Gamle menn gjør så godt de kan - og det er fortsatt ikke så lite

Paul Weller, Crowded House, Teenage Fanclub og Dinosaur Jr satte hver på sin måte sitt preg på det ene tiåret etter det andre, til den evige interessen for nye og mer aktuelle navn tok overhånd, og aktiviteten begynte å synke for de fleste av dem.

Når det snakkes om eldre rockartister handler det ofte om Bob Dylan, The Rolling Stones og Paul McCartney, men det kom en generasjon etter dem som også er begynt å blitt godt voksne. Også disse kommer alltid til å være offer for oppfatningen om at de første platene var best, med sangene lytterne husker fra ei tid da det svingte betraktelig mer rundt dem selv også. Siden det er så lange siden sist kommer bildene av disse artistene også som en overraskelse. Kanskje bortsatt fra Weller som alltid har sørget for å holde sin stil ren. Er det sånn de ser ut i dag, er det lett å tenke, før jeg husker hvorfor man helst ikke ser seg selv i speilet lenger. De har ingenting å skamme seg over.

[ Saft suse - her tok det av for norsk rock  ]

I en oppsiktsvekkende pophistorisk utvikling ble Neil Finn tatt opp som nytt medlem i Fleetwood Mac, som erstatning for Lindsay Buckingham. Han har fått framføre «Don’t Dream It’s Over» og den enda eldre «I Got You» fra Split Enz-æraen på konsertene, men vi vet ikke om de har planer om å lage plater. Det har han derimot gjort med Crowded House, som nå er ute med «Dreamers Are Waiting». Det er lov å drømme seg bort her.

Forventer vi nå at Crowded House skal kommer med et album med 10 sanger som er like udødelige som «Don’t Dream It’s Over»? Nei, men det kan være fint nok likevel. Det er 11 år siden forrige album, men Neil Finn har i mellomtiden gitt ut soloplater som ikke skiller seg vesentlig ut fra gruppearbeidet. I Crowded House har han fortsatt med seg klippen Nick Seymour på bass, mens sønnene er med Liam på gitar, Elroy på trommer, de både skriver sanger og synger dem. Mitchell Froom, som produserte mange av de fineste platene deres, er nå med som tangentspiller.

Crowded House husker jeg som et sommerband. Spesielt fordi albumet «Woodface» kom ut sommeren 1991, og de spilte på Kalvøya året etter. «Weather With You» og sånn, så det ikke kunne bli varmere. Denne lyden er beholdt på det nye albumet. «Show Me The Way» og «Start Of Something» høres ut som noe som kunne vært høydepunkter på alle Crowded House-album, med sine beatleske melodier og beachboysete harmonier. Dette er veldig fint.

Teenage Fanclub gikk i 2018 gjennom et følelsesladet brudd med Gerald Love, en av de tre sangerne og låtskriverne i gruppa gjennom 30 år. Det var han som sto bak de aller evigste sommersangene deres, «Ain’t That Enough» og «Sparky’s Dream». På albumet «Endless Arcade” er han erstattet av tangentspiler Euros Childs, som selv laget den fineste sommersangen i 2001 med «How I Long To Feel That Summer in My Heart» for sin gamle gruppe Gorky’s Zygotic Mynci. De har ikke spilt ham inn som låtskriver i gruppa, slik at tilfanget av nye sanger i praksis er redusert med en tredjedel. Det går kanskje an å si at en tredjedel av de nye sangene ikke når helt opp. Men de har fortsatt mer enn nok å by på av klangfull gitarpop. At popteften er intakt har vi hørt i singlene “I’m Not Inclined» og “In Our Dreams». Det er nytelse å høre dem igjen i åpningslåten «Home», som ender i en fire minutter lag trivselsskapende gitarjam. Jeg er fortsatt med i fanlubben, selv om tenårene er et stykke unna nå.

[ Bob Dylan er 80 - en av vår tids største stemmer, en av våre lengste saker ]

Paul Weller er en av legendene i britisk rock, med The Jam på 70-talet, Style Council på 80-tallet, og en egen solokarriere som startet på 90-tallet. De kalte ham The Modfather, basert på hans egen beundring for motkulturen fra 60-talet. Men Weller var også en av de første som ble offer for begrepet «dadrock», musikk for foreldre, først og fremst fedre, et uttrykk som når man tenker over det er like nedlatende som «husmorpop». Dette er så lenge siden at han i så fall spiller «grandad rock» på sitt nye album «Fat Pop”.

Han er også en så britisk institusjon at når de såkalte herremagasinene som Mojo og Uncut har Weller på forsida, så bytter de bildet til Beatles eller Stones i eksportutgavene. Men denne erkeengelske holdning til popmusikk har mange venner i andre land også, og det er alltid godt å møte ham igjen. Som vanlig i sanger som spenner over alle disse stilmessige variasjonene som han selv holder så høyt.

I motsetning til de andre gamle storhetene her gir Weller ut album i beundringsverdig høyt tempo. Jeg kunne etterlyst «nødvendigheten» som sprenger seg ut av Jam-album som «All Mod Cons» og «Setting Sons», denne ungdommelige følelsen av alt det er maktpåliggende å få sunget ut om. Men en mann i Wellers posisjon som holder på og holder på, jeg går ut fra at han fortsatt synes det er nødvendig nok.

[ Lyden fra Philadelphia satte en ny standard for soulmusikken ]

Å høre Dinosaur Jr igjen i kjent stil på «Sweep It Into Space» gjør det rart å tenke på at de i sin ungdom ble regnet som utøvere av radikal rock. De skremte vettet av mange på Cruise Cafe i 1991, men har alltid egentlig vært veldig trivelige i sin omgang med den gitarbaserte kraftpopen. Stemmen til J Mascis høres fortsatt like forpint ut, med matchende skurrende gitarer, Lou Barlow er fortsatt med etter å ha stått over årene i den store gjennombruddsfasen. «I Met The Stones» må være en av årets beste rockelåter. Den overdøver luftvernsirenene som begynner å ule samtidig med at jeg skriver dette.

Det har vært enda mer av alt dette i det siste. Foo Fighters kom med nytt album i vår, Counting Crows ga plutselig ut sitt første album på sju år, Weezer har gitt ut to på fire måneder, og Gary Louris fra The Jayhawks har et nytt soloalbum. Dette til glede for alle som en gang kunne identifisere seg med disse som de hippeste nye navnene å omfavne, men som nå heller må regne dem som gode, gamle venner. Jeg fikk en begeistret e-post fra en av mine venner en morgen, som strålte av glede over å høre det nye albumet til Dinosaur Jr. Sånn er det nok med mange av disse platene. Paul Weller gikk rett til topps på den britiske albumlista, det krever ikke like massiv oppslutning som før, men det er mange som er glade for at gamle venner som dette kommer igjen og kommer igjen, selv om det kan være lenge mellom hver gang. Og som gjør det med aldersmessig heder og verdighet.

Et nytt album med The Lightning Seeds nå, så hadde dette vært helt perfekt for sommeren.