– Jeg griner sjelden. Men da jeg leste mormors dagbøker, ble jeg helt satt ut, forteller Lill Fanny Sæther.
I dag er det 79 år siden 529 norske jøder ble sendt i døden fra Akershuskaia, 26. november 1942. Blant dem var onkelen og tanten som Lill Fanny aldri fikk møte. Moren slapp unna og hjalp resten av familien Mendel å flykte.
Nå har Lill Fanny skrevet bok om sin mor Else Sæther, (1909 – 1998), født Mendel: «Hvordan min mor overlevde holocaust: En jødisk kvinnes liv» (Svein Sandnes bokforlag»), basert på det unike arkivmaterialet moren etterlot seg – se under.
I boka forteller Lill Fanny Sæther historien om sin mors jødiske familie, med krig, deportasjon, flukt, og hjemkomst til et Norge der det var liten interesse for jødenes skjebne under krigen.
– Som barn skjønte jeg at to av mors søsken var «blitt borte under krigen». Det var uttrykket familien brukte. Men dette ble det ikke snakket om, sier Lill Fanny Sæther.
Beholdt britisk statsborgerskap
En stor andel av den jødiske befolkningen i Norge, som talte rundt 2.000 før andre verdenskrig, var flyktninger fra shtetl-bosetningene i Baltikum, som Josef og Florrie Mendel. De flyktet fra jødeforfølgelsene i Russland på slutten av 1800-tallet, etablerte seg først i Irland, og kom så til Norge i 1911, der de hadde slektninger. Deres tre eldste barn ble født i Irland, de to yngste i Norge. Eldstemann Abie emigrerte til USA i 1930, Else og Sadie beholdt sine britiske statsborgerskap da de kom til Norge. Det ble deres redning.
Vi sitter i leiligheten til Lill Fanny Sæther på Tveita i Oslo. Sæther vokste opp på Kalbakken, et par kilometer lenger opp i Groruddalen. Ved stuebordet ligger en middels stor, velbrukt brun koffert i mykt skinn. Den er full av gamle fotoalbum, løse bilder, papirer og notatbøker.
– Mors brev, bilder og dokumenter lå i den kofferten der, sier Lill Fanny Sæther. For ti års tid siden begynte hun å gå gjennom brevene moren og besteforeldrene skrev under krigen. Hun kontaktet HL-senteret, som var interessert i materialet:
– HL-senteret spurte om jeg hadde flere brev og dokumenter. Da begynte jeg å lete videre i kofferten. Posen som jeg trodde var mors almanakker, viste seg å være dagbøkene til mormor, forteller Sæther.
«Vi kledde på oss mens vi gråt»
I boka siteres dagbøkene Florrie Mendel skrev under hele krigen. Her beskriver hun i detalj opplevelsen av å se sønnen Harry bli hentet 29. oktober 1942, da alle jødiske menn i Norge ble tatt og internert. Og hva som skjedde da statspolitiet kom for å hente jødiske kvinner og barn, om morgenen 26. november 1942, hjemme hos Florrie og døtrene Else, Esther og Sadie i Ullevålsveien.
«Vi kledde på oss, mens vi gråt og innså at vi ikke kunne gjøre noe for å unnslippe katastrofen» skrev mormoren i dagboken. Men Else Mendel, som i boken beskrives som velinformert og snarrådig, protesterte overfor statspolitiet.
– Mor sa til politiet: «Jeg og min søster er britiske statsborgere. Dere kan ikke arrestere oss» – det var nøyaktig de ordene hun brukte overfor meg. Og så avsluttet hun alltid historien med: «Men de tok de to yngste», forteller Sæther.
De klarte ikke å hindre politiet i å ta med seg Esther, som var født i Norge. Harry Isidor, som var internert på Bredtvet, og Esther ble begge deportert fra Akershuskaia om formiddagen 26. november 1942. I Auschwitz ble de umiddelbart henrettet i gasskammeret.
[ «Drapet på seks millioner jøder har inntatt det moralske sentrum i fortellingen om krigen ]
Men politiet lot moren Florrie bli igjen hjemme mot meldeplikt, siden familiefaren Josef var innlagt på Ullevaal sykehus etter en brokkoperasjon. Else fikk forlenget sykehusoppholdet, og begynte å organisere en flukt, mens familien gikk i dekning.
– Hva hadde skjedd om din mor ikke hadde grepet inn da politiet kom?
