Kultur

Déjà Vu 50 år etter - her har jeg virkelig vært før

En av 70-årenes første albumklassikere er tilbake. 50-årsutgsaven av «Deja Vu» med Crosby, Stills Nash & Young kommer et år for sent, men svært godt .

Crosby, Stills, Nash & Young

“Déjà Vu – 50th Anniversary Edition”

Warner


For meg passer det godt at denne «Déjà Vu»-opplevelsen kommer et år for sent. Det er ganske nøyaktig 50-år siden jeg fikk høre hele albumet selv. «Déjà Vu» var en av de første LP-platene jeg gikk til anskaffelse av. LPer var dyre greier for en 13-åring, jeg hadde vel spart sammen i et år, og oppdaget at det gikk an å bestille plater billig fra noe som het Virgin Records i Storbritannia. Nå sendte jeg av gårde en internasjonal postanvisning., og ventet spent i tre-fire uker. Jeg satte den inn i hylla sammen med mine tre andre LPer, «Small Faces From The Beginning», «Abbey Road» og «John Lennons/Plastic Ono Band». Nå hadde jeg fire album! Dette er altså ei plate som ble MYE spilt. Jeg har den på en måte lagret inne i hodet, og trenger ikke egentlig avspillingsutstyr for å høre den om igjen.

(En digresjon med én gang her: Dette var et par år før Virgin Records ble plateselskap, flere år får Virgin ble flyselskap, enda lenger før de startet med kommersiell romfart og var et stort finansimperium. De solgte altså plater på postordre, og inne i katalogen deres sto det en notis om at de skulle utvide virksomheten, og gjerne tok imot bånd fra håpefulle musikere som ville være med på forsøket. Men tilbake til saken:)

Jeg leker altså ikke 50-årsjubileum for dette albumet. Jeg dro tilbake til Vestlandet for å høre den om igjen. Den gamle plata ligger der i barndomshjemmet fortsatt, i sitt originale imiterte skinnomslag. Visstnok svært dyrt å produsere. Det rustikke fotoet av gruppa måtte limes på hvert cover for hånd, men hadde dette gått ut over utsalgsprisen hadde jeg neppe valgt den. Rytmeseksjonen med Dallas Taylor og Greg Reeves er også med på bildet, de har også fått navnene sine på omslaget, ikke fullt så stor skrift som hovedpersonene, men til gjengjeld med fornavn. Et raust tiltak fra fire individuelle superstjerner som vi må anta allerede var rimelige høye på seg selv.

Crosby, Stills og Nash hadde gitt ut et fabelaktig album som trio høsten 1969. Stephen Stills ville at de skulle fortsette som rockeband, ikke som visegruppe. På Woodstockfestivalen, deres andre konsert, opptrådte de med hans gamle Buffalo Springfield-kollega Neil Young. Innspillingen av «Déjà Vu» ble påbegynt før Woodstock, og fortsatte etterpå. Déjà Vu har to låter av hver av de fire medlemmene, en ekstra fra Stills og Young, og en svært elektrisk versjon av Joni Mitchells «Woodstock», helt ulik i originalen. Jeg satte meg ned med min gamle svirebror og analyserte alt dette låt for låt. Gitarsoloene, bassgangene til Dallas Taylor, og vi kranglet litt om hvem som var harmonisk sterkest av CSNY og Beach Boys. Og innså at vi som 14-åringer ikke hadde noen erfaringer som kunne få oss til å forstå dybden i mange av disse sangene.

Stephen Stills kommer med den fengene åpningen «Carry On», og senere den helt omvendt nedtrykte visa «4+20». Kanskje påvirket av bruddet med Judy Collins, som han nettopp hadde lovprist i «Suite: Judy Blue Eyes». Vi hører at stemmen hans knekker sammen et øyeblikk. I det lange essayet til Cameron Crowe som følger med jubileumsutgaven av albumet får vi vite at de derfor gjorde ett opptak til, som ble perfekt, og derfor forkastet til fordel for følelsene i det første. Det andre opptaket er med i det omfattende bonusmaterialet nå.

Graham Nash synger de to sangene som er blitt mest allment kjent i årenes løp. «Our House» er en veldig søt beskrivelse av livet med Joni Mitchell. «Teach Your Children» er en ganske rendyrket countylåt, med Jerry Garcia fra Grateful Dead på steelgitar. I mine år som småbarnsfar hørte jeg flere foredrag av konsulenter som kom langveisfra for å bruke tre kvarter på å si det samme som Graham Nash sa på tre minutter: Snakk ordentlig sammen med barna dine, så blir de glade i deg.

