Moren var «besatt av demoner». Sønnen ble psykotisk av å skrive om henne

Det er slett ikke slik man «skal» sørge. Hoiende, dansende, ropende av glede: «Uhyret er borte, uhyret er borte!».

Men det var slik Peter Øvig Knudsen markerte sin mors død tidligere samme dag. Med lettelse, glede, opprømthet.

– Tabu, ja?! Det er ikke lov å tenke, og i hvert fall ikke si, så fæle ting om sin mor. Og å skrive dem, så alle kan lese og oppdage hvordan hun var? Helt klart ikke lovlig, ikke greit. Men jeg måtte, sier Peter Øvig Knudsen til Dagsavisen.

Les også: «Mannfolk. Hva skal man egentlig med dem» (D+)

Lettelse

I hjemlandet Danmark er han en kjent sakprosaforfatter og tidligere journalist. Nå er hans nyeste bok, «Min mor var besatt», ute i norsk oversettelse.

– Kvelden den dagen mor døde kjente jeg enorm lettelse. Og visshet. Endelig kunne jeg åpne for tanker jeg hadde undertrykt mens hun levde. Voldsomme tanker, sier Peter Øvig Knudsen.

Les også: Fikk du med deg den spennende historien om Inger-Johanne, Wenche, Sigrid og andre norske kvinners opplevelser som motstandsfolk i krigen? (D+)

Tankene krystalliserte seg kjapt:

– Min mor var besatt av demoner. Hun hadde en form for ondskap i seg som var forferdelig ubehagelig for et barn, sier han.

Fortellertrang

Forfatteren forsto det umiddelbart:

– Jeg var nødt til å fortelle verden hvordan hun var. Skrive om det. Som barn trodde jeg at jeg var verdens eneste ulykkelige menneske. Som voksen forsto jeg at det ikke kunne stemme. Det måtte da finnes flere med lignende erfaringer? Da boka kom, fikk jeg bekreftet hvor mange vi faktisk er, sier han.

Les også: Det er sunt å være skeptisk til koronavaksinen, mener denne legen

Demon-besatt

Gjennom hele oppveksten, fikk Peter og søstera Mette høre at moren led av depresjoner. Det stemte nok. Men det var også noe enda verre fatt med henne. Noe andre voksne burde hjulpet barna med å takle:

– Som barn er man veldig orientert mot foreldrene. Man vil glede dem, det er helt grunnleggende. Så da min mor var dypt ulykkelig, ville jeg hjelpe. Men det var så skummelt! Så risikabelt! Øynene hennes forandret seg plutselig, de fikk anstrøk av en ikke-menneskelig, demonisk ondskap. Det kan ikke forklares på andre måter. Som om noen andre hadde tredd inn i mors kropp. Hun sa de grusomste ting. Samtidig appellerte hun direkte til meg, og til søstera mi.

Les også: Spilte Arbeiderpartiet offerkortet etter 22.juli? Eller burde de vært mer offer enn de ga seg selv lov til?

En fast setning går som en tråd gjennom hele Peters barndom: «Peter, jeg orker ikke mer, du må hjelpe meg!»

– Men ingen kunne hjelpe mor. Aller minst et barn. Jeg skammet meg så voldsomt over at forsøkene mine mislykkes. Kjente meg uendelig maktesløs, sier han.

Klok pleier

Den dagen moren døde, fikk Peter Øvig Knudsen bekreftelsen han hadde trengt som barn: Det var ikke han som var en ubrukelig sønn. Det var moren som var et alvorlig sykt, svært krevende menneske.

– En av de ansatte på pleiehjemmet der mor hadde sovnet inn samme dag, spurte om jeg ville snakke om det. Nei takk, jeg har dessverre ikke så mye godt å si om avdøde, svarte jeg. Ifølge alminnelig høflighet er det så frekt at pleieren, Thilde, burde blitt forskrekket og skygget banen. Men hun gjorde ikke det. I stedet anerkjente hun mine følelser. Og, enda mer usedvanlig: Hun fortalte noen av sine egne historier, ting som bekreftet for meg hvor vanskelig mor hadde vært, sier Peter Øvig Knudsen.

Les også: Kjenner du på koronaslappheten? Slutt å syte, sier en lege (D+)

Narsissist

For Peters mor var ikke bare deprimert, mente pleieren Thilde. Hun led også av narsissistisk personlighetsforstyrrelse, der vil si overdreven selvopptatthet og manglende empatisk evne. Innsikt i journaler og samtaler med leger senere bekreftet det Thilde sa.

– Mor så bare sin egen navle. Var uendelig selvfiksert, med vansker for å føle med andre. Thilde kunne for eksempel fortelle at da noen av de andre ved pleiehjemmet ble matet fordi de var i fysisk ute av stand til å spise, så ville også mor mates. Selv om hun fint klarte å spise selv. Fikk hun ikke viljen sin, ulte hun, ofte så voldsomt at hun måtte fjernes og plasseres på rommet. Pleiehjemmet hadde et helt sett med regler for hvordan de skulle håndtere min mor. For meg var det uendelig befriende at noen andre kunne bekrefte min oppfattelse av hvor urimelig mor var. Takk, Thilde! sier forfatteren.

