Kommentar

Pusse Salomons snublestein

26. november er en skammens dato. Det er i dag 78 år siden de norske jødene ble sendt til dødsleirene.

På fangeskipet «Donau» fikk Salomon vite at familien ikke var med. Bare dager senere ble han drept i Auschwitz. Foto: Lars West Johnsen
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

På den ti ganger ti centimeter store snublesteinen i messing, nedfelt i asfalten på Grünerløkka i Oslo, står de kalde fakta. Fødselsår 1891. Deportert 1942. Auschwitz. Drept 1.12. 1942. Dette er alt som står om mannen som bodde i gata mi.

Mannen som jeg kan se ned på porten til fra mitt kjøkkenvindu.

Les også: Nå skal Marta Steinsvik fjernes fra gatenavn i Oslo

I dag skal jeg finne fram den lille boksen med kobberpuss jeg kjøpte i fjor, finne ei fille og tappe ei bøtte med lunkent vann. Jeg håper 11-åringen min vil være med. Hun er stor nok nå til å få vite at menneskene ikke bare er gode. Og få høre at ungene til Salomon gikk på Grünerløkka skole, akkurat som henne.

Det er godt og viktig å kunne gi en nå årlig liten honnør til mannen som en gang gikk i våre gater.

Mange av byens snublesteiner lagt ned på adresser der jødene ble hentet, ligger i grupper. Men vi skal tørke skitten og løvet av en ensom snublestein i Grüners gate 7. Vi skal polere kobberet.

Og ved det lille, knapt synlige metallkvadratet i asfalten skal vi minnes det største overgrepet utført mot mennesker noen gang. For knapt 80 år siden.

80 er knapt mer enn jentas bestefar. Så nært er det utenkelige.

Les også: Daglig tråkker jeg på Salomon Tomsinsky utenfor Grüners gate. Hvem var han?

Vi i mediene er flinke til å skrive opp mot jubileer. Markeringer av 50-, 75- og 100-årsdager er gylne anledninger til å gjenfortelle vår felles arv og historie. Men noen datoer kan og bør skrives om hvert år.

En 78-årsmarkering er like viktig som noen. 26. november 1942 samlet norske politifolk sammen 532 norske jøder, barn, kvinner og menn, og sendte dem med båt ut av landet med enveisbillett til døden.

Ikke nazister med hakekors på armen og dødninghoder på lua, men ordinært norsk politi.

De var ikke onde, de var ektefeller og familiefedre, helt vanlige mennesker i en umulig situasjon. Du og jeg hadde gjort det samme. Vi hadde gjort jobben vår, og gått hjem og levd videre.

Det er noe av det som skremmer aller mest med hele holocaust, at grusomme handlinger ikke utføres av grusomme mennesker. Men av helt vanlige mennesker.

Det er nesten umulig å forklare en 11-åring.

Samtidig som denne mørke dagen for de norske jødene markeres over hele landet, står vi midt i en stor offentlig debatt om Marte Michelets Brageprisvinnende bok om de norske jødenes skjebne, «Den største forbrytelsen». Hun sjokkerte mange da boka kom i 2015 med et skarpere bilde av et land, og særlig hjemmefronten, som sviktet jødene.

Les også: Fagkonsulentene om Marte Michelet-debatten: Kritikken må tas alvorlig

Det vil aldri komme noen fasit, men sannheten ligger et sted mellom det brutale faktum at Norge mistet en svært høy andel av sin jødiske befolkning, og vitnemålet til Henriette Samuel, enken etter Oslo-rabbineren Julius Samuel.

I mai 1961 vitnet hun i rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. I det lite kjente vitnemålet, uttrykker hun stor takknemlighet og respekt for den hjelpen de norske jødene fikk.

«Jødene i Norge levde fritt og uforstyrret, og følte seg hjemme. De hadde det godt økonomisk. Det fantes ingen antisemittisme. Alle jødiske menn ble arrestert i en lynaksjon den 26. oktober 1942. Men takket være den norske motstandsbevegelsen rakk noen å gå i dekning», fortalte hun. Hvorfor skulle hun lyve?

Les også: Boka til Marte Michelet er vellykket uansett kritikeres terningkast

Hun var gift med den jødiske lederen i Norge og bodde i Norge gjennom hele 1930-tallet og de første krigsårene.

Kvelden 25. november 1942 ble familien til Salomon advart om at alle jødene skulle sendes ut av landet. Familien til Salomon kom seg unna og overlevde krigen. Hjulpet ut og reddet av Carl Fredriksen Transport. Etter krigen flyttet de inn igjen i leiligheten på Grünerløkka.

Les også: «Det umulige har vist seg å være mulig» (+)

Om bord på fangeskipet «Donau» fikk Salomon vite at familien hans ikke var med. Bare dager senere ble han drept i Auschwitz. Fordi han var annerledes. Salomons historie må leve videre. To tippoldebarn, ett oldebarn og ett barnebarn bor i dag i Vestfold. De er de fire siste i sin slekt.

Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen