail On Sailor» enda en gang.
Med dette skulle det være klart at The Beach Boys var mye mer enn de første sommersangene som begynte å komme ut for 60 år siden. Noe de egentlig slo fast en gang for alle i 1964, med «The Beach Boys’ Christmas Album».
