Hanne Friis inntar Vigelandmuseet med svarte hull

---

KUNST

Hanne Friis

«Sirkulasjon»

Vigelandmuseet, Oslo

Til 22. januar 2023

---

Forbauselsen var stor da jeg kom inn i Vigelandmuseets monumentale sal VII, hjørnerommet som gjerne brukes til de viktigste arbeidene i museets skiftende utstillinger. Med stor takhøyde, overlys og et ekstra høyt vindu på fondveggen er det et rom som legger til rette for storslagne kunstopplevelser. Erfaringen med rommets dimensjoner gjorde at jeg ventet at Hanne Friis hadde økt formatet og presenterte flere store skulpturer. Hun har tross alt laget ganske så store skulpturer før. Objekter som, til tross for en krevende teknikk, kan måles i meter og ikke centimeter.

Overraskelsen kan knapt beskrives. I stedet for å vokse inn i rommet, har Friis valgt å begrense formatet og presentere en gruppe skulpturer i varierende, men i all hovedsak relativt liten størrelse. Det som tapes i volum, tas igjen med andre kvaliteter. Fordelen er at det oppstår en dialog mellom de syv skulpturene som setter rommet i bevegelse. Flere av dem er ganske små, men den største er noen meter høy. Men selv om den har stor høyde, oppleves den blå «The Sky is the Limit» liten i det monumentale rommet. Med sine tett sammensydde rysjer øverst, og lange, hengende «flak» under, minner den om en overdådig ballkjole av typen Hollywood-stjernene prøver å tiltrekke seg oppmerksomhet med under Oscar-showene.

Midt imot den blå skulpturen er «Svart sirkel» plassert som en portal foran døren som leder videre gjennom museet. Begge henger fra taket, og kontrasten mellom de to objektene setter fantasien i sving. Ballkjolemetaforen fikk meg til å tenke at den sorte sirkelen kunne være skjærsilden stjernene må presse seg gjennom for å komme videre. Eller den kan være billedliggjøringen av et sort hull stjernene forsvinner i, slik vi (tror vi) kjenner det fra verdensrommet. Vennlig er den i hvert fall ikke, men den fascinerer med sin glinsende overflate og variert komplekse struktur. Den er laget i vinyl, et plaststoff som gjerne forbindes med lakk-klær og regnfrakker.

Også «ballkjolen» er laget i plast. Når det blå stoffet henger høyt i rommet, minner det om en eksklusiv kjole. Men når du kommer nærmere, skifter assosiasjonene til dusjforheng, plasthansker og overtrekksposene du får utdelt når du går på visning før du skal kjøpe leilighet. Det tynne plaststoffet har en todelt visuell fremtoning, og dette utnytter kunstneren til å skape en opplevelse som er tvetydig og åpen for tolkninger.

[ Slavehistorie er verdenshistorie. Den angår oss alle, mener Bookerprisvinner David Diop ]

Utstillingstittelen «Sirkulasjon» understreker opplevelsen av en evig runddans der kunstverkene er som rundingsbøyer i en vandring. Det reflekteres også i skulpturene, i og med at den blå «The Sky is the Limit» får et tematisk tilsvar i verket «Dans» i sal XI, det mer intime rommet i museets motsatte hjørne i forhold til monumentale sal VII.

Dette objektet henger også fra taket, og det har den samme formmessige oppbyggingen som det større verket, med rysjer øverst og hengende «flak» under. Men både farge, materiale og struktur er annerledes, og med sitt imiterte skinn oppleves «Dans» mer komplekst, mer som to figurer som vokser sammen. Så kan du da også studere «Dans» nærmere enn «The Sky is the Limit», fordi det er lavere under taket i dette rommet. Rommets mer intime dimensjon fremhever også sammenhengen til de andre verkene i dette rommet.

[ Ingen av kunstnerne i utstillingen «Avbrutte liv» overlevde andre verdenskrig (+) ]

Tidligere har Hanne Friis (født 1972) utmerket seg med bruk av olabuksestoff og bomullslerret (som hun brukte i verket som hang over en av de høyt plasserte, innvendige balkongene i Vigelandsmuseet under Skulpturbiennale 2013). I senere år har hun jobbet mye med plantefargede tekstiler i naturlige materialer. Det er blitt mye ull, noe som har gitt arbeidene en mer kroppslig, tykkere fremtoning. Det har også gitt store muligheter for fargemessige variasjoner, med et vell av fargenyanser.

Hanne Friis har utfordret seg selv til utstillingen i Vigelandmuseet. Her glimrer naturmaterialene med sitt fravær. Det er bare syntetiske materialer, og det gir utstillingen en særegen kvalitet. Skulpturene glitrer og skinner, lyset reflekteres og illusjonen av noe annet er noe du må tenke over og vurdere stadig vekk. To små verk i den store salen kan minne om arbeider i gips, et annet har en overnaturlig kvalitet når lyset skinner gjennom den tynne, hvite torsoen som henger fra taket i sal XI. De mindre verkene kan lede tankene til små modeller Gustav Vigeland kunne ha jobbet med, mens «Dans» kanskje kan lede tankene dine til hans skulpturer av trær med menneskefigurer som klatrer inni dem, som du finner rundt den store fontenen i Vigelandsparken. Og den sorte «Svart sirkel» kan få deg til å tenke på «Livshjulet». Det er kanskje ikke tilfeldig, for det skal henge på nøyaktig samme sted som Gustav Vigeland stod og arbeidet med akkurat det verket. Sal VII var tidligere hans atelier.

[ Niki de Saint Phalle var alt det en kunstner ikke skulle være i etterkrigstiden. Nettopp derfor er hun et ikon for vår tid (+) ]

Utstillingen teller også en serie oljepasteller og skulpturer utført i betong, plassert på gulvet. De er laget ved å helle flytende betong over tekstilskulpturene. De kan minne litt (uten sammenligning for øvrig) om grunnsteinen for operaen, som ble laget ved å utsette flytende betong for lydtrykket fra et utvalg operaouverturer. Det negative avtrykket i Hanne Friis’ betongskulpturer fremstår som et uttrykk for en uoversiktlig, hemmelig verden der overraskelsene lurer bak hver fold. Slik blir de en skittengrå, men kompleks oppsummering av hennes kunstnerskap så langt: På samme måte er den svarte sirkelen lik et svart hull hun har presset ideene gjennom. I stedet for å forsvinne, antok de en ny form. Dette er nok ikke siste gang Hanne Friis overrasker.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen