Bilde 1 av 3
Nye takter

20 år med snø på pianoet

Bugge Wesseltofts «It’s Snowing On My Piano» ble til ved en tilfeldighet. Den ble spilt inn med blandede følelser, men er en av de mest kjente og kjære juleplatene vi har.

«Her er tradisjonelle julesanger uten musikalske grenser, her er «Greensleeves» og egne komposisjoner som gir rom for følelser og ettertanke. En plate for den julemusikalske feinschmecker», skrev Dagsavisens anmelder Mode Steinkjer i desember 1997. Til å begynne med var det visst bare feinschmeckerne som brydde seg. Ikke før i 2008 ble albumet en etablert bestselger på julemarkedet. Til nå har det solgt 150.000 eksemplar, likt fordelt mellom Norge og Tyskland. Men «It’s Snowing On My Piano» ble nærmest til ved en tilfeldighet.

I september 1997 var den tyske platedirektøren Siegfried «Siggi» Loch i selskapet ACT i Oslo for å lisensiere Sondre Bratlands «Rosa fra Betlehem» for det tyske markedet. Men Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted var bortreist. I stedet møtte han Bugge Wesseltoft, for å prøve å få ham inn på plateselskapet sitt. Men Wesseltoft hadde nettopp startet sitt eget selskap, Jazzland, med egne og andres innspillinger. Det var også like etter utgivelsen av hans mye omtale New Conception Of Jazz, der han tok jazzen inn i nye tider, med mye elektronikk og andre moderne virkemidler. Han var ikke interessert i tilbudet.

Dagen før, hjemme hos den svenske trombonisten Nils Landgren, hadde Siggi Loch sett et litografi av kunstneren Ardy Strüwer. Med et piano i snøen, et bilde svært mange nå vil dra kjensel på.

– Jeg fikk tittelen i hodet med en gang: «It’s Snowing On My Piano». Jeg spurte Bugge om han hadde planer om å spille inn noe alene ved pianoet for dette selskapet sitt. Det hadde han ikke. Jeg spurte om han kunne gjøre denne ene for meg, solo piano, med julemusikk. «Jeg hater julemusikk» var svaret hans.

– Jeg er ikke så glad i juleunderholdning. Jeg ville ikke være en del av den. Men, så tenkte jeg over dette, at det kanskje gikk an å lage noe som var kontemplativt, stille og rolig. Ta bort glitteret og hysteriet, og fokusere på det som er fint. De nære verdiene, sier Bugge Wesseltoft.

– Dette var to helt forskjellige verdener. Det var Jazzland og New Conception jeg satset på, juleplata ble helt klart et sideprosjekt.

Bugge Wesseltofts skepsis til julefeiringen har en konkret forklaring.

– Jeg var 19 år, og jobbet på en akuttinstitusjon hjemme i Skien. Før hadde jula vært et høydepunkt, med familie og besteforeldre og presanger. Nå fikk jeg se jula fra en helt annen side. En høytid for innleggelser og familievold. Med veldig mye spenning og stress. Det var virkelig sjokkerende, og snudde opp ned på alt. Skepsisen var en del av å gå og tenke på dette. Men jeg tenkte jeg kunne gjøre noe det var behov for. En beroligende plate, som hadde ...

###

Plateomslaget til «It’s Snowing On My Piano» er et litografi av kunstneren Ardy Strüwer.

Vi leter etter ordet som kan dekke stemningen. Ettertenksomhet?

– Ettertenksomhet er fint. Det var første gangen jeg spilte inn noe helt alene. Jeg satt der i Rainbow Studio, ved flygelet Keith Jarrett hadde spilt på, med Jan Erik Kongshaug som tekniker. Så hvis noen synes at musikken har en nerve, er det fordi jeg var så nervøs. Jeg forsøkte å ta det rolig og overvinne mitt eget stress.

Bugge Wesseltoft gikk i studio 15. oktober 1997. Innspillingen ble påbegynt klokka 12 om formiddagen. Albumet var ferdig klokka ni om kvelden. Den var i platebutikkene en måned etterpå. At det skulle gå som det gikk var det få som hadde trodd – aller minst pianisten selv.

– Jeg syntes det ble fint. Men plata var lite kommersiell i utgangspunktet. Ingen kunne forutsi hvor stort dette skulle bli. Den ble aldri markedsført, men folk anbefalte den videre til venner, sier Bugge Wesseltoft.

– Når du lager noe magisk, vil det finne veien ut til folk etter hvert, mener Siggi Loch.

Det tok også Bugge Wesseltoft ti år å begynne å spille denne musikken på konserter. Det var kona hans som overtalte ham til å synes det var greit, siden folk hadde så lyst til å høre den. Første gangen var på Kalkmølla i Sandvika i 2008. Et intimt sted, med plass til rundt 100 tilhørere.

– Jeg satt og spilte, det var så sakte og stille at jeg hørte at folk trakk pusten, og jeg tenkte at «dette er så kjedelig at nå går de». Jeg måtte bare la det stå til, og gjennomføre. Etterpå kom det flere fram og sa at de syntes det hadde vært fantastisk.

Etter 20 år spurte Siggi Loch om det kunne være aktuelt å spille inn en oppfølger til «It’s Snowing on My Piano».

– Jeg sa ja. Ikke til en juleplate, men et helårsalbum med samme tankegang, sa Wesseltoft. I september kom albumet «Everybody Loves Angels». Fra jula til ... engler?

– Siggi kjøper fortsatt kunstverk som han bruker på plateomslag. Bildene gir tittel til albumene. Og dette heter altså «Everybody Loves Angels». Jeg forsøkte å følge konseptet i musikken. Da valgte vi også noen låter med engler i tittelen, som «Angel» av Jimi Hendrix.

– Framgangsmåten er den samme som med julemusikken. Jeg spiller fragmenter av den opprinnelige melodien, så noe annet en stund, og de nye fragmentene setter i gang en tankeprosess hos lytterne. De tenker kanskje på venner, familie og kjærester, og skaper sin egen historie i musikken. Det finnes ikke noe finere enn at musikken betyr noe for noen.

Denne gangen er albumet spilt inn i Vågan kirke, også kjent som Lofotkatedralen.

– En fin kirke med flott natur rundt. Jeg måtte finne en ny måte inn i musikken denne gangen. Det ble naturen. Bitte små naturopplevelser kan gjøre meg så lykkelig. Hvis det er et uromoment i musikken denne gangen er det fordi ingen vet hva som skjer med miljøet. Jeg gjør ikke noe stort nummer av dette, men det er en innfallsvinkel til musikken.

«It’s Snowing On My Piano» er den aller mest solgte plata til ACT gjennom 25 år. – Og sikkert den minst kostbare å spille inn, tror Bugge Wesseltoft. Suksessen har sannsynligvis muliggjort en rekke andre utgivelser på selskapet, mange med norske artister.

– I den grad dette har hjulpet andre er det fint. Å være en del av et miljø er viktig. Ingen blir kjent av ingenting, sier Wesseltoft, som begynner å snakke seg varm om kulturpolitikk og det han kaller en «håpløs» kulturminister, med alle sine visjoner om næring og sponsing.

– Dette er ikke gjennomtenkt, og helt kunnskapsløst. De fleste vil bare sponse en kjent person som de kan bli avbildet sammen med. Det gir ikke et godt kulturliv. Uten grasrota forsvinner det. Det viktigste er å støtte og hjelpe gode miljøer, enten det er kunst eller forskning, ikke drysse glans over dem som har lykkes, mener Wesseltoft. Han var invitert til kulturministerens sammenkomst for norske kunstnere som gjør det godt i utlandet, men valgte å takke nei.

Bugge Wesseltoft gjør gjerne rundt 150 konserter i året, men denne høsten har vært ekstra travel på grunn av det nye albumet. Men foreløpig har konsertene ikke tatt jula inn over seg.

– Det går en grense 1. desember, ler pianisten. Turneen kommer hjem til Norge i desember, blant annet i Oslo Konserthus 18. desember og Drammens Teater 19. desember.

Mandag spiller Bugge Wesseltoft dessuten inn en egen julekonsert for NRK TV. Basert på «It’s Snowing On My Piano», men også med en rekke andre innslag, med en rekke gjester, Ibou Cissokho, Sidiki Camara, Ellen Andrea Wang, Anne Hytta, Øyonn Groven Myhren, Sol Heilo og rapperen som kaller seg Skranglebein.

Siegfried Loch ble i januar i år utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Han mottok utmerkelsen for «fortjenstfullt virke for de kulturelle forbindelser mellom Norge og Tyskland, særlig innen jazzmusikk», ifølge begrunnelsen fra kongehuset. Disse kulturelle forbindelsene skulle altså avstedkomme en av de mest avholdte juleplatene i begge land.

Bugge Wesseltoft har fortsatt sine betenkeligheter.

– Jeg er veldig ambivalent til å være en del av jula. Alt handler om å selge noe. Jeg kan godt være mot det, men er en del av det likevel. Men jeg ser musikken min som et meditativt alternativ til juleribba, sier pianisten, som har forsonet seg med situasjonen.

– Juleplata er nok den de fleste forbinder meg med i Norge. Kunstnerisk var den viktig for meg fordi det var første gang jeg gjorde en innspilling med solo piano. Det var utrolig lærerikt.

Mer fra: Nye takter