Kultur

TV-anmeldelse «Velkommen til Utmark»: Helt ute på viddene

Velkommen til Utmark, det tammeste bygdemarerittet i manns minne.

2

TV-drama

«Velkommen til Utmark»

HBO Nordic, premiere søndag 18. april

Livet i utkantstrøka er miserabelt og krevende, og befolket av sære, rare og farlige folk. Det har vi opplevd i mange serier etter hvert, i flere norske også, og Utmark er definitivt ikke en plass Norge Rundt hadde besøkt. For på dette traurige stedet nordpå nær finskegrensa hjelper det ikke at himmelen er prangende vakker og naturen mektig flott. På denne vidda skjuler det seg sumper ingen vil kjøre seg fast. Ironisk nok er det en skikkelig hengemyr dette eksperimentet av en dramaserie har havna i selv. Den er et bygde-eventyr – eller -mareritt, så langtekkelig, livløst og treigt at den er en test av tålmodigheten.

Utvanna i ødemarka. Flott og mektig natur er en takknemlig og ofte brukt kulisse for TV-drama som vil være litt aparte, så også i denne HBO-serien.

I denne utmarka bor Finn, en fordrukken og lite talefør sauebonde, med Tobias Santelmann i rollen som er den rake motsetning av gladlaksen han spiller i «Exit». Kona hans Siri (Marie Blokhus) er ikke lykkelig, så hun har seg med bygdas tøffeste mann og selvutnevnte naturkraft, samiske Bilzi, spilt av Stig Henrik Hoff. Det blir vi ettertrykkelig fortalt knappe minuttet ut i første episode.

Bikkja til Bilzi biter i hjel sauen til Finn, men Bilzi nekter å betale erstatning. Han truer Finn i stedet, og skryter av hva han gjør med Siri, igjen og igjen, så høyrøsta og bredbeint så det nesten virker som om han står og framfører en rolle i et spel et sted. Det er så det runger over bygda, som byr på en bitter, mannevond prest, en rar lærer, en rar bussjåfør, en spesiell begravelsesagent, en spesiell gullsmed, en besatt butikkdame, en feig og kronisk magesjuk lensmann, den naive velmenende nytilflytta østlendingen, en ensom hallik, østeuropeiske horer, menneskesmuglere, spritsmuglere, kåte tollere … Den eneste normale her er Marin på 12, Finn og Siris datter som prøver å sette foten ned for de voksnes galskap. Hun spilles godt av Amalie Günther.

Unge Marin (Alma Günther) er den mest oppegående typen i Utmark, som forgjeves prøver å få foreldrene til å skjerpe seg.

De fleste stuller og strever med sitt. Den fæle presten gjør sitt for å plage eksmannen og hans nye kone. Finske spritsmuglere har et svare strev med å bli kvitt den russiske ginen sin. Lensmannen må fly på do hver gang noe tilspisser seg, og alt mens Finn og Bilzi hater hverandre som pesten og gjør sitt beste for å ta livet av den andres buskap.


Skulle dette høres spenstig og moro ut, er det bare på papiret. På skjerm utspiller dette seg så stille og i et så luntende tempo at det tar drepen av dramatikk og galskapens sjarm. Og den mørke siden av vondskapen vi bys på, blir ettertrykkelig dempet og ødelagt av en konstant underfundig bakgrunnsmusikk, som virkelig skal fjerne tvilen om at alle ekstreme tildragelser vi er vitne til bare er absurd og artig ment.

For såpass vågal synes denne dramaproduksjonen at den er.

Knull meg! roper Siri, slik ingen har ropt siden Wam og Vennerød lagde film. Det er vel en grunn til akkurat det. Her blir menn som slår kvinner brukt som komisk grep, og sex blir kjøpt og solgt i hus og hytte. Men enten det er sånne ytterligheter eller mer hverdagslig kjip oppførsel som foregår, blir det filmet i lyset som skinner gjennom gamle gardiner, - et filmatisk kunstgrep som gjør at man blir sittende og myse for å se om det skjer noe i de forslåtte fjes. Dette skal være beksvart, men kombinert med den godmodige underfundigheten ender den tenkte tristessen som seig materie i koksgrått.

Bilzi (Stig Henrik Hoff) , selvutnevnt naturkraft i egenskap av å være mann og same, i et mer behersket øyeblikk.

Det går så trått her at man lengter etter en dramatisk forløsning, kanskje noe i form av en splitter naken, sprellende Bjørn Sundquist som kjemper for livet i en iskald bil – sånn som vi fikk oppleve i det mye mer overbevisende mysteriedramaet «Monster». «Utmark» savner også en karakter med glimt i øyet, en som setter hjula i gang – type mafia-Frank i «Lilyhammer». «Utmark» blir temmelig normalt sammenligna med den spik spenna gærne bad taste bygdekomedien «Hellfjord» som Tommy Wirkola laget for NRK for ti år siden. Poenget her er at «Velkommen til Utmark» beveger seg på godt opptråkkede stier, med en egen overbevisning om at her har man funnet noe nytt på vidda. Vi har sett sånt som dette bedre før.

Manus til serien er skrevet av den danske forfatteren Kim Fupz Aakeson. I et intervju med Variety hvor serien lanseres som en samisk western (ja, særlig), framhever han stemningene i «Fargo» og «Twin Peaks» som inspirasjonen for «Utmark». Sorry, men dette er mer en TV-variant av filmkalkunen «1732 Høtten». Den fikk historisk dårlig mottakelse av publikum og kritikere i 1998, blant annet på grunn av en ekstremt karikert beskrivelse av bygdelivets begredeligheter, uten å egentlig ha noe annet på hjertet. I denne sammenheng er det vel verdt å nevnte at medmanusforfatter og produsent Finn Gjerdrum på «Høtten» den gang, er produsent på denne serien også.

Et annet fellestrekk med «1732 Høtten» er at «Utmark» byr på et kobbel av kjente skuespillere, som tross innsatsen ikke får gjort mye for å lage en levende forestilling. For her er det mange som gjør nevnte Santelmann, Hoff, Blokhus og Günther selskap; Frank Kjosås, Gard Eidsvold, Nader Khademi, Marius Lien, Nils Johnson og Ingrid Holthe Bygdnes, samt at kjentfolk som Henriette Steenstrup dukker opp uannonsert, og forsvinner igjen.

Begravelsesagenten, gullsmeden og læreren på jakt, i et av «Velkommen til Utmark»s besynderlige opptrinn.

Skuespillerne må ha fått beskjed om å oppføre seg som normalt, ikke karikert, og underspille og dempe seg, for å la den potensielle galskapen i seg selv stå for dramaet. Dermed blir de stort sett stullende rundt som litt mutte og tafatte typer nesten hele gjengen, litt ekle personligheter, ja visst men godlynte nolduser uansett. I et mutt og dødt TV-eksperiment på åtte ganger 45 minutter.

Men dette synes visst Norsk filminstitutt det var verdt å forære 22 millioner insentiv-filmkroner. Det er sånt som får det til å se ut som om at norsk tilskuddspolitikk handler om å kaste penger etter prosjekter det står HBO og Netflix på. Her må vi forvente at kulturminister Abid Raja tvinges til å sitte helt rolig og se hvert eneste minutt av ferdig produkt.


Mer fra Dagsavisen