---
5
TEATER
«Den lille prinsen»
Av Antoine de Saint- Exupéry
Dramatisert av Leiko Fuseya, Kjersti Haugen og Magnus Børmark
Regi: Kjersti Haugen
Musikalsk ansvarlig: Magnus Børmark
Lysdesign: Kristin Bredal
Nationaltheatret, Kanonhallen på Løren
---
Antoine de Saint-Exupérys bok «Den lille prinsen», som kom ut i 1943, er en av disse klassikerne som er så vanskelig å plassere. Hva slags fortelling har vi egentlig med å gjøre her? Fortellingen om den lille prinsen fra asteroide B612, som tar seg en tur til planeten Jorden, sies å være en barnebok, men abstraksjons- og refleksjonsnivået i fortellingen passer nok best for en seksten-sytten-åring. Det forhindrer ikke Nationaltheatret i å lage en barne- og familiefortelling av St Exuperys gamle historie. Og sannelig lykkes de ikke ganske godt også.
Det aller beste trikset regissør Kjersti Haugen og særlig hennes scenograf og kostymedesigner Leiko Fuseya har gjort med denne forestillingen, er å la den utspille seg i en gammel, slitt sirkusmanesje, som er laget til inne i Kanonhallen på Løren. Skuespillerne ser ut som de er medlemmer av en øst- eller sentraleuropeisk sirkustrupp, kledd i kostymer som er noen små eventyr i seg selv. Og jammen finnes det også både en akrobat (Eirin T. O. Goksøyr) og en dreven sjonglør (Frida O. Brinkmann) blant skuespillerne. Det visuelle uttrykket er helt klart noe av det sterkeste ved denne forestillingen, som også leker med lys og ulike lyskilder på veldig spennende måter. Her ser vi både kulørte lysslynger i taket som skifter farge, og små kuler med lysdioder inni, som skuespillerne leker med. Sirkusstemningen gjør den underlige fortellingen om den lille prinsen lettere å forstå som et eventyr og som et fenomen utenfor vår egentlige, hverdagslige verden.
Men en solid forestilling bæres ikke av det visuelle alene. Og i forkant av forestillingen er jeg mer enn litt spent på hvordan man har klart å formidle denne filosofiske og tidvis abstrakte fortellingen i et konkret teaterspråk. Der må jeg si at det har gått over all forventning. Det slår meg faktisk hvor teatral fortellingen egentlig er, tross sine mange merkelige filosofiske krumspring. Her får vi blant annet se hvordan en slange som har slukt en elefant ser ut, vi får se hvordan en fantasi-sau blir til, og i Eirin T. O. Goksøyrs akrobatiske lek i ringer og fløyelstau, får vi se prinsens egen rose leve, utfolde seg og vokse. Oversettelsen fra bok til scene har på mange måter gått veldig fint, og det er tydelig at man har tenkt en god del pedagogikk med tanke på å formidle dette på en mest mulig lettfattelig og underholdende måte.
For «Den lille prinsen» er jo ganske kompleks materie, for å si det mildt. Ikke bare treffer vi en liten prins fra en fremmed planet som snakker i bilder og synes de voksne på andre planeter er underlige. Men prinsen treffer jo også ganske mange rare karakterer på sin vei, som en maktsyk konge, en selvopptatt mann, en drukkenbolt, en karrierekvinne og en lyktetenner. Alle disse skikkelsene fyller første akt, og alle er de brikker i prinsens vei til en forståelse av hva som er viktig i livet. For et barn på førti pluss er de både god satire og fargerik underholdning. Men her er det mye som garantert går over hodet på både syv- og åtte-åringen.
Nationaltheatret har satt skolealder som anbefalt aldersgrense på forestillingen, og jeg ville nok anbefalt den fra ti år og oppover. Denne iscenesettelsen får uansett ganske tydelig frem hvor vanskelig det er å aldersbestemme akkurat denne historien. Den har både det fabulerende, fantasieggende og morsomme ved seg, men også et innhold som retter seg ganske tydelig mot et voksent publikum. Den handler jo faktisk om hvordan voksne mister barnet i seg selv. Men skal man sette opp denne fortellingen på en scene og ikke forlate Saint-Exupérys ideer fullstendig, så må det jo bli sånn. Og hvem har sagt at barn bare må se teater som er skreddersydd for akkurat deres aldersgruppe? Kanskje er det noen skolebarn som ser denne forestillingen nå, og så blir de nysgjerrige på å lese boken senere i livet.
[ «Snøsøstera» er blitt en juleklassiker for vår tid - også i teatret (+) ]
Skuespillerne gjør uansett en veldig god jobb med å inkludere hele publikum i fiksjonen. De mestrer den krevende kunsten det er å holde på oppmerksomheten til publikum på to motstående sider av scenegulvet, og bruken av den sjonglerende skuespilleren til å binde ulike scener sammen, gjør at vi aldri mister fokus underveis, selv om alt som skjer ikke er like lett å forstå. Linn Bjørnvik Grøder i rollen som den lille prinsen skaper en både søt og merkelig karakter, Anders Mordal er en sympatisk havarert flyver, og resten av historien krydres med et utall fjonge, fæle, fantastiske, freidige, flamboyante, fornøyelige karakterer.
Det er viktig at teater for barn dytter litt på grensene for hva som er barneteater, akkurat slik Antoine de Saint-Exupérys bok leker med vår forståelse av hva som er barnelitteratur. Når det gjøres på en så leken og overskuddfylt måte som regissør Kjersti Haugen og hennes kunstneriske team gjør her, blir jeg ganske begeistret. Og sirkusestetikken er fabelaktig.