– Da hadde vi ikke eksistert, verken jeg eller mine etterkommere. Min mor hadde blitt deportert. Sannsynligvis også mine besteforeldre og min tante Sadie. Jeg tviler på at de ville klart å flykte uten mors hjelp, svarer Lill Fanny Sæther.
Flyktet til Sverige
Gjennom motstandsbevegelsens flyktningtransport Carl Fredriksens Transport flyktet Josef, Florrie, Else og Sadie til Sverige 15. – 16. desember 1942.
I Sverige ble Else registrert som statsløs flyktning. Herfra dro hun videre til Skottland, der hun hadde fått jobb ved det norske konsulatet. En traumatisk flyreise fra Stockholm til Glasgow ga henne klaustrofobi for livet, forteller Lill Fanny Sæther. Og det gjorde datteren nysgjerrig på hva moren hadde vært med på under krigen. «Jeg trodde i mange år at jeg visste alt om det som hadde skjedd. Men slik var det ikke» skriver Sæther i boken. Hennes arkivundersøkelser viser at moren høyst sannsynlig var med i den norske motstandsbevegelsen.
– Hun fortalte om hvordan hun reddet sin far fra Ullevaal sykehus, og at legen hadde hjulpet dem. Mer spurte jeg ikke om. Jeg var ung og dum. Men hvem organiserte flukten? Hvem hjalp deg? Det viste seg at legen til morfar var en kjent motstandsmann.
– Og det min mor ikke fortalte, var at hun selv var med i motstandsbevegelsen
. Det hadde jeg ikke hørt ett ord om. Det var livsfarlig å snakke når du ikke skulle snakke, så de holdt kjeft, også etter krigen. At min mor i det hele tatt fortalte noe om flukten, var mer enn jeg kunne forvente, forteller Sæther, og understreker:
– Det lille jeg vet om selve flukten, kommer mest fra mormors dagbøker. Men mor fortalte at hun gikk og bar et barn på veien til Sverige. En kvinne med to små barn var med på flukten, men hun klarte ikke å bære begge, så mor tok det ene barnet på armen – «jeg var ung og sterk», sa hun.
– Mange modige mennesker risikerte livet for å hjelpe andre i flyktningtransporten. Veldig mange var kvinner, det er blitt underkommunisert i ettertid. Kvinnene i flyktningtransporten fikk folk ut fra sykehus, skaffet skjulesteder, og organiserte flukt for de som var i dekning, sier Sæther.
Brev om savn og gleder
Under krigen holdt Else kontakt med familien i Sverige gjennom brevene som Lill Fanny Sæther har bevart. Brevene forteller om både savn og glede, om tunge tider og fine julemåltider, og uvissheten om hva som hadde skjedd med de to som ble deportert. Fredsvåren 1945 kom de gjenlevende fra familien Mendel hjem til Oslo, der leiligheten i mellomtiden var blitt brukt av nazistene, og tømt for verdier. Boka beskriver også familiens kamp for å få erstatning for sine eiendeler.
– Norges behandling av jødene etter krigen var skandaløs, sier Lill Fanny Sæther.
Lenge beholdt de håpet om at Harry Isidor og Esther var i live – så sent som september 1945 skriver mormoren om dette i dagboka. I Mendel-familien hersket det taushet om hva som hadde skjedd med slektningene som forsvant.
– Selv om hun reddet mange andre, hadde nok mor en følelse av skyld for at hun ikke kunne redde sine søsken. Den tausheten hos mange norske jøder, uviljen mot å fortelle, kan skyldes at de følte dårlig samvittighet for at de overlevde, mens så mange ikke ble reddet.
– «Vi kunne vært flere» sa mor av og til, «vi var en så liten familie», forteller Sæther.
Morfar gråt ved bordet
Under tiden i Glasgow møtte Else den norske sjømannen Sverre Sæther. De giftet seg i 1946 og bosatte seg på Kalbakken i Oslo. Lill Fanny ble født i 1950. Besteforeldrene ble boende i leiligheten i Ullevålsveien 97, mormoren helt til sin død i 1970.
– Morfar døde i 1958, da var jeg åtte år. Han var en fåmælt og alvorlig mann. Når han skulle lese bønnen på høytidsdagene, gråt han bestandig. Mormor gråt ikke, ikke mor heller. Alle satt rundt bordet og ventet på at morfar skulle slutte å gråte. Jeg tenkte ikke over det, jeg trodde bare det var sånn det skulle være. Men det var nok da hans følelser kom fram for de to barna som var borte, sier Lill Fanny Sæther.
Nervøse rykninger
– Hvordan preget krigen din mor?
