Anmeldelse «Bloodlands»: En tvilsom innsats

2

TV-serie

«Bloodlands»

TV 2 Sumo fra 25. mars, premiere på TV 2 påskeaften

«Bloodlands» kommer med budskapet om at problemer og konflikter ikke forsvinner bare fordi man later som om de har gått over. Det hjelper ikke at det har gått 20 år med tilsynelatende ro og fred, og det skal den nordirske politimannen Tom Brannick erfare når fortida melder seg på døra. Han spilles av James Nesbitt, den kjente og gode skuespilleren fra «Kalde Føtter» og «Missing», blant annet, som her framstår mer sammenbitt enn noen gang.

Han er politimannen som får en gammel historie i fleisen når en tidligere IRA-leder blir bortført, og blant sporene som er etterlatt finner han et gammelt postkort som tydeligvis vekker gamle minner. Kriminalsaken kan ha noe med flere uløste drap fra to tiår tilbake, fra før fredsavtalen mellom IRA og myndigheter var signert og folk forsvant i så stort antall i dette landet at det fortsatt har en egen uavhengig kommisjon for savnede. Det som gjør saken krevende for Brannick er at alt dette kan ha noe med hans egen kones forsvinning i perioden kjent som «The Troubles».

[ Årets påskekrimbeholdning ]

Sjefen hans er opptatt av at bortføringssaken ikke blir kjent, fordi de politiske motsetningene mellom katolikker og protestanter er fortsatt stor og ingen vil ha en ny oppblussing av gamle feider. Belfast-politiets problem er at kidnapperen har gitt dem en kodet beskjed, som knytter bortføringen til flere uløste drap fra fortida, begått av en ukjent gjerningsmann kjent som Goliath.

Politiet fant aldri Goliath, og nå frykter de at han er i gang igjen. For Brannick kan dette være muligheten til å finne ut hva som skjedde med kona og få en avslutning på saken som har preget ham i 20 år. Dette bekymrer datteren hans, som prøver å koble faren med en sympatisk kirurg hun jobber sammen med, og det er ikke fritt for at Brannick kvikner til litt i møtet med denne Tori. Problemet for dem begge er at det vanskelig å legge bak seg en fortid med politisk uro og vold som preget et helt samfunn.

Det er det tittelen «Bloodlands» skal si noe om, og handlingen legger ikke skjul på at gamle motsetninger fortsatt gjør seg gjeldende i dette samfunnet. Her møter politiet katolikker som ikke har noe tillit til protestanter i uniform. Politifolk med katolsk bakgrunn møter den samme forakt og mistro fra protestanter. Dette bakteppet av gammelt nag, eller rent hat, er det sterkeste ved serien, men framfor å grave dypere i vanskelig og ømtålig politisk landskap fokuserer handlingen mer på folks følelser og på thrillersjangerens elementer av intriger, dobbeltspill, hevnmotiv – samt noen snikmord.

[ Se noe annet enn påskekrim?  ]

For den fryktede morderen Goliath er i høyeste grad aktiv, kommer det fram midt i historien, men etter den omdreiningen blir intrigen vanskelig å svelge, for ikke å si følge med på. For her har serieskaperne satset på fiffige vendinger som skal overrumple, servert i et tempo som skal sørge for at ingen rekker å tenke « … men hvordan …» og « … men hvorfor…». Men sløv skal man ære for å ikke stusse kritisk til det som foregår. Det er synd, for «Bloodlands» er en sånn serie man har lyst til å like, men hvor intrigen ikke kan reddes uansett hvor mange ganger noen sier «don’ talk shite».

Til sist føles det som om alt bråstopper i endeløse politiavhør, en handling som blir gående på tomgang i forsøk på hale ut tid. Det hjelper ikke at hovedattraksjon James Nesbitt har uttalt at rollefiguren hans er helt sensasjonell, all den tid dette berører en levende politisk konflikt på nordirsk jord. For på skjermen ser han mest ut som om han har vanskelig for å tro på det han er med på, en følelse det i så fall er lett å skjønne.

«Bloodlands» er like fullt blitt en seersuksess på BBC One, som har sørget for at serien får en sesong to. Det er kanskje ikke så dumt, så mange ropende spørsmål denne historien etterlater seg.