Bøker

– Vann lokker fordi det er deilig. Men også fordi det er skummelt

Svømming er så mye mer enn bare å unngå drukning. Bading beriker livet, sier Frode Grytten. Hans nye novellesamling handler om sommer, sjø og vann. Og kjærlighet, så klart.

– Vi har glemt den visjonen vi en gang hadde, om at alle skulle få lære å svømme. Ikke bare de som har penger til det, men de som trenger det. Altså alle, sier Frode Grytten til Dagsavisen.

Hold deg oppdatert! Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Han har skrevet mange bøker i forskjellige sjangere, men er aller mest kjent som novelleforfatter. Den aller nyeste boka hans, «Gut, jente, juni, juli», er ute nå, klar for å bli med på sommerferie på stranda eller bassengkanten.

– Det er en kollektiv svikt hos politikere og fagfolk over mange år, at den store tanken om at alle må lære seg å svømme er forlatt til fordel for vi ikke aner hva er en gang, sier forfatteren.


«Nyttig». For hva?

Hadde skolen – og samfunnet – kutta ut mattefaget slik det svikter svømmeundervisninga, hadde alarmklokkene gått med en gang, det er Frode Grytten sikker på.

– Det røper noe om hele perspektivet på hva et menneske er. Tanken om at vi på skolen liksom skal bli nyttige vesener for jobb og næringsliv, men ikke lære å svømme, spille et instrument, stå på en teaterscene. Svømming er så klart ekstra viktig fordi det redder liv. Men også fordi det beriker livet. Den som ikke kan svømme, går glipp av utrolig mye, sier Frode Grytten.

I Odda, der han vokste opp, er fjorden iskald, siden den fylles av smeltevann fra snø og isbreer. Men enkel tilgang til det kommunale Folkebadet sørget for at alle lærte å svømme likevel.

Deilig. Og skummelt

I alle de tolv novellene i «Gut, jente, juni, juli» er der mennesker som bader.

De vasser og stuper og svømmer. I den iskalde fjorden, i sommervarme tjern, i oppvarmede kommunale basseng, i innsjøer og i Syden. I Odda og Bergen og Sitges og Las Palmas. Gutter og jenter, menn og kvinner. Av og til alene, ofte sammen.

Vi kan kjenne oss ganske hjelpeløse uti der, med alle strømmene, bølgene, kreftene

—  Frode Grytten, forfatter

Ofte hopper de uti for å kjøle ned både kropp og sinn, om enn med varierende hell i siste tilfelle.

– Det er noe med havet og vannet som lokker oss. Fordi det er deilig, men også fordi det er skummelt. Et helt annet element. Det er derfra vi kommer, men vi har krøpet på land, og nå kan vi kjenne oss ganske hjelpeløse uti der, med alle strømmene, bølgene, kreftene. Vi vet fascinerende lite om havet i forhold til det vi vet om landjorda. Det er litt skremmende, og samtidig forlokkende. Flytefølelsen ligner ikke andre ting vi gjør. Trener man svømming, altså for å styrke kroppen, føles det faktisk deilig etterpå. Det kan man ikke si om all trening, sier Frode Grytten.

Sommersanger

Ideen til å bruke bading og svømming, menneskenes forhold til å bevege seg i det våte element, kom på ferie på Algarvekysten i Portugal, nær Spania:

– Jeg har observert ritualet der båten hvert år legger til på øyene, og gutter og jenter nærmer seg hverandre, uten helt å vite hvordan. Det slo meg at ritualet er likt hvert år, men at aktørene byttes ut med få års mellomrom. Og det skjer overalt på kloden. Hva foregår egentlig her, tenkte jeg. Jeg har jo vært der selv, på et tidspunkt, sier Frode Grytten.

Han kryder med sommerlåter, til og med en hel spilleliste over sommerlige sanger som også inneholder litt melankoli, en slags forståelse for at sommeren riktig nok er lys og varm, men også komplisert.

– Om sommeren kryper vi ut av skallet, ut av vinterhabitten. Det er noe veldig sårbart over det også, over å eksponere seg selv. Kroppen. Være sammen på en annen måte enn vanlig. Folk er nakne, på et vis, ikke bare konkret fysisk. Men også overført. Jeg sitter ofte på stranda og ser på det sosiale spillet. Hvordan folk iscenesetter seg selv. Eller motsatt. Gjemmer seg vekk.

Følger man folka til vannet, skjer det kanskje noe.

—  Frode Grytten, forfatter

Kjærlighet

Ungdommene stuper og spruter, flørter og observerer. Gutt møter med andre ord jente, i denne sommerboka. Og omvendt. Men det er langt fra den eneste formen for kjærlighet i Gryttens litterære univers.

– Kjærlighet mellom barn og foreldre. Kjærlighet som går galt. Den som kunne vært, den som kommer til å komme. Mellom søsken. Mellom jente og jente. Ikke bare den første forelskelsen, men det som kommer etter, når alt blir mer komplisert og sammensatt og mørkere. Følger man folka til vannet, skjer det kanskje noe. Som novelleforfatter er det de punkta jeg leter etter, der noe sprekker og tar en annen retning, sier han.

Dagliglivet

Ikke at det nødvendigvis må skje noe voldsomt spektakulært. Heller tvert om.

– Jeg er interessert i det ordinære livet. Ikke overskridelsen. Syns vi dyrker den altfor mye, gir det ekstreme for mye autoritet. Slik jeg tenker om det, utforsker noveller det som er i midten. Dagliglivet. De bråker ikke så mye, skaper sjelden kontroverser. I novellene brenner det på et helt annet nivå, i en tid der vi, og mange bøker, bejaer «den sterke historien», noen ganger på en ganske utvendig måte. Novellesjangeren inviterer leseren inn. Med romaner føler jeg meg oftere ekskludert, for romaner insisterer på at de er den hele og fulle fortellingen. En novelle kan ikke være sånn, sier Frode Grytten.

Noveller

Det er derfor han aller helst skriver noveller, har han kommet fram til. Selv om Frode Grytten også har gitt ut diktsamlinger, romaner, skuespill, dokumentarer og barnebøker. Han har til og med vunnet Rivertonprisen for beste krimbok for «Flytande bjørn», og Brageprisen for en bok som i leksikon kalles «kollektivroman», «Bikubesong».

«En slags litterær altmuligmann», står det faktisk om Grytten i leksikon.

– Jeg tror forfattere har en grunnleggende legning, som romanforfatter, poet, novelleforfatter, selv om noen sjonglerer og får til alt. Min legning er novelleforfatter. Jeg liker å gå inn i situasjonen, være der en kort tid, se på stedet der noe brenner og noe nytt oppstår, der man får se deler av et liv man ikke har sett før. Og så gå vekk, overlate noe til den som leser også. Noveller passer best for det ordinære livet. Det er vanskeligere å putte ekstreme handlinger inni der. De må operere i det dagligdagse, sier «altmuligmannen» selv.

De store spørsmålene

Dagligdagse. Men ikke kjedelige.

– Det vanlige livet er alt annet enn kjedelig. I alle sine liv skjer det brudd og oppbrudd og endring. Men ofte i små bevegelser, ikke store og brå. De kan være knytta til forelskelse, utroskap, sykdom, død, eller rett og slett enden på et vennskap. Det er jo midt oppi dette livet leves for de fleste av oss, ikke på scenen eller på TV. Man tenker at ens eget liv ikke er spennende, at et ikke skjer så mye. Men det gjør jo det. Alle må forholde seg til de store spørsmålene i livet. De som har med kjærlighet og vennskap og fødsel og død å gjøre. Og bading.