Finn Kalvik er 75 - en av landets beste i over 50 av dem

Finn Kalviks seneste opptreden i den store offentligheten var da han ble innlemmet i Rockheims Hall of Fame i 2019. Her fortalte han at en operasjon av stemmebåndene hadde så store utfordringer at han snart kom til å gå Tom Waits i næringen, men hans framføring av «Kom ut, kom fram» fikk her en ekstra nær og rørende tone.

Etterpå holdt Lillebjørn Nilsen en tale for sin gamle kollega. Han fortalte om da Kalvik forsvant til England, lærte mer fra de store engelske folkeheltene, og kom tilbake med en ny forståelse for gitarteknikk. – Jeg har alltid ment at unge Kalvik er vår største melodikomponist. Derfor kaller jeg ham alltid vår Franz Schubert, sa Lillebjørn. Det var flott å se de to størrelsene sammen på scenen igjen. Problemene med stemmen har holdt Kalvik unna rampelyset en stund, men han håper fortsatt å komme tilbake der han hører hjemme.

[ Lillebjørn Nilsen blir 70 ]

Finn Kalviks seneste album (forhåpentligvis ikke siste) kom sammen med 70-årsdagen i 2017. I tittelsangen på «Ingen vei hjem» sang han om seg selv i tredje person: «Han svimer ikke rundt hele da’n/men er strukturert og gjør så godt han kan/og i rampelysets blendende skjer/tar han grep/ og er den han er». Dette med å svime rundt hele da’n kommer fra Kalviks første singel fra 1969, «Finne meg sjæl». En tittel som ble et begrep, av en artist som fort etablerte seg blant landets fremste visesangere. Jeg hørte den første gang på et radioprogram med Harald Are Lund en sen kveld, og tenkte at dette var en sanger jeg ville høre igjen. Dette ble det heldigvis mange anledninger til.

[ Kjekk å ha: Øystein Sunde jubilerer ]

Sammen med de andre visesangere kom Finn Kalvik fra miljøet rundt Club 7 og viseklubben Dolphins. Han var nok den av dem som var sterkest inspirert av de store britiske folkesangerne fra 60-tallet. Han bodde hjemme hos Bert Jansch i en periode, og var en slags roadie for hans gruppe Pentangle. Samtidig lagde han fine gjendiktninger av sanger av venner som Roy Harper og John Martyn. Hans versjon av Ralph McTells «Streets Of London», «En tur rundt i byen» ble til og med en hitsingel. Albumene inneholdt ellers sterke tonesettinger av tekster av Inger Hagerup og André Bjerke, og mange sanger han lagde helt selv.

NRKs TV-arkiv er fullt av lett tilgjengelige klipp fra denne perioden. Blant annet en halvtime sammen med Bert Jansch i en sofa i NRK, og flere innslag der han spiller sammen med Øystein Sunde og Lillebjørn Nilsen. De tre turnerte også sammen som supergruppe med showene «Det viser seg» og «Vi viser oss igjen», som dessverre ikke ser ut til å være bevart for evigheten. De tidlige platene til Finn Kalvik fikk høye plasseringer på salgslistene, og holder seg fortsatt svært godt. Etter de dempede viseplatene «Finn» og «Tusenfryd og grå hverdag» begynte Kalvik å bruke velkjente jazzmusikere i kompet sitt.

Arild Andersen produserte «Nøkkelen ligger under matta» i 1974. John Martyns «The River», her naturlig nok som «Elva», slår an tonen på albumet som tok Kalvik i en ny retning. Med Bobo Stenson (piano), Palle Danielsson (bass) og Jon Christensen (trommer) var det i praksis Jan Garbareks gruppe, uten Garbarek selv, på flere spor. På andre spilte Jon Eberson gitar, Pål Thowsen trommer og Andersen selv bass. Etter dette albumet ble det bestemt at Kalvik skulle gå hele veien, med et album produsert av ECM-eieren Manfred Eicher. Det ble en nådeløs tid i studio.

På et av sine få sidesprang utenfor sitt eget selskap tok Eicher med seg Bobo Stenson, Arild Andersen, Jon Eberson (gitar) og Svein Christiansen (trommer), i tillegg til strykere fra Filharmonien. Stensons lyriske pianospill setter et eget preg på lyden, men alle musikerne er med på å gi sangene sine særegne, melankolske stemninger.

Halvparten av sangene har Kalviks egne tekster, de andre låner ord fra lyrikerne André Bjerke, Astrid Tollefsen, Gunnar Reiss Andersen og Elling Solheim. I tillegg gjorde Kalvik mer enn anstendige norske versjoner av Elton Johns «Your Song» og Paul Simons «The Boxer». Spesielt den siste passer fint inn i sammenhengen med sitt desillusjonerte verdensbilde. Likevel, på tross av coverlåter fra øverste hylle og tekster fra flere store poeter, er albumets høydepunkter helt og holdent Finn Kalviks egne. «Vi bare sitter her og glaner/og håper det går bra/mens vår klode går i baner/og dør langsomt dag for dag» sang han i den økologiske bekymrede «Vredens dag». Aller sterkest er han alene med gitaren i tittelsangen «Fyll mine seil», en lengtende, følsom tanke om havet, døden og kjærligheten.

Finn Kalvik har selv fortalt at Eicher satte harde betingelser i studio, og ikke var grei å ha med å gjøre: – Det er det verste jeg har vært med på. Han var helt kompromissløs. Jeg håper jeg aldri kommer til å jobbe med en sånn mann igjen. Vi spilte inn «Your Song», Bobo Stenson hadde lagt på et utrolig fint pianospill, og Eicher trakk meg til side og sa «Finn, kanskje vi skulle sløyfe sangen?». Da går du bare på dass og griner, fortalte han. Historien er full av konfliktfylte artist/produsent- forhold som har gitt fantastiske plater. Dette er en av de beste.

[ Ole Paus er 75 ]

At Finn Kalvik tre år etter dette jobbet sammen med Benny Andersson fra Abba som produsent, med Agnetha og Anni-Frid som korister, er en historie som nesten er for god til å være sann. La det heller aldri være tvil: Albumene «Kom ut kom fram» og «Natt og dag» er norske popklassikere. Han vant Melodi Grand Prix med «Aldri i livet», men kom på sisteplass med null poeng i Eurovision. Den ble også nydelig framført av No. 4 da Kalvik var på Rockheim.

At disse albumene kanskje ble for populære for Finn Kalviks eget beste er en annen sak. I årene som fulgte forsvant han litt fra det omtalte rampelyset, men fortsatte å lage plater, med litt vekslende hell. I 2007 utropte vi albumet «Bjerke/Hagerup/ Kalvik» til hans fineste på 26 år. Etterpå kom «Neste stasjon Grorud» sammen med Erik Fosnes Hansen, som Hansen fikk Spellemannprisen som beste tekstforfatter for. Og mens det kan synes som unge artister i dag får Spellemannpriser kastet etter seg, har Finn Kalvik ingen å vise til etter over 50 års plateproduksjon. Finn Kalvik har hatt sine suksesser, men har aldri fått den store anerkjennelsen han fortjener. Derimot ble navnet hans et negativt ladet begrep etter at en rekke ironiske innslag i NRK-serien «Åpen post» slo helt feil. Da DumDum Boys ga ut sin versjon av «To tunger» like etterpå, handlet det mer om respekt enn ironi. Det samme kan sies om Skambankts «Skumring» fra 2019.

Mot slutten av fjoråret fikk Finn Kalvik Alf Prøysens ærespris. «Vinneren fortjener all honnør, alle priser og alle medaljer som kan gis, for han har gitt så mye til oss som har glede av musikk, og veldig mange av oss har funnet så mye trøst og glede i å høre på låtene hans», sto det i begrunnelsen fra juryen. Vi slutter oss gjerne til denne beskrivelsen, og gratulerer med dagen!