---
KUNST
«Piranesi og det moderne»
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo
til 8. januar 2023
---
Og for noen originaler! – er det grunn til å tilføye. Nasjonalmuseets utstilling om 1700-tallsarkitekten Giovanni Battista Piranesi (1720–1778) og hans påvirkning på moderne arkitektur, kunst, film og foto er en usedvanlig bra utstilling som bør tiltrekke seg et internasjonalt publikum. Den siste påstanden skyldes at museet har fått låne inn 260 år gamle, originale kobberplater som aldri er blitt vist utenfor Roma.
De siste årene har det feid en liten bølge av Piranesi-utstillinger gjennom Europa. Det som gjør denne utstillingen spesiell, er det at Nasjonalmuseet har lagt stor vekt på hans «Campo Marzio» (1762), og den betydningen det har hatt for noen av den moderne arkitekturens største stjerner. Piranesis kart over antikkens Roma var basert på nitide studier av byens ruiner, i virkeligheten og i arkivene. Men på 1700-tallet var arkeologi som fag helt i startgropen, og mye mindre av disse ruinene var avdekket enn det vi kan se i Roma i dag. Derfor tegnet han sitt kart basert på noen faste holdepunkter, som elven Tiber, men hovedsakelig ut fra fri fantasi. For eksempel rommer kartet to byggverk som ligner Colosseum. Men virkelighetens Colosseum ligger utenfor kartet. Det samme gjelder Forum Romanum, som i Piranesis tid i all hovedsak lå dekket av jord.
[ Protest og politikk er tilbake i Høstutstillingen (+) ]
Piranesi var arkitekt bare på papiret. Det vil si at han jobbet med både virkelighets- og fantasibaserte arkitektoniske konstruksjoner risset inn i kobberplater. Hans mest kjente grafikkverk er den feberaktige suiten av fengselsfantasier, «Carceri d’invenzione» («Imaginære fengsler», 1761). Serien viser et konglomerat av forvirrende mørke konstruksjoner der menneskene er som små tagger i de store tannhjulene som danner den uoversiktlige arkitekturen. Det er verdt å merke seg at de to hovedverkene ble til i løpet av kort tid. Før dette laget han prospekter av Romas ruiner. Det var kanskje hos Piranesi vi finner de første tendensene til det som i dag omtales som «ruinporno»?
Uavhengig av hvor fascinerende Piranesis billedverden er, kan man undre seg over hvorfor akkurat dette er den første utstillingen Nasjonalmuseet åpner etter sommerens store åpning? «Piranesi og det moderne» er i utgangspunktet ikke en publikumsmagnet: Den trekker fram et lite kjent og ganske sært fenomen, og den er forskningsbasert – på en veldig god måte, må det tilføyes. At det ble akkurat denne utstillingen som innvier de to rommene bak resepsjonen i første etasje, kan skyldes en tilfeldighet. Utstillingen var planlagt til Piranesis (1720–1778) 300-års jubileum.
[ «Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret kan ta pusten fra noen hver (+) ]
Det er også grunn til å undre seg over hvorfor Nasjonalmuseet unnlater å se på Piranesis påvirkning på norske arkitekter og kunstnere. Det eneste norske kunstverket i utstillingen er et lite fotografi av Bjørn Winsnes, av trappeløpet i Erling Viksjøs Y-blokken. Det presenteres sammen med en gruppe fotografier, der sammenhengen med Piranesi kan synes relativt fjern og oppkonstruert. Det hører også med til innvendingene at den mest opplagte forbindelseslinjen til et moderne publikum, E.C. Eschers tegninger, ikke er inkludert i utstillingen. Blir det for banalt for museet og samarbeidspartner Arkitekthøyskolen?
Men det er nok av verk som viser Inspirasjonen fra Piranesis grafikk. Her finner du alt fra Picasso til filmikoner som «Metropolis», «Den tredje mann» og Sergej Eisenstein. Går du videre vil du finne inspirasjon i «Star Wars» så vel som i spillverdenen. Med Nasjonalmuseets iver etter å nå ungdommen, slik vi så det i åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst», er det grunn til å spørre hvorfor dette ikke er inkludert?
[ Lena Trydal malte kongen i helsetrøye: – Nå vet alle at jeg er kunstner ]
Størst vekt legges på arkitekturen, der Piranesis «Campo Marzio» tjener som en grunnleggende premissgiver for den modernistiske ypperstepresten Rem Koolhaas og hans arkitektkontor OMA. Han har brukt Piranesis kart som en direkte inspirasjonskilde i noen av sine mest berømte prosjekter, som CCTV-hovedkvarteret i Beijing (2002). Et annet eksempel er hans forslag til en rundt en kilometer høy skyskraperkonstruksjon, «Hyperbygning» til Bangkok fra 1996. Forslaget ble aldri bygget, men det gir grunnlag for å karakterisere ham som «perversmodernist»: I etterpåklokskapens skrantne lys, etter 11. september 2001, viser dette fantasiprosjektet hvor galt det kan gå når arkitekter får absolutt full frihet. Men det er jo fascinerende, akkurat som Piranesis fantasier.
Alt i alt er dette en inspirerende og perspektivutvidende utstilling. Den gylne, fysiske modellen av «Campo Marzio» står og lyser i rommet foran de 260 år gamle kobberplatene og den like gamle utgaven av det fysiske papirkartet. Piranesi stiller en fengslende(!) verden opp for oss, og det er givende å dykke ned i de mange ulike fortolkningene fra moderne tid.
