Kultur

Morten Abel i Oslo Spektrum: Eldre og klokere, men er han bedre enn før?

Morten Abel avsluttet feiringen av 60-årsdagen sin med stor konsert i Oslo Spektrum. Det ble en lang og god reise gjennom sanger fra en over 40 år lang karriere.

Dagsavisen anmelder

---

5

KONSERT

Morten Abel med Kringkastingsorkesteret

Oslo Spektrum

---

Morten Abel fylte 60 for to uker siden. Et jubileum hovedpersonen selv ikke synes det er vits i å mase så mye om, står det i presentasjonen av konserten. Bare et helt nytt album uanmeldt på selve bursdagen, etterfulgt av fem konserter med Stavanger Symfoniorkester i hjembyen, og nå Oslo Spektrum med Kringkastingsorkesteret og gospelkoret Safari. Det er ham uansett vel unt.

Det er kanskje første gang Morten Abel spiller sanger fra hele sin over 40 år lange karriere. Først i tre forskjellige band, siden to forskjellige faser som soloartist. Uansett hvor gøy det er å blande sammen alt dette, er det en utfordring å få alt til å henge sammen. Det er her kor og orkester kommer inn for å gi alt en ny overbygning.

Det er litt spesielt å se Morten Abel tilbake i Oslo Spektrum. Et lokale han fylte to kvelder på rad i 2002, på høyden av sin tilværelse som popstjerne. Det var ingen andre norske artister som hadde gjort før. Siden er tilværelsen hans blitt litt mer alminnelig. De store jubelshowene er forbeholdt kveldene med Mods i hjembyen. Han kommer til et innskrenket Spektrum denne gangen, og solgte kanskje ti ganger så mange billetter for 20 år siden.

Først kommer et opptak av «Skeptisk», låten fra det nye albumet der han snakker om hvordan alt begynte, den sommeren han sluttet på skolen og ikke visste hva han skulle bli. Skepsisen i tittelen handlet først om hans egne fremtidsutsikter. Så ble den overført til de andre i gruppa han prøvesang for.

Morten Abel, Oslo Spektrum.

KORK spiller med, og går rett over i en slags ouverture til «Me to går alltid aleina». En sang som egner seg godt for et stort arrangement. Men det er Eva Bjerga Haugen som synger. Dette skal likevel ikke bli en sånn festkonsert der andre synger sangene til hovedpersonen. Han kommer på scenen selv, kledd i svart fra hatt til sko, og fortsetter med «Cries Like A Baby». Fra en stillferdig start spiller KORK seg opp til storm mens Abel synger «it’s summer/but it’s so cold».

Morten Abel har forandret seg fra den flamboyante, utagrende levemannen fra begynnelsen av århundret til en nesten sjenert voksen mann. Han tør opp etter hvert, og får en fin kveld sammen med sine venner i salen og på scenen. Kringkastingsorkesteret spiller i full bredde med dirigenten Reid Gilje. Abel har også et tomannsband foran på scenen, Christer Slaaen og Thomas Gallatin på flere instrumenter, allsidige og mye brukte musikere som blant mye annet for tida også er halvparten av Darling West.

Morten Abel, Oslo Spektrum.

Artisten tar på seg gitaren og fortsetter som visesanger i «Gammel mann». Etterpå ønsker han velkommen, og forteller at denne kvelden blir som å åpne fotoalbumet fra konfirmasjonstida. Han mener at de seneste sangene sine er best, og kommer med «Så kom regn» for å bevise det. Det store Safari Gospelkor er kommet inn på scenen. Lyden høljer over den store hallen sammen med regnet i sangen.

Det gikk på engelsk og norsk, som det het i en gammel slager fra Stavanger. Den inntrengende «Be My Lover» blir etterfulgt av «Frøken Vilikke», fra en periode han sleit på hjemmebane, med en frue som ville bli frøken, men det gikk seg visst til, og han fikk attpåtil en sang ut av det.

Abel snakker mer om opp og nedturer. Om en fase i karrieren der han «seilte gjennom livet på et rekesmørbrød». Så kom singelen «The Birmingham Ho». Den ble slaktet i Dagbladet og VG, men jeg elsket den selv. «It’s just a silly love song», legger han til nå. Det er morsomt og inkluderende, og flott å høre et stort kor synge det fengende refrenget med «you don’t have to be gay to make a friend feel good, ok».

Hvis noen stusser over det med tre band til å begynne med i denne omtalen er det fordi de har glemt Abels korte mellomspillet med trioen Peltz. De ga bare ut ett album, med ganske hard musikk, men Abel har hentet ut den atmosfæriske instrumentallåten «Napalm In The Morning» for denne konserten. Langt mer stemningsfull enn tittelen antyder. Abel spiller selv elektrisk sologitar. Han er ikke Carlos Santana, men det er en fin låt som alle sikkert hadde glemt. Og som gjør seg ekstra godt i full symfonisk prakt.

Morten Abel, Oslo Spektrum.

Nå er det igjen kontraster på gang. Abel konkurrerer med åpningskampen i håndball-EM denne kvelden. Han sier at han synes Camilla Herrem har den beste versjonen av den neste sangen. Her vil ha ta den på alvor, for nå er det «komponisten sjøl som synger». De som fortsatt tviler får høre hvor fin «Tore Tang» egentlig er når den blir behandlet med respekt.

Abel forteller videre spøkefullt om den gangen han gikk rundt og sultet i Kristiania, og fikk telefon fra en regissør som spurte om han ville være med i en film. Han skulle lage en sang til filmen også. Sånn ble «Hodet over vannet» til. Nå må han framføre den uten Prepple Houmb, som paradoksalt nok er i Stavanger som gjesteartist på den siste konserten til Skambank. Under de to mye omtalte konsertene i 2002 ble dette høydepunktet. Den får liv i salen nå også, og det hjelper et hjelper å ha et helt kor på plassen til Prepple.

The September Whens største hit «Bullet Me» starter med fullt James Bond-arrangement fra KORK. Etterpå snakker Abel om sin sesong i i «Hver gang vi møtes», om «Lydia», som Ole Paus oversatte til norsk slik at han for første gang forsto teksten selv. Her kunne vi forventet et innhopp fra Paus ved en så stor anledning, men Abel synger den selv, med den engelske teksten, og det er mer enn fint nok.

Morten Abel, Oslo Spektrum.

Ordinær tid er over etter «Hard To Stay Awake», der KORK rocker. Det høres tøft ut, selv om slike sanger alltid er vanskelig å få til i stort orkestrerte sammenhenger. Abel får stående applaus, og går av scenen. Siden kor og orkester blir værende kommer der vel mer?

Ganske riktig. «Cecilie Carter» framføres alene med kassegitar, som en folkesang før koret faller sterkt inn. Han følger på med «Lillebror» som eneste sang fra det helt nye albumet, bortsett fra den omtalte introen. En sang som i denne versjonen understreker at han lager noen av sine beste sanger nå, som han selv, lett selvironisk, også påsto til å begynne ned. Helt, helt til slutt kommer «Lenge leve kjærligheten», en sang om å bli eldre og kanskje litt klokere, og en relevant oppsummering av kvelden.

Med Kringkastingsorkesteret i huset kan vi vel regne med at denne konserten kommer til en skjerm nær dere snart. Jeg kommer til å se den en gang til.