David Crosby står bak tittelsangen «Déjà Vu», som viser jazztendensene hans helt opp til en omgang med scatsang. Hans «Almost Cut My Hair», inspirert av drapet på Robert Kennedy i 1968, er blitt en av hippieæraens store fanesanger.

Neil Youngs mest berømte bidrag er vakre, følsomme «Helpless», som jeg er redd ble en litt for stor nachspielslager til å holde seg godt i årenes løp. Den store suiten «Country Girl» er noe av de fineste han har laget. Det sier som kjent ikke så rent lite.

Den fjerde plata i dette settet er alternative versjoner av nesten hele albumet, i rekkefølge. Noe er veldig likt, men vi får en dobbel så lang «Almost Cut My Hair», og de ekstra fem minuttene er gitarjamming. Mer kan man ikke ønske seg. Eller? Er det noen som vil høre Graham Nash synge «Our House» mens Joni Mitchell traller med ved siden av, ler godt underveis og sukker henført til slutt?

De to platene med demoer og innspillinger som ikke ble brukt (outtakes) har også veldig mye fint, ikke minst mange sanger som ble til på denne tida, men havnet and steder til slutt. En av Stephen Stills’ fineste sanger «So Begins The Task» kom til sin rett med hans neste band Manassas, og han spilte den inn som en nydelig duett med Judy Collins, på en rørende gjenforeningsplate med de to.

Like etter utgivelsen av «Déjà Vu» ble fire demonstrerende studenter skutt og drept av nasjonalgarden på Kent State University. Neil Young skrev «Ohio», som de spilte inn og ga ut på singel i full fart. Kanskje kvartettens største og sterkeste stund. Det kom ikke flere studioplater med Crosby, Stills, Nash and Young i denne første omgangen. De gikk videre og lagde egne soloplater, men vi kan jo tenke oss hva slags gruppealbum det hadde blitt med de fineste sangene fra albumene som fulgte: «After The Goldrush» med Neil Young, «If I Could Only Remember My Name» med David Crosby, «Stephen Stills», med, ja, riktig, og «Songs For Beginners» med Graham Nash. Hvor innholdsrikt repertoaret deres var når de framførte egne og felles sanger kan høres på konsertalbumet «4 Way Street», som ble tatt opp sommeren 1970.

Crosby, Stills, Nash & Young på turné i 1974, som et av verdens største band.

En ny turne i 1974 bekreftet at CSNY var blitt et av verdens største band. På Wembley Stadion i London hadde de Joni Mitchell og The Band som oppvarmingsartister. Turneen er dokumentert i plateboksen «CSNY 1974», der opptak fra en rekke opptredener er satt sammen til en tre timer lang platekonsert. De deltok ofte på hverandres plater, men «Through My Sails» på Neil Youngs «Zuma» i 1975 var lenge det eneste offisielt utgitte samarbeidet.

I 1988 kom kvartetten sammen igjen for «American Dream», som var hyggelig, men ikke har tålt årene som har gått veldig godt. Enda senere, i 2006, klarte Neil Young å samle troppene for turneen «Living With War», der de spilte hans nye sanger om livet under George W. Bush. Dette splittet gamle tilhengere i USA voldsomt, mange som kom intetanende til konsertene var rasende. I sangen «Looking For A Leader» lanserte Neil Young Barack Obama som en mulig presidentkandidat, før han hadde bestemt seg for å stille selv.

Crosby, Stills & Nash fortsatte sammen som trio igjen, men det er en viss fare for at deres konsert i Oslo Spektrum i 2015 ble deres siste. Forgrunnsfigurene i «peace and love»- generasjonen er nemlig blitt uvenner igjen. Det vil si, det er visst bare David Crosby som legger seg ut med en ene etter den andre. Håpet om en valgkampturné i fjor forble ønsketenkning. I et nytt intervju med Crosby, Stills og Nash på tv-stasjonen CBS, de tre hver for seg, virker det som Crosby er helt ute i kulda. Han ser faktisk så ordentlig lei seg ut at sjansen for at Crosby, Stills, Nash og Young kommer sammen igjen en vakker dag fortsatt er til stede.

Crosby, Stills, Nash & Young:


Mer fra Dagsavisen