Portrett mot mørk bakgrunn

---

ROMAN

Kari Bøge

«Om alt kunne slutte her»

Aschehoug

---

Kari Bøge er ikke en forfatter som innynder seg hos leseren med stor dramatikk. I vårens roman «Om alt kunne slutte her» er hun gjenkjennelig i sin fine reflekterende og analytiske stil, med rom for sensuell språkføring. Gjennom fortellerstemmen Sara følges en ung kvinne i noen banebrytende år der frihet og livsvalg hele veien kolliderer med kjærlighetens krav til binding og ansvar. Det store bakteppet er barndommens avmakt og foreldrenes makt.

«Om alt kunne slutte her» kan også betraktes som en kunstnerroman, som lener seg på noen biografiske elementer fra forfatterens eget liv.

Kari Bøge selv sto på terskelen til et liv som billedkunstner da hun fikk utgitt sin første bok, diktsamlingen «Asmorelda» i 1971. Senere illustrerte hun noen av sine egne bøker. Som forfatter er hun i første rekke kjent for den seks binds store fortellingen om Viviann, som åpnet allerede i 1974 med «Viviann, hvit», og ble avsluttet i 2017 med «Viviann, fri».

Denne våren, fem år etter å ha forlatt «Viviann» gir hun oss et nytt, komplekst kvinneportrett med Sara. I romanens åpning er hun 28 år gammel og står alene med en koffert på Hovedbanegården i København. Hun er på vei til en liten by på Fyn der hun håper å treffe en mann, Kai, som hun skal ha innledet et forhold til på et seminar. Året er 1976. Fortellingen er plantet midt i det danske 1970-tallets mest liberale og frigjorte periode der hasjrøyken ofte lå tykk over et rufsete selskapsliv. Den innadvendte og litt usosiale Sara har kastet seg ut i verden for å unnslippe et kvelende familieliv i Norge. Nå håper hun å lande i en favn, basert på noen tvetydige telefonsamtaler.

Ingen i familien vet hvor hun er. Leseren derimot har fått viktig informasjon gjennom Saras barndomsminner, som strømmer på under togreisen til København. I dette landet tilbrakt hun barndommen, helt til hun som 13-åring måtte flytte til Norge der den norske moren endelig skulle få utfolde seg i yrkeslivet som psykiater. Mens den danske faren som underviste i litteratur fikk finne seg tilrette i et helt nytt miljø.

Hun kjenner lukten av Danmark da hun stiger av toget. En lukt som knytter an til fine minner og et helt spesielt forhold til en eldre kvinne, billedhoggersken Clara, som så barnet Sara i et klarere lys enn foreldrene. For dem var hun den vanskelige, mislykkede og uambisiøse i en familie der det ble lagt vekt på sosial posisjon - slik Sara opplevde det.

[ Kurt Aust med liv og død i fotballens førstedivisjon (+)  ]

Kari Bøge imponerer ofte med sitt blikk for dynamikken i menneskelige relasjoner, og med sin evne til å skrive skarpt og presist, som når hun med disse ordene karakteriserer atmosfæren i foreldrehjemmet: «Sara speidet etter det som gjemte seg i mørket, lyttet etter det som ikke ble sagt. I barndommen var det morens misnøye som var det farligste, den kunne fylle hele huset og bryte freden ved minste tegn.”

Sara tar fatt i det nye livet sitt med alt det mot og den livsgnist som den nyvunne friheten gir henne. Overraskende nye møter og nye mennesker fører Sara framover, gir henne ny innsikt og ny forståelse også av egne reaksjoner og egenskaper. Med ubehag må hun også erkjenne at egne reaksjoner kan være basert på manglende forståelse og innsikt. Noen av de fineste og ømmeste beskrivelsene i romanen er knyttet til Saras opplevelse av å bli med barn og få datteren Maya. Kjærligheten til faren Kai, mannen som hun en gang møtte på et seminar, blir en reise i lys og skygge. Mens gynekologen Lucas representerer den store lidenskapen og det uforutsigelige i livet. Det som kan snu på alt, velte alt eller bli et minne å varme seg ved på kalde dager.

[ Knallsterkt om en knust barndom (+) ]

Men det store drivet i romanen er likevel knyttet til det kompliserte forholdet til foreldrene. I disse partiene viser forfatteren Kari Bøge fram sitt mest finslipte og lyttende forfatterøre, men også sitt skarpeste og mest nådeløse blikk.

Kari Bøges romaner kan få noe innadvendt og innestengt over seg, og tidvis også noe repetitivt - også i vårens roman er dette grepet gjenkjennelig. Men det skygger ikke for de store kvalitetene i dette nydelige portrettet av kvinneliv på 1970-tallet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen