Jan Erik Vold byr på en levende, underholdende og inviterende fortelling

BIOGRAFI

Jan Erik Vold

«Venn, jeg har våket»

Gunvor Hofmo 1921 - 1995

Gyldendal

Gunvor Hofmo ville fylt 100 år. Et jubileum verdt å merke seg, og en dikter verdt å lese, også i dag. Jan Erik Vold er klar i sin tale - dikteren fra Oslos østkant kan sidestilles med de største, en visjonær lyriker i slekt med svensk-finske Edith Sødergran og amerikanske Emily Dickinson. På hjemmebane er det bare en Inger Hagerup og en Tarjei Vesaas fra samme epoke som kan matche, mener Vold, som trekker fram debutsamlingen «Jeg vil hjem til menneskene» fra 1946 som en av 1900-tallets beste debuter.

Selv har Jan Erik Vold levert nyskapende lyrikk, men også vært en raus og skarp formidler av andres litterære arbeider. I disse dager kommer han med boka «Venn, jeg har våket», som er den biografiske delen av det store verket om Gunvor Hofmo som kom i 2000. «Mørkets sangerske» løftet fram et tydeligere, mer komplisert og mer imponerende bilde av lyrikeren enn det allment kjente. Verket var langt bredere i sin omtale, og hadde i tillegg et stort bildemateriale - sammenlignet med dagens bok.

«Venn, jeg har våket» har likevel alle Jan Erik Volds kvaliteter i behold, et skarpt kritisk blikk ikke bare på dikterens verk, men også på hennes omgivelser og behandlingen hun fikk som sinnslidende på Gaustad sykehus. Her er det referanser og samtaler, brev og journaler og dikteren Jan Erik Volds egne analyser som danner det fyldige jordsmonnet for portrettet av dikteren. Som ikke bare var smal og mørk og visjonær, men også skarp og vittig, raus og oppfinnsom. Dessuten røkte hun som en skorstein, ofte pipe.

Det er en levende, underholdende og inviterende fortelling Jan Erik Vold byr på - koblet til den skarpe litterære forskerens blikk.

[ Lesetips til sommerferien (+) ]

Boka er kronologisk bygd opp, og i den første delen er det den unge, livsglade og svært begavede Gunvor Hofmo som råder grunnen. Hun var den yngste av tre barn i en liten leilighet i Claus Riis gate 7, alltid kjærlig omtalt som «Lillemor». Denne delen av boka er rene ættesagaen. Jan Erik Vold presenterer hele den store Hofmo-slekta, stolte proletarer og fagforeningsfolk, tenkende og skrivende mennesker. Veldig mange av dem fikk en tragisk skjebne under krigen som motstandsfolk.

Som ungdom i krigsåret 1940 møter Gunvor Hofmo kvinnen hun kalte sin tvillingsjel, en jødisk flyktning fra et bedrestilt borgerskap i Wien, Ruth Maier. Kvinnen som skulle få en helt avgjørende innflytelse på Gunvor Hofmos liv og diktning.

Her skal innskytes at Jan Erik Vold også sto for utgivelsen av «Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge» i 2007. Ruth Maier var en av de mange hundre norske jødene som ble sendt med skipet «Donau» til Tyskland sent på høsten i 1942. Sett på bakgrunn av de siste årenes debatt om jødenes skjebne i Norge, også omsatt i en kritikerrost film, gjør det inntrykk å lese om Ruth Maiers skjebne.

[ Ti gode og viktige bøker om andre verdenskrig (+) ]

Jan Erik Vold skriver i slutten av «Venn, jeg har våket» at det i Gunvor Hofmos “mørke» kretsing omkring Ruth Maiers skjebne også kan ha ligget skyldfølelse. På et tidspunkt skal Ruth Maier ha spurt Gunvor Hofmo til råds om hvorvidt hun burde melde seg til politiet for registrering. Hofmo hadde tilrådet dette i den tro at det bare dreide seg om å bære Davidstjerne eller noe lignende. Men registreringen førte til arrestasjon og deportering til Auschwitz-Birkenau, dit hun ankom 1.desember, og skal ha blitt myrdet samme dag.

I følge boka skal Gunvor Hofmo selv ha vært nede på kaia den 26. november i 1942 da jødene ble jaget ombord i skipet.

Det er et interessant lite intermesso i fortellingen om Gunvor Hofmo som viser til at venninnene seg imellom kanskje lekte med tanken om en rømning til England, der Ruth Maiers mor og søster bodde. I alle fall har denne tanken kommet på trykk, ble oppfanget av sensuren , og førte til at Gunvor Hofmo ble innhentet til avhør og fengslet. Men slapp ut ganske fort på farens anmodning.

[ Frode Gryttens nye novellesamling handler om sommer, sjø og vann. Og kjærlighet, så klart (+) ]

Ruth Maiers skjebne ble et vannskille i Gunvor Hofmos liv og diktning. Jan Erik Vold forteller om de første produktive årene etter debuten i 1946 da det kom fem samlinger fram til 1955. Så fulgte de stumme årene fram til 1970 da Gunvor Hofmo tidvis var innlagt på Gaustad og tidvis bodde hjemme. Fra 1971 og helt fram til 1994 fulgte perioden med sene dikt, en tilbakekomst som forbløffet hele det litterære Norge. Jan Erik Vold skriver ikke bare skarpt, men også kritisk om Gunvor Hofmos lange sykdomsperiode og ti år lange innleggelse på Gaustad. En rettssak som kunne ført til «sikring» og dermed innleggelse på ubestemt tid , ble avverget. Jan Erik Vold legger ikke skjul på Hofmos hissige temperament og tidvis vrange og vriene sider, som kunne komme til uttrykk i heftige krangler med kritikere. Blant dem var denne avisens Odd Solumsmoen, en mann som gjennom år forsvarte og lot seg imponere av Gunvor Hofmos diktning. Men de ble etter hvert vel forlikte. Gunvor Hofmo var klar over sin begavelse og sin betydning, og man nærmet seg ikke ubedt. I mange år levde hun helt isolert bare med nærmeste familie som kontakt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen.