Jubelkveld med Sondre Justad i Oslo Spektrum

---

6

KONSERT

Sondre Justad

Oslo Spektrum

---

Sondre Justad har brukt åtte år på å bli en av landets største popstjerner. Gjennombruddet kom fort med sanger som «Nu har du mæ», «Det e over» og «Riv i hjertet» i 2014. Allerede da han spilte på OverOslo i 2019 så vi hvor godt han behersket store folkemengder. I Oslo Spektrum er mengden enda større, men sangeren vokser fortsatt med oppgavene.

Midt i salen er det montert ei køyeseng. Ikke fordi noen skal komme til å få sove i timene som kommer. Den skal minne oss om hvor han kommer fra, for etter noen korte filmopptak fra oppveksten er det her Sondre Justad setter seg ned ved et piano og synger «Har ikke glømt de». Salen synger med fra første tone.

Hovedpersonen kommer seg fort opp på den ordentlige scenen, til bandet han har hatt med seg siden starten, og avslører den første av flere glitrende drakter for kvelden. Bakteppet er et widescreen panorama med nordnorsk natur. Han synger «Fanga i en drøm». Men det er med den tredje det skjer. «Nu har du mæ» er den første av mange av det jeg kaller fanesanger, som skapt for feiring og jublende koringer. Mange av sangene til Sondre Justad høres ut som de er laget for sånne store anledninger.

[ Røyksopps mysterier: 30 sanger på tre plater  ]

Artisten ønsker velkommen. Han synes det er storartet å være i Spektrum etter alle år med opptredener på barer og skoleavslutninger. Dette er et godt år for norsk musikk i byhallen. Karpes ti utsolgte kvelder i sommer kommer det til å ta en stund å matche, spesielt siden Kaizers Orchestra valgte å satse på 56 klubbkonserter i fire byer i stedet. Men Sondre Justad gjorde likevel noe som ingen andre har forsøkt: Han solgte ut Spektrum uten at konserten var annonsert.

Han begynte med én av sine største fans, som fikk invitere fem venner til å kjøpe hver sin billett. Hver av disse fem fikk invitere nye fem, og så videre, og på denne måten ble Oslo Spektrum så godt som utsolgt uten at det var offentlig kjent at Justad skulle spille der. Først da det ble satt opp en ekstrakonsert ble arrangementet offentliggjort. Så kom en ny bølge av pandemien, og utsatte alt i åtte måneder. Dette ser ikke ut til å ha ødelagt entusiasmen. Men «blodfansen» har altså billetter til lørdagens konsert. Dette la heller ingen demper på stemningen fredag. Dessuten kan vi nok regne med at mange av de mest entusiastiske kom begge kveldene.

Sondre Justads store ambisjon for disse konsertene er å gå i ett med sitt publikum. Jeg synes også selv at publikums respons er avgjørende for hvor vellykket en kveld som dette blir. Kveldens forsamling lar seg ikke be to ganger. Allsangen runger. På en måte som man bare får med artister som synger på norsk.

[ Ane Brun kommer nærmere når hun synger på norsk ]

Sondre Justad spiller 23 sanger på to timer. Det er to tredjedeler av alle han har gitt ut. Dette kunne blitt i meste laget, men slik dette utvikler seg virker det ikke som om noen har grunn til å klage. For min del bare på den litt overdrevne «Kjærlighet», selv om den her ble satt i gang med en frisk, antydende danseoppvisning. Sangeren forteller etterpå om sin egen personlige oppvåkning, da kjærligheten endelig tok tak. Dette blir møtt med øredøvende jubel, og funger også som en intro til «Slo så hardt». «Ikke som de andre» blir også en av sangene han kunne overlatt helt og holdent til folket, om han ville. Det er kanskje litt ironisk å høre tusenvis av stemmer synge «ikke som de andre» sammen, men det er betryggende søtt også.

Vi får se noen gamle bilder av lille Sondre i husken hjemme, før voksne Sondre flyr over salen i en litt større huske, med mye bedre sikring, mens han synger «En anna mæ». Husken frakter ham ut til den gamle køyesenga igjen. Nå med kassegitar i overkøya sammen med noen gode venner. Han går enda lenger ut til folk, trekker opp den trofaste stigen som gjør det mulig å synge og gjøre halsbrekkende bevegelser samtidig, diver ut i publikum og lar seg bære trygt tilbake til scenen.

Nå er det store bilder fra Oslo på veggen bak ham, og «Fontena på Youngstorget» foran. Den blir godt mottatt, for å si det mildt, og det er sterkt å høre alle som synger «denne våren skal vi få de te» mens vinteren kommer.

[ Morten Abel i Oslo Spektrum: Best før eller nå?  ]

«Ilden» fortsetter med full fest sammen med rundt 50 dansere. Men før denne er helt ferdig har verten satt seg i en lenestol på scenen, og forteller mer om storbyens gleder før pianoballaden «Tett inntil mæ». Han gir bandet sitt en fortjent takk for alt, med alle foran på scenen i harmoniske «Paradis». Mer boyband enn Beach Boys, men fint likevel. De omformer seg umiddelbart til rockeband i «Gjør det igjen», og slår enda hardere til i «Det e over». Pyro også nå, men det er ikke over likevel.

For nå kommer er «Befri mæ», i en duett med en person Justad introduserer som svært betydningsfull i livet sitt. Peder Snekvik heter han, vi har ikke hørt ham synge før, men han gjør det fint, og folk viser tydelig hvor stor pris de setter på dette innsalget.

«Pause fra mæ sjøl» kommer med enda et stort jublende refreng, og blir en symbolsk overgang til ekstranumrene. Sidene på scenen er skapt om til 16 små rom, med mennesker som viser seg å være et stort kor. De synger «Meininga med livet» som høres ut som en feiring av hele denne kvelden. I «Sorry» kommer selvfølgelig Musti fra nabolaget til Sondre Justad på Tøyen inn, og det gå knapt an å høre de første linjene hennes i den øredøvende mottagelsen.

Etter en konsert med utallige høydepunkter står det bare igjen å komme med den største sangen: «Riv i hjertet» river nesten ned huset. Å se alle sammen på scenen motta hyllesten etterpå er like rørende for publikum som det er sikkert er for dem å stå der selv.