Kultur

– Vi har ikke gettoer i Norge

Populister advarer mot gettoer i Groruddalen og andre blokkområder. Egentlig er det innvandrere de frykter, skriver Øyvind Holen i den nye boka «Getto».

– Jeg har skrevet en bok om noe som egentlig ikke fins. Vi har ikke gettoer i Norge, sier Øyvind Holen til Dagsavisen.

Han er journalist, og forfatteren av flere bøker om hiphop og Groruddalen. Nå har han skrevet boka «Getto: En historie om norske drabantbyer». Om noe som altså ikke fins.

Slik ser det ut i «gettoen» Manglerud sør i Oslo, der Øyvind Holen bor. Foto: Stian Bromark

Her er Øyvind Holen hjemme i «gettoen» Manglerud, der han bor. Foto: Stian Bromark

– En getto er egentlig en bydel der én minoritet dominerer, og der denne minoriteten blir tvunget til å bo, isolert fra majoritetssamfunnet, i områder preget av høy kriminalitet og fravær av offentlige myndigheter. Som jødene i Europa før krigen, eller afrikansk-amerikanere i byer i USA under raseskillet. Slike områder fins ikke i Norge. Ikke i Groruddalen eller på Holmlia i Oslo. Ikke i Fjell i Drammen. Ikke i noen andre norske byer eller tettsteder, sier Holen.

Les også: «Krig er fred», terrorister er «patrioter». Mye i 2020 ligner «1984»

Skumle tilstander

Det hindrer oss ikke i å bruke ordet «getto». I over førti år har politikere, forskere, media og ymse samfunnsdebattanter snakket om og advart mot gettoisering i Norge. I gettoen, heter det ifølge deres advarsler, er det lovløse – også kjent som franske, danske, amerikanske eller svenske – tilstander. I den farlige gettoen driver skumle kriminelle med vold og rus og drap og andre grufullheter, mens verken vanlige folk eller ordensmaktene tør å gå ut.

Les også: – Sp er blitt folkets parti, ikke Ap, mener denne LO-toppen

Gettoen er et fælt sted å vokse opp. Foreldre enten er rusa eller religiøse fanatikere, ungene lærer knapt å lese eller å snakke norsk, og alle er totalt uten framtidsutsikter. Alt ifølge skremmebildene. Som egentlig er temmelig fremmedfiendtlige.

– Den uoffisielle norske definisjonen av «getto», er «et sted der det bor mange innvandrere med mørk hud». Fra 1970-åra snakket vi om områder i Oslo sentrum, fra 2000-tallet og utover er det drabantbyer over hele Norge som kalles getto, sier Holen.

Les også: Vi må bo tettere i framtida. Men blokker er ingen god ide, mener denne arkitekten

Innvandrerfiendtlig

Den norske gettoen er en mental tilstand – et oppkonstruert fiendebilde, forklarer forfatteren. Han vokste selv opp på Lindeberg, et rekkehus- og småblokkområde mellom Furuset og Tveita i Oslo, og bor nå på Manglerud sør i Oslo.

– Hovedproblemet er at vi alltid snakker om innvandrere som én gruppe. Vi sauser mange ulike grupper sammen, og tjener ingenting på det. Ikke om vi faktisk ønsker å ta tak i faktiske problemer. Mange av dem som roper høyest om gettoer, er ikke egentlig interesserte i å løse sosiale eller økonomiske utfordringer i Oslo. Gettoen er heller et skremmebilde. Et skrekkeksempel på islamifiseringa man må unngå i resten av landet. Å snakke om gettoisering er en hendig måte å snakke om innvandring på, uten å gå inn på det man egentlig snakker om, sier Holen.

Les også: Er det lurt å legge ned politistasjonen på Manglerud?

Ikke bedre før

«Debatten om slumområder, fremmedgjørende boligstrøk og gettoer har rullet og gått siden storstilt boligbygging brøt løs i Oslo i etterkrigstida, noe som gjorde drabantbyene til pågående sosiale eksperimenter, preget av stort gjennomtrekk av beboere, til tider enorme ungekull og generasjoner som var rotløse på en ny og annerledes måte», skriver Øyvind Holen i «Getto».

– Jeg underslår ikke at det er problemer i områder som Groruddalen. Poenget er at det alltid har vært problemer der, helt siden de første drabantbyene ble reist. Det har festa seg en historie om at alt var idyll i Groruddalen før innvandrerne kom. Det var ikke det. Jeg tilhører den generasjonen som ble slått ned og knivstukket uten at det nødvendigvis sto utlendinger bak. Arbeidsledighet, rus og gjenger har vært et problem i Groruddalen helt siden den storstilte boligutbyggingen i etterkrigsåra. Forskjellen er bare at man tidligere i hovedsak skyldte på dårlig menneskefiendtlig byplanlegging og på manglende sosiale tilbud. I dag skylder vi på religion og fremmed «klankultur», sier Holen.

Les også: I bydel Fjell i Drammen dropper halvparten av elevene ut av videregående. Hvorfor?

Gjennomtrekk

Noe av problemet i områdene som sliter mest sosialt, er gjennomtrekk.

– Noe av det man hele tida har slitt med i drabantbyene, er at det er mest attraktive for barnefamilier. De flytter først inn, barnekullene eksploderer, og skoler og fritidstilbud blir sprengt. Ungdommene kjeder seg og danner gjenger. Da jeg vokste opp på Lindeberg, var Tveitagjengen den farligste i landet. Innen jeg skrev boka «Groruddalen, en reiseskildring» i 2005, var det knapt ungdom igjen på Tveita, og ingen gjenger, sier Holen.

«Groruddalen...» kom i nytt og oppdatert opplag i 2016.

– Problemet med drabantbyene er ikke at de er voldelige og kriminelle, men at de er gørr kjedelige. Det er lite liv mellom boligene, lite å hente for andre enn barnefamilier. Det gir stort gjennomtrekk av beboere, fortsetter han.

Stigmatiserende

Men ikke nødvendigvis kriminalitet.

– Det har kommet en bølge bøker om kriminell ungdom på østkanten den siste tida. De handler om et mindretall. Kun tre prosent av ungdom i Oslo har vært i kontakt med politiet, det inkluderer også ofrene for kriminalitet. Jeg har skrevet «Getto» til de andre 97 prosentene. Alt fokuset på problemgrupper, problemområder, på problemkultur, det gjør at man stigmatiserer hele grupper. Folk som har bodd her hele sitt liv får ikke føle seg norske. Det utenforskapet som oppstår da er jeg redd for. Vi må åpne for flere måter å være norsk på, sier Øyvind Holen.