Kultur

Ufokusert taskenspill med Gucci

«House of Gucci» minner mest om en uferdig arbeidskopi, som trenger mer tid i ovnen før den er gjennomstekt.

3

FILM

«House of Gucci»

Regi: Ridley Scott

USA/Ca. – 2021

Månedens Ridley Scott-film er en operaisk såpeopera på utmattende to timer og førti minutter (ja, lengre enn «Dune»!), som kartlegger den forholdsvis sanne historien om skandalene som rammet det eksklusive motehuset Gucci. En salig smørje som sklir ut i skattesnusk, kynisk maktspill, signaturforfalskning, bitter søskenrivalisering, skilsmissekonflikter, fengselsdommer, rabiate raserianfall, utroskap, storstilt svindel, smakløs luksus-sløseri, spåkoner og leiemord. Filmen er basert på Sara Gay Fordens bok «The House of Gucci: A Sensational Story of Murder, Madness and Glamour», men kunne saktens ha trengt mer sensasjonell galskap. En såpass skrullete historie krever en regissør med fingerspissfølelse for campy hemningsløshet, dekadent glamour og syrlig humor, som ikke er redd for å lene seg lengre inn i de mest absurde elementene. Synd Ridley Scott aldri helt klarer å kalibrere det rette toneleiet.

Jeg er en stor fan av Sir Scott, som gjennom snart femti år har vært en av de mest rutinerte, allsidige og teknisk talentfulle filmskaperne i bransjen. Fyren står bak flere favorittfilmer, og det er beundringsverdig at han i en alder av 84 år har økt arbeidstempoet så drastisk. «House of Gucci» er regissørens andre kinopremiere på halvannen måned (etter «The Last Duel»), og Scott er i full gang med opptakene av Napoleon-eposet «Kitbag». Kanskje han burde roe ned produktiviteten litt. «House of Gucci» er i alle fall første gangen en Ridley Scott-film føles direkte slurvete, slepphendt og skuffende ufokusert: med et veldig variabelt energinivå og skuespill som spriker i alle retninger.

«House of Gucci»

Litt av problemer er muligens at Ridley Scott ikke er så skrekkelig interessert i temaet. Dette er først og fremst et lidenskapsprosjekt for hans kone, Lady Giannina Facio, en produsent som har jobbet med «House of Gucci» i to tiår. Hun kjøpte opp rettighetene til boken like etter at den ble publisert i 2001, og har siden den gangen prøvd å få filmatisert historien. Tilbake i 2006 sto Scott klar til å regissere en versjon med Angelina Jolie og Leonardo DiCaprio, som ble skrinlagt på grunn av problemer med finansieringen. Senere prøvde Ridleys datter Jordan å få i gang en film med Penelope Cruz i hovedrollen, mens kinesiske Wong Kar-wai gjorde et forsøk i 2012 med Margot Robbie. At Scott endte opp med å gi hovedrollen til Stefani Joanne Angelina Germanotta (bedre kjent som Lady Gaga) er bare et av ankepunktene her.

Hun er Patrizia Reggiani, en italiensk arbeiderklassepike med svart belte i gullgraveri og storstilte ambisjoner om å klatre til toppen av den sosiale rangstigen. Under en dekadent diskofest i Milano møter hun den sjenerte jusstudenten Maurizio (Adam Driver), og får stjerner i øynene så fort hun hører at han har etternavnet Gucci. Eneste sønn og fremtidig arving av den søkkrike moteimperium-arvingen Rodolfo Gucci (Jeremy Irons).

«House of Gucci»

Faren avviser sønnens nye kjæreste, og truer med å gjøre ham arveløs hvis de gifter seg. Noe som er helt greit for Maurizio, som uansett ikke har noen intensjoner om å jobbe i motebransjen og lever i en privilegert boble der pengeproblemer er et abstrakt konsept. Patrizia er imidlertid fast bestemt på å bli en del av det luksuriøse Gucci-imperiet, og lokker ektemannen tilbake inn i familiedynastiet med hjelp av den joviale svigeronkelen Aldo Gucci (Al Pacino).

Forholdet surner etter at det blir kjent at Aldo finansierer luksusmerket ved å i all hemmelighet masseprodusere billige piratkopier av deres kostbare håndvesker. Maurizio blir gradvis mer irritert over måten kona blander seg inn i driften av Gucci, og skaper splid innad i familien med sitt målbevisste taskenspill. Problemet er at Patrizia har betydelig skarpere forretningsteft enn ektemannen, og slett ikke er en kvinne som aksepterer å bli dyttet ut på sidelinjen. Gucci-konsernet har i årenes løp gjort sitt ytterste for å hysje ned skandalene som fulgte i kjølvannet av skilsmissen, så det føles helt utrolig at Ridley Scott klarte å få det ikoniske motehuset til å samarbeide tett med filmproduksjonen - og tilbød ham full tilgang til alt fra varemerker til motearkiver. Det hjalp sikkert at ingen i Gucci-familien nå er involvert i driften, og at Salma Hayek (som spiller en sentral birolle og er en nær venn av produsent Giannina Facio) tilfeldigvis er gift med konsernsjefen i Guccis nåværende eierselskap Kering.

«House of Gucci»

De gjenlevende medlemmene av Gucci-klanen er ikke særlig begeistret for denne filmen, og det kan jeg saktens skjønne. «House of Gucci» tegner et lite smigrende portrett av familien, men noen kommer verre ut av dette enn andre. Jared Leto gjør en veldig burlesk rolleprestasjon som Gucci-familiens svarte får Paolo: en stakkarslig klovn med komisk «It’s-a me, Mario!»-aksent og selvdesignet kordfløyel-garderobe. Leto gir inntrykk av å befinne seg en helt annen film enn resten av skuespillerne: en mye morsommere film, som jeg for å være ærlig mye heller vil se. Helt ugjenkjennelig under et tykt lag med sminke, mens han improviserer fritt foran medspillere som sliter med å holde seg alvorlige. Leto vet nok om motebransjen til å ha et ironisk forhold til dette sirkuset, og ser mye humor der flere av de andre skuespillerne bare ser melodrama.

I motsatt ende av «House of Gucci» strever Lady Gaga iherdig å gjøre seg fortjent til nok en Oscar-nominasjon, i en rolle som krever litt for mye og befinner seg betydelig lengre unna hennes komfortsone enn «A Star is Born» (2018). For all del, Lady Gaga gjør en veldig dedikert prestasjon, men hennes mangel på skuespillererfaring er sjenerende merkbar i forhold til rutinerte veteraner som Al Pacino og Jeremy Irons. Mens de supplerer Shakespeare-tyngde med lett hånd, er Lady Gaga nærmere såpekongen Sidney Sheldon enn lady Macbeth. Hun overkompenserer og prøver for hardt, noe som gir hele filmen en anstrengt preg. Igjen er det Adam Driver som kommer best ut av dette, siden han legger seg på et nøytralt toneleie som ikke klæsjer totalt med de andre skuespillerne.

Det er forbausende at en tungvekter som Ridley Scott ikke har klart å hale «House of Gucci» helt i havn, men det mulig at prosjektet hadde fungert bedre som en miniserie for Netflix, der denne kompliserte historien kunne ha fått større pusterom. Scott er nødt til å kondensere handlingsforløpet veldig, forenkler intrigene og dyttet flere sentrale hendelser frem i tid for å få plass til alt i rammen av en kinofilm – som fortsatt er utmattende lang, grådig ufokusert og mister mye av dampen innen vi er halvveis.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Mer fra Dagsavisen