Kultur

Sumaya Jirde Ali: – Jeg har tålt altfor mye

Sumaya Jirde Ali er tilbake etter hetsen. Nå har hun funnet seg selv og skriver om en annen.

Bilde 1 av 2

Denne uka kommer Sumaya Jirde Ali (23) med sin fjerde bok og tredje diktsamling: «Når jeg ser havet, slukner lyset». Den er i tre deler – «Havet», «Flyktningleiren» og «Bodø» – og beskriver en ung flyktnings reise fra Nord-Afrika over havet til Norge.

– I Bodø har jeg jobbet med flyktninger som frivillig for Røde Kors. Jeg arrangerte språkkafeer og jentekvelder, jeg hjalp dem å «sitte komfortabelt på språkets stol» som Samira sier i boka. Jeg møtte mange flyktninger og asylsøkere, både unge og eldre, de hadde så mange såre, sterke, eksplosive historier. Det ga meg inspirasjon til å skrive om en flyktnings reise. Jeg har alltid skrevet om meg selv. Nå var det frigjørende å skrive om en annen, sier Sumaya Jirde Ali. Hun kom selv til Norge og Bodø i 2005, fra Somalia.

Les også: Underholdende om hvite privilegier og rasisme (+)

– Nasjonalbiblioteket inviterte meg til å snakke litteratur og sted for et par år siden. Der sa jeg at jeg vil representere Bodø. Jeg er stolt av Bodø, og jeg vil at stoltheten skal være synlig i litteraturen min. Det meste av norsk litteratur foregår i Oslo. Jeg vil at mine karakterer skal ha en lokal forankring i Bodø, sier hun.

– Pappa var flyktning. Hva har han sett?

De siste årene har hun vært en av Norges mest omtalte samfunnsdebattanter. Hun er tildelt Forfatterforeningens ytringsfrihetspris, som «en av de viktigste stemmene i sin generasjon», og Zola-prisen for sivilt mot. Hun har skrevet poesi jevnlig siden debuten i 2017.

– Jeg har ikke vært flyktning selv. Jeg kom til Norge i 2005 på familiegjenforening. Men faren min har vært flyktning. Vi har ikke pratet om det, men det har alltid interessert meg. Hva har pappa sett, hva har han opplevd, hva slags traumer måtte han forhandle bort for å passe inn?

– Jeg har ikke spurt ennå. Alle bestemmer over sin egen historie. Pappa også. Mange har det sånn, ikke alle vil fortelle, ikke alle vil at historien som flyktning skal definere hvem de er. Det er også en overlevelsesmekanisme. På ett tidspunkt må du begynne å glemme, bevare det som er verdifullt i historien din, og gå videre, sier Sumaya Jirde Ali.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Når jeg ser havet, slukner lyset» innledes med et sitat fra svenske Athena Farrokhzads moderne klassiker «Vitsvit» (2013, til norsk «Hvitverk», 2016). Ali har møtt Farrokhzad gjennom venner, og forteller at den nye diktsamlingen hennes er inspirert av «det aktivistiske, antirasistiske, feministiske miljøet» rundt Farrokhzad i Malmø. Den nye boka har også elementer av Alis egen familiehistorie.

– Bestemoren i boka er inspirert av min mormor, som selger bensin i Marka, havnebyen i Somalia der jeg er født. Jeg er veldig glad i henne, hun er kjempetøff! Styrken hennes har jeg gitt til bestemoren i boka.

I høst ble Ali tildelt 75.000 kroner fra Fritt Ord for å utvikle et teatermanus av «Når jeg ser havet, slukner lyset». Hun har et manus klart, som hun arbeider videre med i samarbeid med Dramatikkens Hus.

– Diktene og teaterstykket er to forskjellige størrelser. Men begge handler om Samira og hennes reise, sier Ali.

###

Sumaya Jirde Ali. Foto: Bernt Erik Pedersen

– Jeg skriver på to romaner, så har jeg skrevet på denne diktsamlingen innimellom. Dette kunne nok også vært en roman. Men romanen har så mange rammer, poesien er friere. Historien om Samira trengte å være mer svevende. Jeg er også fascinert av gjentagelser, det ritualistiske ved poesien. Samira resiterer sin egen virkelighet, som om hun er adskilt fra den.

Sumaya Jirde Ali ble kjent for offentligheten i 2017 som ung muslimsk poet og samfunnsdebattant. Da mottok hun så mye hets og trusler at hun i perioder har hatt voldsalarm, og fortsatt er omfattet av sikkerhetstiltak.


Stortingsrepresentant for Venstre, Abid Raja (t.h.) deltar på markeringen av den internasjonale kvinnedagen 8. mars på Youngstorget. Raja med maske av Sumaya Jirde Ali, i solidaritet med den norsksomaliske samfunnsdebattanten som har vært utsatt for massiv hets fra Resett-miljøet.

Abid Raja (V) (til h.) i støtteaksjon for Sumaya Jirde Ali, 8. mars 2018. Foto: NTB

I 2018 trakk hun seg fra å holde 8. mars-tale i Bergen etter massiv hets, men etter store støtteaksjoner og støtteerklæring fra statsminister Erna Solberg holdt hun likevel talen. Sommeren 2018 ga hun ut den selvbiografiske debattboken "Ikkje ver redd sånne som meg" i Samlagets serie "Norsk røyndom".

De siste to årene har hun holdt en lavere profil. Hun har skrevet en håndfull kommentarspalter i Morgenbladet, og sjelden kommentert eller deltatt i offentlige debatter.

– Jeg måtte beskytte meg selv. Derfor har jeg har ikke gjort meg tilgjengelig for offentligheten de siste par årene. Jeg ville være ung, jeg ville konsentrere meg om studier, jeg ville ikke kaste bort mine beste år på Facebook-debatter. Men det har vært vanskelig å ikke kunne ta eierskap til narrativene om meg, forteller Sumaya Jirde Ali.

– Folk har spurt meg om jeg har sluttet å skrive, og om jeg ikke snart skal komme med debattartikler igjen. Og ja, jeg er blitt truet til taushet. Men jeg føler meg tryggere nå. Jeg vil komme tilbake som debattant.

– Så merker jeg at noen behandler meg som om jeg er en skjør glassfigur. Det er en infantilisering av meg. Jeg vil ikke bli beskyttet. Jeg tåler mye – jeg har tålt altfor mye! – men jeg er mer bestemt nå.

Jeg står stødigere på egne ben. Jeg skylder ikke offentligheten noe. Jeg vil selv velge hvilke debatter jeg vil delta i. Jeg vil være debattant, forfatter, poet, dramatiker og jobbe med tidsskrift. Mange kunstnere begrenser seg til ett område. Det er ikke noen motsetning mellom å være dyktig og å være til stede på flere arenaer, mener Ali.

«Kakerlakk»-dom til Høyesterett

I 2019 ble en 70-årig kvinne dømt til fengsel for hatefulle ytringer, etter å ha kalt Ali for bl.a. «korrupt kakerlakk» i Facebook-gruppen «Vi som støtter Sylvi Listhaug». Saken gikk helt til Høyesterett, der dommen i fjor ble opprettholdt, men straffen ble omgjort til betinget fengsel.

– Det var bra at hun ble dømt. Det satte en presedens for hva som er lov å si om andre mennesker. Jeg fulgte ikke rettssaken. Også det var for å beskytte meg selv. Jeg fikk høre av en venn at dommen var offentliggjort, så delte jeg det i sosiale medier, og så slo jeg av igjen.