---
KUNST
«Niki de Saint Phalle»
Henie Onstad Kunstsenter, Bærum
Til 12. februar
---
Glede er en sjelden kvalitet i billedkunsten. Og gledens yppersteprestinne i (den vestlige) kunstverdenen heter Niki de Saint Phalle. Hennes ferme og fargesprakende «Nana»-kvinneskulpturer fyller nå Henie Onstad Kunstsenter. De gjorde furore da de ble presentert på 1960-tallet. Snart 60 år etter er de med sin form- og fargemessige overdådighet fortsatt like potent eksplosive. Når gleden i tillegg følges av vold, sorg og sinne, ja da blir den store utstillingen med det feministiske kunstnerikonet en så nær komplett fortelling om livets mange aspekter som det vel er mulig å komme.
Man skal generelt være forsiktig med å utnevne noen til et geni eller et ikon. Og særlig gjelder det når ikoniseringen ikke sammenfaller med en allmenn aksept. Men det at Niki de Saint Phalle (1930–2002) er altfor lite kjent i Norge, det bør ikke være en hindring. Den store soloutstillingen på Henie Onstad Kunstsenter er den første presentasjonen av hennes kunst her i landet noensinne. Det finnes kanskje noen enkeltverk i private samlinger, men inntil Ekebergparken gikk til innkjøp av en av hennes skulpturer i fjor, har hun knapt nok vært representert i Norge. Nå er parkens «Forelsket fuglefontene» (1990) lånt ut til kunstsenteret, der den står utenfor inngangen fram til utgangen av mars neste år.
[ Protest og politikk er tilbake i Høstutstillingen (+) ]
Den overdådig glade skulpturen setter tonen for en utstilling som publikum garantert vil huske. Men gleden dominerer ikke utstillingen totalt. Når publikum kommer inn i de vakre Prismasalene møtes de av en film som viser en selvbevisst, modellvakker kunstner sittende i ett av 1960-tallets fremste ikoner, en oransje utgave av finske Eero Aarnios «Ball chair». Og bak filmlerretet, i den høyre Prismasalen, dukker de opp, alle uttrykkene for den sorgen og det sinnet den unge, kvinnelige kunstneren måtte undertrykke på 1950- og 60-tallet. Det var først i godt voksen alder, i en selvbiografi fra 1994, at hun fortalte om farens seksuelle misbruk av henne i ungdommen. Spesielt skytemaleriene fra de første årene på 1960-tallet kan sees som en bearbeiding av dette traumet. Få, om noen, forsto det alvoret som lå bak.
De banebrytende kunstverkene oppsto ved at hun skjøt med luftgevær på ballonger fylt med maling, slik at malingen rant ut over de gjenstandskollasjene hun hadde festet dem til. Skytemaleriene var en sensasjon, og skytebegivenhetene hun arrangerte fikk veldig stor oppmerksomhet i offentligheten. Med bakgrunn som modell for magasiner som Vogue, franske Elle, Life og Harper’s Bazaar, visste hun å utnytte mediene og det nye massemediet fjernsyn. Skytebegivenhetene ble filmet, og de gikk sin seiersgang på TV-stasjonene.
I 1960 flyttet fransk-amerikanske Niki de Saint Phalle sammen med sin livspartner, den sveitsiske kunstneren Jean Tinguely (1925–1991). Hun hadde brutt med sin amerikanske ektemann og forlatt deres to barn for å vie seg til kunstnerskapet.
[ Den umulige arkitekten (+) ]
Det ble starten på en forbløffende karriere som skulle gjøre henne til en av de mest feirede kunstnerne i det offentlige rom. I 1960 introduserte Tinguely henne for Pontus Hultén, som da var intendant ved det to år gamle Moderna Museet i Stockholm. Etter at han ble direktør i 1963 inviterte Pontus Niki til å lage den store installasjonen «Hon – en katedral», sammen med Tinguely og Per Olov Ultvedt. Samme år hadde hun snudd opp ned på kunstnerskapet: Aggresjon ble erstattet av glede.
Resten av karrieren egnet hun til «Nana»-skulpturene. Hun gikk opp i format, og hun brukte størstedelen av sin energi til å skape skulpturer for det offentlige rom. Allerede i 1954 hadde hun, inspirert av Antoni Gaudís «Park Güell» i Barcelona, begynt å drømme om å skape en offentlig skulpturpark, noe hun fikk realisert med «Tarothagen» i Toscana, Italia, som ble påbegynt i 1978 og offisielt åpnet i 1998.
Den gigantiske skulpturen «Hon» er blitt stående i kunsthistorien som ett av de mest spektakulære kunstverkene som noen gang er blitt vist på et museum. Den 25 meter lange og seks meter høye konstruksjonen var så stor at Moderna Museet viste den i foajeen. I løpet av tre måneder i 1966 var 80 000 besøkende innom skulpturen. «Innom» skal forstås helt bokstavelig, for publikum gikk inn i den gjennom kvinnefigurens kjønnsåpning. Niki sto for eksteriøret, mens de to mannlige kollegene laget (blant annet) kinosal, sklie og bar inni figuren.
[ Jørn Lier Horst om sin detektivhelt: – Jeg har en pensjonsplan for Wisting (+) ]
«Hon» vil aldri bli gjenoppbygd. Jeg vier den såpass stor oppmerksomhet fordi den var så banebrytende, men også fordi realiseringen av «Hon» kan sees som et forsøkslaboratorium som på avgjørende vis formet Niki de Saint Phalles videre karriere. Det at hun feiret kvinnekroppen i all sin mangfoldighet har gjort henne til et feministisk ikon. I vår tid er det hun gjorde fortsatt uvanlig, men i hennes samtid skilte hun seg så til de grader ut at vi har vanskelig for å forstå det i dag.
Niki de Saint Phalle bygde sin karriere i en tid da kvinner fortsatt skulle være hjemme og stelle med hus og barn. De kvinnene som ble kjent i offentligheten utover på 1970-tallet var, som Camille Morineau skriver i den utmerkede katalogen, de første i sitt slag. Kvinner hadde nylig fått stemmerett i Frankrike, men eget sjekkhefte hadde de ikke. Så det at en kvinne sto fram i offentligheten med et så radikalt annerledes kunstnerskap som Niki de Saint Phalles, det var så bemerkelsesverdig at det har hatt avgjørende betydning for den likestillingen mellom kjønnene som er utviklet siden. At vi fortsatt har et stykke å gå, er ikke Niki de Saint Phalles skyld.
