Ove Thue er død. Sangeren i Saft var en av pionerene i norsk popmusikk

I fjor var det 50 år siden bergensgruppa Saft ga ut sitt første album, og startet en ny æra i norsk rock. Norge var ikke med på den rivende utviklingen i rocken i overgangen fra 60- til 70-årene. Den første generasjonen av 60-tallsfavoritter forsvant før tiåret var over. Det som het «bergen beat» var også borte. Ingen nye sto klare til å ta over. 1970 ble det mest begredelige året i norsk pophistorie.

En ny generasjon visesangene var det eneste lyspunktet i det norske musikklivet til å begynne med i 1971. Gruppa Saft hørtes ut som en åpenbaring da de ga ut sitt første album i mai dette året. Nå åpnet det seg en ny verden, med Aunt Mary, Prudence, Popol Vuh/Ace, Ruphus og flere andre. Men Saft kom først av alle disse.

[ 1971 - et stort år for klassisk pop og rock ]

Saft var brødrene Ove og Trygve Thue, henholdsvis sang og gitar, Rolf Skogstrand (bass), Tom Harry Halvorsen (tangenter) og Magne Lunde (trommer). Sistnevnte døde i november i fjor, 70 år gammel. De kom sammen i 1970, da de også var med i den omdiskuterte oppsetningen av musikalen «Hair» i Bergen i 1970, med Terje Rypdal som kapellmester. Saft-guttene fordelte seg på scenen og i orkestergraven.

Noe av det første stoffet til Saft høres ut som tidsbestemte øvelser i progrock, blant annet med en ganske spesiell versjon av «Eleanor Rigby» av The Beatles. Men mange av sangene har holdt seg uvanlig godt, og går lett inn i avdelingen for klassisk norsk pop. Mest bemerkelsesverdig på debutalbumet var «Fjøsvise», med tekst på nynorsk, og himmelsk koring. En like fin sang er «All The Time». Denne inneholdt tekstlinja «fighting for peace is like fucking for virginity», et amerikansk slagord fra Vietnam-krigen, som skapte en viss debatt når det dukket opp i en poptekst på denne måten. Sangen ble Norges bidrag til «Europatoppen», en månedlig samsending mellom sju europeiske rikskringkastere, med avstemning over de beste platene. Det ble nødvendig å sensurere bort disse tekstlinjene av hensyn til BBC, og suksessen lot vente på seg. Men den som venter på noe godt…

[ Godt gjenhør med Flying Norwegians ]

Det store gjennombruddet for Saft kom med singelen «People In Motion», høsten 1971. «Europatoppen» var delt inn i to klasser, der seks av de av største internasjonale hitlåtene konkurrerte mot hverandre, og seks lokale bidrag i en egen klasse. Og her vant Norge for første gang, med Saft og «People In Motion». Foran «Coz I Luv You», som var den første store hiten til gruppa Slade. Ikke nok med det. Titanic, den norske gruppa Beatnicks som hadde flyttet til Frankrike og skiftet navn, hadde kommet med i den internasjonale seksjonen med «Sultana», som også vant sin klasse. Dobbeltseier til Norge! Nå kunne alt skje med norsk rock. Men det gjorde det ikke. Det sies at plateselskapet Polydor ville satse på ett navn fra fastlandseuropa dette året, vurderte Saft, men valgte nederlandske Focus.

Saft kom med et nytt album før året var omme. «Horn» var fort gjort, og ikke like sterkt som debutalbumet. Progrocken var mer rendyrket. Bortsett fra «People In Motion» hadde ikke «Horn» de melodiske høydepunktene fra debuten, og mottagelsen var lunken. Det internasjonale gjennombruddet uteble. Den første utgaven av Saft gikk mot slutten. Men de hadde en stor singel til i seg: En dobbel A-side med «Can You Feel It» og «Working Man» fra 1972, der spesielt sistnevnte hever seg til en av deres beste.

Saft skulle fort gjenoppstå, men først vi tar et sidesprang for å fortelle om en annen bergensgruppe som hadde markert seg samtidig. Hole In The Wall var mer inspirert av countryrock og folkemusikk. Her spilte Rune Walle og Erik Møll sammen med Trygve Thue, og en rekke andre musikere. Debutalbumet, og singelen «Restless Man» fikk stor oppmerksomhet. Hole In The Wall ble likevel også fort oppløst, så Trygve Thue tok med seg Rune Walle, Kaare Øyvind Moldestad (bass) og Gunnar Bergstrøm (trommer), til et nytt Saft. Fortsatt med Ove Thue som frontmann.