– Det har jeg tenkt mer og mer på de siste årene. Faren min var krigsseiler, jeg har etter hvert skjønt at jeg vokste opp med to krigsskadde foreldre. Min mor hadde noen nervøse rykninger, og det var ikke Parkinson. På grunn av flyturen til Skottland, som hun sa var forferdelig, hadde hun klaustrofobi.
– Hun var morsom og livlig. Hun hadde lett for å le, men hun hadde også en melankoli ved seg, som ikke var så lett å se, forteller Sæther.
Hun har hatt lederstillinger i Oslo kommune, justisdepartementet og Norsk Tjenestemannslag, og har cand.mag. i sosiologi. Den jødiske familiehistorien begynte hun for alvor å undersøke for ti års tid siden, blant annet inspirert av sine egne døtre. I fjor gikk hun av med pensjon, og begynte å samle historien i bokform.
I 2016 tok hun initiativ til å få satt ned snublesteiner for Harry Isidor og Esther Mendel, utenfor bygården i Ullevålsveien 47. 26. november skal hun igjen ut og pusse snublesteinene til onkelen og tanten som ble drept i nazistenes gasskammer:
– Vi har ingen graver for Isidor og Esther, men vi har et minnesmerke, sier Sæther.
[ KOMMENTAR: Pusse Salomons snublestein ]
Hun konstaterer:
– Jeg har egentlig alltid vært fatalist. Jeg har ingen gudstro. Det viktigste som har skjedd meg i livet – det at jeg eksisterer, blant annet – har skjedd tilfeldig. Eller kanskje ikke.
– Men jeg vil vi skal huske at min mor var flyktning. Min mor og mange andre fikk leve fordi vårt naboland tok imot flyktninger. Det bør vi tenke på når vi diskuterer hvordan Norge skal behandle flyktninger i dag.
HL-direktøren: – Unikt materiale
«Else Mendels etterlatte papirer er et verdifullt og unikt tilskudd til HL-senterets samling», kommenterer direktør Guri Hjeltnes ved HL-senteret. HL-senteret har forvaltet arkivmaterialet etter Else Mendel siden 2013, donert av Lill Fanny Sæther
«Materialet er viktig, fordi det inngår i den relativt sparsommelige samtidsdokumentasjonen av den norske jødiske befolkningens egne erfaringer, tanker og handlinger under krigen, i møtet med de nazistiske jødeforfølgelsene.
Else Mendels brev fra krigsårene, mens hun selv satt i England og skrev til foreldrene og søsteren i Sverige, skildrer jødiske flyktningers hverdagsliv i eksil. Men de gir også innblikk i det aller mørkeste. Else og foreldrene deler fortvilelse, angst og håp rundt hennes to deporterte søskens skjebne.
Mormorens dagboknotater fra ukene før og etter familiens flukt, gir dessuten et unikt innblikk i omstendighetene rundt hvordan fire av seks familiemedlemmer unngikk deportasjon og til slutt kom seg over grensen til Sverige.
Det finnes et knippe slike dagbøker og brevvekslinger, skrevet av både jødiske nordmenn og flyktninger som kom til Norge i årene før krigen. En del av dem er bevart på HL-senteret og ved andre arkivinstitusjoner, mens enkelte fortsatt er i privat eie. Felles for dem er at de beskriver holocaust mens ugjerningene skjedde – upåvirket av ettertidens kunnskap, glemsel eller fortrengsler – av de menneskene som selv ble rammet» skriver Guri Hjeltnes i e-post til Dagsavisen.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
---
FAKTA: DEPORTASJONEN AV NORSKE JØDER
* 26. november 1942: Det tyske transportskipet «Donau» forlot utstikker 1 ved Amerikalinjens kai i Oslo. Om bord i skipet var 532 norske jøder, som var arrestert og overlevert til tyskerne for deportasjon.
* 302 av de deporterte var menn, 188 kvinner og 42 barn.
* Skipet gikk til Stettin i det nåværende Polen, før fangene ble fraktet videre med tog til utryddelsesleiren Auschwitz Birkenau. Bare ni menn fra denne transporten overlevde 2. verdenskrig.
* Samme dag ble ytterligere 26 norske jøder sendt til Auschwitz med skipet «Monte Rosa».
* Av de totalt 767 norske jødene som ble deportert fra til tyske utryddelsesleirer, overlevde 30. (NTB)
---
[ Da rulleteksten var over og lyset kom på, gikk vi ut i stillhet. Alle tørket tårene ]