Menn gråter

Tidligere har han skrevet bøker om krigen, om den kriminelle Blekingegadebanden, om hippiebevegelsen i Danmark, og den blitzlignende BZ-gruppa. Alt til stor anerkjennelse.

Men responsen på «Min mor var besatt» har vært helt spesiell:

– Menn i sekstiåra tar kontakt. De gråter og gråter. Fordi de hadde det likt i sin oppvekst, og aldri før har hørt noen fortelle om opplevelser som ligner deres egne.

Et lite liv

Noe av det handler nok om generasjonen Peters mor tilhørte, tror han.

– Hun var den siste generasjonen som ikke ble dratt med i kvinnebevegelsen. Hun fikk glitrende karakterer, men verken hun eller noen av venninnene hennes tok videregående utdannelse. Målet var å finne en mann, gifte seg ungt, få to barn – en gutt og en jente – og bygge et moderne hus. Så skulle mannen forsørge familien. Alt det klarte jo mor. Så sto hun der, med to små barn, og følte at hun druknet i et fjell av skitne tøybleier – dette var før engangsbleienes tid. Samtidig måtte hun for enhver pris opprettholde fasaden utad, sier Øvig Knudsen.

Hun var ikke den eneste kvinnen som følte seg lurt. At livet burde hatt mer å by på.

– Lykken er liksom innfridd. Problemet er bare at man er ulykkelig. Mange tydde til alkohol, eller til piller. Men ingen snakket om det. Alle var ulykkelige hver for seg.

Ikke offer

Peter Øvig Knudsen har valgt en helt annen strategi i sitt liv.

– Jeg har alltid lidd av depresjoner selv. Om de kommer av arv eller miljø, er vanskelig, og kanskje egentlig uinteressant, å vite. Jeg har vært enormt opptatt av å fortelle barna mine om sykdommen min. Og så har jeg kjempet mot offerrollen. I motsetning til min mor, som omfavnet den og nektet å hjelpe seg selv eller ta imot hjelp fra andre. Det krever voldsom styrke å kjempe seg gjennom psykisk sykdom. Den styrken har jeg hatt, men kun med hjelp fra mine nærmeste, sier han.

Depresjon

Til vanlig har dessuten arbeidet som forfatter «vaksinert» ham mot depresjonene, som stort sett har kommet når han ikke var midt i et bokprosjekt. Men ikke denne gangen, i arbeidet med «Min mor var besatt».

– Depresjonen kom snikende noen måneder etter mors død, da jeg var i full gang med boka. Jeg forventet at den kom til å gå over på noen uker. Men den ble bare verre. Jeg kunne ikke skrive. Prøvde alle mulige medisinske og alternative behandlingsmetoder, mer og mer desperat. Fikk selvmordstanker. Alt ble mørkere og mørkere, forteller Øvig Knudsen.

Fryktet tortur

Legene ville legge ham inn på psykiatrisk sykehus. Forfatteren nektet. Også da legene foreslo at elektrosjokkbehandling ville kunne hjelpe.

– Jeg var helt sikker på at de ville ødelegge meg. Først med medisin, så med el-sjokk. Som i filmen «Gjøkeredet». Jeg var redd for å bli en zombie. Trodde de ville brenne opp deler av hjernen min. At jeg ville bli en annen. Jeg anså el-sjokk-behandling som en slags form for tortur, sier han.

Mirakelkur

Det var imidlertid få andre alternativ å velge blant. Etter to måneders motstand og stadig dypere psykose, ga Peter Øvig Knudsen etter, og sa ja til el-sjokk.

Det virket. Kjapt.

– Elektrosjokkbehandling er det beste midlet man har mot så alvorlige depresjoner som den jeg led av. Etter to behandlinger var jeg meg selv igjen. Jeg har møtt mange som har hatt enorm glede av elektrosjokk. Andre har andre erfaringer. Det må vi også snakke om. Det er ingen grunn til at det skal være så tabubelagt, så myteomspunnet. En psykose er en alvorlig, livstruende sykdom.

Åpenhet

Som kreft.

– Mot kreft bruker man cellegift, som er en heftig medisin med mange bivirkninger. Ingen forventer at pasienten skal tenke seg frisk, eller kurere seg selv ved korrekt mat og trening. Man får stråling og operasjoner i tillegg. Mot alvorlige depresjoner og psykoser trenger man også kompetent medisinsk behandling. Folk tror at det hjelper å snakke ut om problemene, og at alt ordner seg om familien stiller opp. Men ved alvorlig psykisk sykdom trenger man mer. Det kan bety sterke medisiner, eller elektrosjokk. Det må vi anerkjenne, og snakke åpent om, sier Peter Øvig Knudsen, forfatteren av «Min mor var besatt».