[ "Deja Vu" med Crosby, Stills, Nash & Youn, 50 år etter ]

Denne besetningen ble mer preget av folkrock enn før. Den første Ragnarockfestivalen i Holmenkollen, i 1973, begynte med det som er blitt stående som høydepunktet på dagen. En forrykende opptreden av den legendariske felespilleren og folkemusikeren Sigbjørn Bernhoft Osa sammen med Saft. Dette generasjonstreffet var svært oppsiktsvekkende, og det hørtes bra ut også.

Ikke lenge etter kom gruppas beste album, «Stev, sull, rock og rull». Her med en eklektisk blanding av norsk rock, og norske og engelske tekster. Flotte «Pusher Man» har til og med begge språk i én sang. Opptakene med Osa fra Ragnarock var også med på å gi albumet et sterkt særpreg.

Samarbeidet med Saft og Osa hadde usedvanlig trange kår. Osa måtte skrive til Kirke- og undervisningsdepartementet for å få bekreftet at samarbeidet ikke ville få konsekvenser for hans statsstipend. Det var ikke like enkelt å gjenta suksessen på Spellemannprisen året etter. Saft skulle kåres til årets gruppe for «Stev, sull, rock & rull», mens Bernhoft Osa fikk årets hederspris. De ville gjerne spille sammen igjen, men nå steppet Egil Monn-Iversen inn. Han var musikalsk leder for showet, og mente dette var en hån mot folkemusikken. I stedet framførte Saft sin muntre «A La Garage» (som siden ga navn til Bergens mest kjente klubb). Sigbjørn Bernhoft Osa avsluttet showet med «Halling etter Ola Mosafinn» alene på scenen. Det var harde tider i norsk kulturliv.

Saft forsvant ut av den norsk rockhistorien. Medlemmene spilte videre som Brødrene Thue, som kunne høres ut som en fortsettelse av Saft på deres album fra 1975. Da hadde imidlertid Ove Thue med Brødrene Thues Ensemble allerede hatt en hit på Norsktoppen med «Sture den lure», som jeg er redd satte en effektiv stopper for den fortsatte interessen fra de rockinteresserte. Originalbesetningen, minus Ove Thue, var samtidig bandet til Jan Eggum i en periode, under navnet Ring. Rune Walle dannet Flying Norwegians, og dro senere til USA der han ble gitarist med de godt etablerte countryrockerne Ozark Mountain Daredevils.

[ Bob Dylan er 80 - en av vår tids største stemmer, en av våre lengste saker ]

Ove Thue fortsatte i en rekke sammenhenger som soloartist, blant annet med flere Brann-sanger enn resten av landet hadde godt av. Trygve Thue ble plateprodusent, og sto bak tidlige plater med Jan Eggum og Bjørn Eidsvåg, for ikke å snakke om Knutsen og Ludvigsens «Fiskepudding! Lakrisbåter!» Han lagde også det herlige soloalbumet «Jeg – en Beach Boy», der han sang gamle Beach Boys-sanger på norsk til den store gullmedalje. Vi kan nevne at Tom Harry Halvorsen i dag spiller tangenter i De Musikalske Dvergene – et annet av Bergens beste band gjennom alle tider.

På strømmetjenestene er Saft representert med det doble samlealbumet «1971 - 1996», som tittelen til tross stopper med et lite utvalg av innspillingene til Brødrene Thue i 1975. Med to og en halv times spilletid fanger den opp det meste fra singler og album med Saft. Her får vi også høre en 12 minutter lang versjon av Rolling Stones’ «Paint It Black», en fantastisk freakout fra en konsert på Høvikodden i 1971, et punktum for Saft som progrockorkester.

I serien «Norske albumklassikere» kom det første albumet til Saft, og «Horn», ut igjen i fjor, sammen med debutalbumet til Hole in The Wall. Platene til Flying Norwegians kom også omsider på vei tilbake, på Apollon Records. Alt dette er gode påminnelser om den andre bergensbølgen i norsk rock, med gode etterdønninger som vedvarer helt fram til vår tid. Ove Thue ble en av våre første rockehelter.